Keynesianismens endelikt

Av Marius Gustavson, prosjektleder i Civita

Den store resesjonen på 2000-tallet bør bli dødsstøtet til den nye keynesianismen på samme måte som den store inflasjonen på 1970-tallet begravde den tradisjonelle keynesianismen.

Med finanskrisen har vi sett flere ta til orde for å bringe Keynes ”tilbake” inn i den økonomiske politikken. Det forfatterne bak disse debattinnleggene tydeligvis ikke har fått med seg er at Keynes aldri ble borte. Faktisk har keynesianismen spilt en ledende rolle i å skape ubalansene som ledet til krisen. Tiden er derfor inne for å vurdere om myndighetene bør oppgi ambisjonene om å føre den type stabiliseringspolitikk som Keynes og hans senere tilhengere har tatt til orde for.

For de som ikke kjenner faghistorien, er John Maynard Keynes tenkeren bak de hovedprinsipper som myndighetenes økonomiske politikk i etterkrigstiden har vært basert på når det gjelder ønsket om å stabilisere og påvirke økonomien på makronivå. Keynes forfattet selv sine ideer under den store depresjonen på 1930-tallet, som et forsøk på å finne en løsning på datidens økonomiske krise.

Det som ble utviklet som en kriseteori, ble etter krigen brukt som retningslinjer for hvordan myndighetene generelt skulle ”finjustere” økonomien i forhold til produksjon, sysselsetting og prisvekst. Denne styringen viste seg imidlertid langt vanskeligere å gjennomføre i praksis enn man opprinnelig hadde trodd. Det landet som gikk lengst, Storbritannia, opplevde stadig ustabilitet, kriser og lav vekst. Over tid førte denne politikken til økende arbeidsledighet og inflasjon. Man så også at den Keynes-inspirerte finanspolitikken førte til at statsutgiftene løp løpsk. Til slutt kollapset hele styringsregimet under stagflasjonen og den økonomiske krisen på 1970-tallet. I 1976 innrømmet statsminister James Callaghan fra det britiske arbeiderpartiet at den keynesianske styringen aldri hadde virket.

Med dette var prestisjen til Keynes og de keynesianske økonomene alvorlig svekket. Dermed gikk denne økonomiske tenkningen for en kort tid av moten på 1980-tallet, et tiår som ble brukt til å stramme inn utskeielsene og få kontroll over inflasjonen som den keynesianske politikken hadde ført med seg.

Men Keynes var ikke død. På bakgrunn av en pågående fagdebatt og de negative erfaringene man hadde gjort seg på 70-tallet, oppsto retningen i modifisert form, gjerne kalt nykeynesianisme. Troen på at staten både kunne og skulle bedrive stabiliseringspolitikk var like sterk, men man innså begrensningene knyttet til bruken av finanspolitikken som styringsredskap. Isteden ble det lagt vekt på pengepolitikken, spesifikt sentralbankens beslutninger om rentenivå og likviditetsstyring.

Fagøkonomer og de pengepolitiske myndighetene i de fleste industrilandene var enige om at sentralbanken skulle gis et klart mål for styringen og at den skulle skjermes fra de folkevalgte ved å gjøres ”uavhengig”. Den pengepolitiske regelen man kom opp med var inflasjonsmål, altså at man siktet seg inn på en viss årlig ønsket prisvekst. Dette ble kombinert med produksjonsmål, med andre ord at myndighetene skal sikre en viss årlig økonomisk vekst som antas å være den ”riktige” og ”optimale” vekstraten.

De underliggende problemer ved statlige styringsregimer bruker gjerne noen tiår på å gjøre seg synlige. Etter to tiår med tilsynelatende vellykket politikk, har finanskrisen avdekket alvorlige problemer ved vår tids stabiliseringspolitikk, og dermed også de keynesianske tankene som ligger bak.

Stabiliseringspolitikk er basert på en overdreven styringsoptimisme. Den antar at myndighetene kan vite hva som er den ideelle veksten i produksjon og priser, og at sentralbanken kan sette en rente som vil sikre det ”rette” nivået om et par års tid. Den setter i tillegg kortsiktige hensyn foran langsiktig stabilitet. Ved å stimulere oss ut av nedturen da IT-boblen sprakk på begynnelsen av 2000-tallet, la sentralbankene i de industrialiserte landene grunnlaget for neste boble og neste krise.

Inflasjonsmålet har dessuten vist seg å virke destabiliserende på økonomien og finansmarkedet ved at renten settes for lavt i perioder med høy økonomisk vekst og rikelig tilgang på billig import, to faktorer som bidrar til å holde prisene nede. Den lave renten blåser opp prisene på verdipapirer og eiendom, slik vi har sett med vår egen tids boble i boliger og verdipapirer basert på boliggjeld.

Hovedproblemet med bruken av renten som styringsredskap er at det har for stor virkning. Rentenivået virker inn på de fleste beslutninger i økonomien, heriblant beslutninger om forbruk, sparing og investeringer. Og renten, muligens økonomiens viktigste pris, virker inn på alle andre priser, ikke minst prisene på verdipapirer og eiendom, som er spesielt følsomme for svingninger i renten.

Keynesianismen ser for seg en slags idealtilstand for økonomien, med et ønsket nivå på den økonomiske veksten, sysselsettingen og prisveksten. Man antar videre at myndighetene har den nødvendige kunnskapen til å styre på makronivå og at dette vil stabilisere den økonomiske utviklingen. Men som erfaringene fra Storbritannia i etterkrigstiden og de utilsiktede virkningene av inflasjonsmål og motkonjunkturpolitikk de siste to tiårene har vist oss, er dette noe som vanskelig lar seg gjøre. Derfor bør man nå avvikle hele ideen om keynesiansk finjustering en gang for alle, og heller gi sentralbanken i oppgave å sikre et stabilt og sunt pengevesen, noe som også er en forutsetning for et stabilt og sunt finansvesen.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 4. november 2009.