Ideer
PUBLIC CHOICE: Styring som svikter
Hva skjer hvis velgerne, politikerne og byråkratene overtar homo economicus’ viktigste trekk, nemlig egeninteressen og den økonomiske rasjonaliteten? Hvordan handler menneskene hvis de tenker slik i politikken som økonomene antar de gjør i butikken? Marius Doksheim og Kristian Kjøllesdal skriver om public choice i Dagens Næringsliv.
Publisert: 29. desember 2009
Markedet er, som vi de siste årene har erfart, ikke perfekt. Det har gitt opphav til enviktig debatt om økonomifaget, blant annet i DN. De fleste synes å være enigeom at markedet ikke oppfyller økonomibøkenes definisjoner av rasjonalitet ogeffektivitet. Vi må derfor kombinere økonomifaget med andre innsikter for å forstå bedre.
Også andre fag, og derigjennom kommentatorer og menigmenn som benytter seg avfagets innsikter, er farget av idealmodeller. Statsvitenskapen er blant disse. Herhar man (i en bare litt karikert versjon) sett på velgerne, politikerne ogbyråkratene som mer opptatt av andres velferd enn sin egen. Velgerne stemmerfor å gjøre samfunnet best mulig. Politikerne ofrer egeninteressen for å tjenefolket. Byråkratene følger sine overordnedes ordre pedantisk og med stor iver.
Men hva hvis statsvitenskapens modeller er like misforståtte som økonomifagets? Hvaskjer, for eksempel, hvis velgerne, politikerne og byråkratene overtar homoeconomicus’ viktigste trekk, nemlig egeninteressen og den økonomiske rasjonaliteten?Hvordan handler menneskene hvis de tenker slik i politikken som man antar degjør i butikken?
Her kommer det som på godt norsk kalles public choice inn. Denne fagretningen, og innsiktene derfra, forsøker vi å belyse i en ny Civita-pamflett, Svikt!.
Den siste tiden har ideen om at politikerne må gå inn og rette opp der markedene feiler, fått en renessanse. Public choice-teoriene viser at dette ofte er en for enkel løsning, siden også velgere, politikere, byråkrater og særinteresser kan svikte. Aktørene i politikken er mennesker, på godt og vondt. Dermed kan også politikken feile.
Velgerne kan tenkes å lede politikerne i feil retning av samme grunner som de av og tilleder markedene i feil retning, for eksempel fordi de er kortsiktige eller larseg forføre av enkle argumenter. Men problemene kan også tenkes å være større ipolitikken enn i markedet, fordi man i markedet i større grad straffes ogbelønnes på grunnlag av sine egne handlinger. I politikken har man mindre grunn til å bruke lang tid på å bestemme seg for eksempel for hvem man skal stemme på, eller hvilke avveininger man gjør seg mellom forskjellige alternativer.
Også politikerne har sine egne ønsker og behov, og maksimerer sin personlige nytte. Den viktigste motivasjonen er selvsagt flest mulig stemmer. Politikerne følger derfor, av egeninteresse, velgernes ønsker.
Men politikerne må bare følge velgernes ønsker i så stor grad at de blir gjenvalgt.Det gjør at de også har et visst albuerom. Dette handlingsrommet kan man bruketil å følge egne interesser, eller man kan la seg ”lobbe” av interessegrupper. Mankan gi særinteresser fordeler på bekostning av fellesskapet. Tydeligst er dettekanskje i hvordan samferdselsutbyggingen foregår etter politiske og ikke merteknokratiske kriterier.
Myndighetenes inngrep gjør at man kan tjene penger på å skaffe seg gunstige reguleringer eller rammebetingelser, vil ressurser brukes på å skaffe seg disse fordelene (noe en viss statsråd som ble kommunikasjonsrådgiver kanskje kan illustrere). Heller enn at bedriftene konkurrerer om å lage best muligprodukter til lavest mulig pris, vil de konkurrere om å skaffe seg best muligkontakt med politikerne.
Public choice gir selvsagt ingen fullstendig beskrivelse av verden, ei heller av politikken. Men vi tror den, som all god teori, kan beskrive viktige aspekterav virkeligheten. Mennesker og politikere er ikke bare rasjonelle ogegeninteresserte. Men de er nok litt rasjonelle og egeninteresserte.
Hva er så løsningen? Kort oppsummert foreskriver teorien et liberalt demokrati meddesentralisering av beslutninger til dem som står nærmest problemet ogløsningen. Man sikrer en viss personlig sfære der politikerne ikke kan blandeseg inn. Man gir innbyggerne konstitusjonelle garantier for hva politikerneikke kan gjøre mot dem.
Disse innsiktene blir dessverre ofte oversett. Når det blir påstått at markedene har ledetoss inn i finanskrisen, kan myndighetene angivelig enkelt gå inn og rydde opp. Nårnorske skoleelever presterer for dårlig, er eneste løsning mer penger ogsterkere politisk kontroll.
Men: Fordi også velgere og politikere er feilbarlige, kan man ikke forvente at det er enkelt for myndighetene å steppe inn der markedene svikter. Kostnadene ved markedssviktmå veies opp av kostnadene ved styringssvikt. Det er en viktig innsikt nårmyndighetene nå skal ”rydde opp” etter finanskrisen.
Svikt – en introduksjon til public choice kan lastes ned eller kjøpes
her.
Publisert: 7. februar 2022