Skremt til taushet

Av Kristin Clemet, leder i Civita

I 2001 mente Stoltenberg I-regjeringen at sykelønnsordningen burde strammes inn. For ganske kort tid siden mente også Frp, KrF, Venstre og Høyre det.

I dag er det ingen partier på Stortinget som vil stramme inn sykelønnsordningen. Årsaken er ikke at det i mellomtiden er blitt ”bevist” at en innstramning ikke vil virke, eller at sykefraværet har gått ned.  Snarere er det vel grunn til å tro at partiene er skremt til taushet av Gerd-Liv Valla og LO og av frykten for å miste velgere. Det er synd.

Vi har en sjenerøs velferdsstat i Norge. Skal den overleve, er den avhengig av at den kan finansieres, og at den har oppslutning i befolkningen.

I dag vet vi at finansieringen er et problem.  600.000 – 800.000 mennesker i arbeidsfør alder står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet. Mange av dem vil og kan arbeide, helt eller delvis, men de gjør det ikke. Halvparten av dem er uføretrygdet, og en andel tilsvarende 120 – 130.000 personer er til enhver tid sykemeldt. Spesielt bekymringsfullt er det at antallet unge uføre stiger kraftig.

Bare neste år skal utgiftene til Folketrygden øke med ca. 30 milliarder kroner.  Det er nesten like mye som et helt forsvarsbudsjett og mer enn vi bruker på universiteter og høyskoler i løpet av et år.

Kostnadene for samfunnet er imidlertid langt større enn det som kan leses ut av statsbudsjettet. For å holde oss til sykefraværet: De direkte utgiftene for det offentlige beløper seg nå til 37 milliarder kroner, mens arbeidsgiverne betaler 19 milliarder kroner. Men i tillegg kommer tapt verdiskaping, og derigjennom skatteinntekter, og store personlige omkostninger for svært mange mennesker. 

Alt i alt står ca. 20 prosent av arbeidsstyrken utenfor arbeidslivet, og tallene fortsetter å vokse. Samtidig vet vi at den såkalte eldrebølgen vil føre til at vi blir stadig færre yrkesaktive pr pensjonist. Hvis ikke systemet skal bryte sammen, må noe gjøres. Spørsmålet er bare hva som bør gjøres.

Det er selvsagt mange årsaker til sykefravær og til at så mange blir uføretrygdet. De to tingene henger for øvrig sammen. Den som har vært sykmeldt lenge, har en tendens til å bli uføretrygdet til slutt. Og har man først blitt uføretrygdet, kan det være svært vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Terskelen for å falle ut av arbeidsmarkedet kan være lav. Terskelen for å komme inn igjen, er ofte høy.

Det er vanskelig å tro at det økte fraværet generelt skyldes dårligere helse eller mindre trivsel på jobben, ettersom helsen vår blir bedre, og trivselen er stabilt høy.  I kampen om å forklare hva som nå skjer, verserer det derfor mange teorier, hvorav noen er disse: Sykefravær og uføretrygding er kamuflert arbeidsledighet. Sykefraværet og uføretrygdingen øker fordi arbeidslivet er blitt mer brutalt. Vi er mer syke fordi visse typer sykdommer er blitt mer utbredt. Vi er sykere fordi det er mange gravide kvinner, dobbeltarbeidende mødre og eldre som jobber.  Vi blir flere syke, fordi legene og NAV ikke gjør jobben sin.

Personlig tror jeg alle disse forklaringene kan ha noe for seg. Derfor er jeg også positiv til å prøve ut svært mange av de tiltakene som bl.a. statsministeren og Høyre har fremmet forslag om i det siste.

Men i likhet med mange eksperter mener jeg at man også må se på holdningene i samfunnet og på økonomiske incentiver. Hvilken virkning har det på holdningene våre og på sykefraværet at det er full lønn under sykdom, og hvilken virkning har det på uføretrygdede at det ikke alltid lønner seg å begynne å jobbe?

Slike diskusjoner avviser nå partiene. Jeg syns det er merkelig. I forskningen og blant dem som arbeider med syke og trygdede, er nemlig dette høyaktuelle temaer. Norges Forskningsråd, for eksempel, har igangsatt et omfattende program som skal pågå til 2016, og som skal fremskaffe forskningsbasert kunnskap om årsakene til sykefravær, uførhet og utstøting fra arbeidslivet, og om effektive virkemidler for å forebygge og redusere sykefravær og uførhet.  Forskningsrådet skal bl.a. søke etter årsaker i ”individuelle og kollektive oppfatninger om helse og sykdom” og i ”praktiseringen og virkningen av stønadsordningene”. Ganske opplagt, mener nok mange, men altså nesten tabu i det politiske miljø.

Civita har blitt beskyldt for å mene at det økte sykefraværet skyldes juks. Det er feil. At det forekommer juks, vet vi, for det har NAV avdekket. I henhold til en undersøkelse NAV la frem for kort tid siden, syntes nærmere 40 prosent av de spurte at det var greit å være borte fra jobben uten å være syk. Trygdemyndighetene er også bekymret for det som ser ut til å være stadig mer juks. Likevel er det nok ennå slik at regelrett juks utgjør en forholdsvis liten del av den store økningen.

Men hva med det som ikke er juks, men en glidning i holdninger som vi alle preges av? Det er elementært at normene våre påvirker regelutviklingen, og at reglene våre påvirker normene. Velferdsstaten var opprinnelig basert på høy moral, arbeidsiver og arbeidsplikt. Men samtidig som velferdsstaten este ut, har kanskje disse holdningene blitt mindre fremtredende. Vi har antagelig fått andre holdninger til hva som er sykdom og til hvor viktig arbeidet er – samtidig som forbindelsen mellom det å yte og det å nyte er blitt svekket. Et lite eksempel: Andelen som sier at arbeidet er veldig viktig i Norge har falt fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2004.

Det er et svik mot velferdsstaten, mot dem som virkelig trenger fellesskapets hjelp og mot fremtidige generasjoner, dersom vi ikke også kan diskutere en forsiktig innstramning av sykelønnsordningen for alle dem som stort sett er friske.

Artikkelen sto på trykk i Ukeavisen Ledelse 27. november 2009.