Spiller det noen rolle?
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Denne uken har Regjeringen lagt frem statsbudsjettet for 2010. I skrivende stund kjenner jeg ikke innholdet, men jeg antar at Regjeringen vil si at budsjettet har en klar rødgrønn profil. Men ville budsjettet sett annerledes ut, dersom de borgerlige partiene hadde vunnet valget?
Neppe. Villeman Vinje, som er samfunnsøkonom i Civita, har analysert alle tidligere statsbudsjett de siste 20 år. I rapporten Spiller det noen rolle? redegjør han nærmere for sine funn. De viser at bevilgningene til offentlig forvaltning i all hovedsak er upåvirket av regjeringenes farge.
Rapporten tar for seg Statistisk Sentralbyrås budsjettall for offentlig forvaltning fra 1991 til og med 2008. I denne perioden har vi hatt flere forskjellige regjeringskonstellasjoner – rene Ap-regjeringer, en sentrumsregjering med Krf, Venstre og Sp, en sentrum-høyre-regjering med Høyre, Krf og Venstre, og nå en rødgrønn regjering med Ap, SV og Sp.
I samme periode har de offentlige utgiftene økt jevnt og trutt hvert år, med 1995 som eneste unntak. Mens offentlige budsjetter i 1991 tilsvarte om lag 565 milliarder kroner i dagens pengeverdi, vil de i år passere 1000 milliarder kroner. Både den største og den minste årlige prosentvise økningen har kommet under Stoltenberg-regjeringene, fulgt av Bondevik-regjeringene. Siden 1991 har den gjennomsnittlige årlige veksten til offentlig forvaltning vært noe større under ikke-sosialistiske regjeringer enn under regjeringer der Arbeiderpartiet har vært alene eller i koalisjon, med henholdsvis 3,6 og 3,1 prosent.
Rapporten viser at alle partier i praksis prioriterer økte bevilgninger til offentlig velferd høyt. Områdene helse, utdanning, omsorg og sosiale ordninger har fått kraftig økte bevilgninger under alle regjeringer de siste to tiårene. Den store ”budsjettvinneren” er kategorien sosial beskyttelse, det vil si trygder og overføringer, som nesten er doblet siden 1991. Dette området står for nær halvparten av de totale offentlige utgiftsøkningene i perioden.
Hvorvidt økningen har vært stor eller liten på de ulike områdene er mer påvirket av den økonomiske situasjonen enn av fargen på regjeringen. Det kommer til dels av at mange av utgiftene er bundet opp i regelstyrte ordninger, som de ulike regjeringer i liten grad har valgt å endre på. Da er det naturlig at utbetalingene av arbeidsledighetstrygd øker i tider med stigende arbeidsledighet, noe som påvirker handlingsrommet i budsjettet for øvrig, samtidig som det reduserer skatteinntektene – mens det er motsatt i gode tider. De ulike regjeringskonstellasjonene reagerer altså i hovedsak likt på konjunkturene og de er omtrent like dårlige eller gode til å gjøre noe med den sterke automatiske utgiftveksten i budsjettet.
Da de rødgrønne tok over i 2005, var landet inne i en kraftig oppgangsperiode – så god at Arne Strand i Dagsavisen skrev at ”aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap, SV og Sp nå gjør.” Nå er imidlertid situasjonen en annen. Det må spares inn, og muligheten til å gjennomføre store og kostbare reformer er mindre enn i forrige periode. I Soria Moria I heter det at ”Hvor langt vi lykkes i å nå målene vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet”. Den setningen vil bli viktigere nå.
At bevilgningene øker uansett regjering kan tolkes på minst to måter. Den ene tolkningen er at de rødgrønnes retorikk om at de borgerlige partiene nærmest vil rasere velferdsstaten, og at de selv står for en helt ny retning, er misvisende. Bevilgningene til ulike velferdsoppgaver øker like mye under alle regjeringer.
Den andre tolkningen er at de offentlige utgiftene uansett øker, og at vi ikke har tydelige alternativer i norsk politikk. Selv synes jeg det er synd. Jeg tror både landet, politikken og det politiske ordskiftet hadde vært tjent med en situasjon der det også fantes partier som stilte spørsmål ved mange av de vedtatte sannhetene om budsjett- og velferdspolitikken i Norge. Frp har aldri sittet i regjering, men representerer neppe et slikt alternativ i den budsjettfinansierte velferdspolitikken – snarere tvert om.
Vi har en stor stat i Norge, og mye av pengebruken er fornuftig. Samtidig bør det ikke være slik at utgiftene bare fortsetter å øke uten at det stilles spørsmål ved resultatene. Hvor effektivt bruker vi pengene? Hvilke resultater når vi? Og hva skjer med det personlige ansvar når så mye av ansvaret overlates til det offentlige?
At regjeringenes farge har lite eller ingenting å si for utgiftsveksten og innretningen på statsbudsjettet, betyr selvsagt ikke at politikk ikke er viktig. Politikk er viktig. Rapporten fra Civita sier nemlig ingenting om hvordan partiene vil bruke pengene eller om partienes holdninger til valgfrihet og private løsninger. Den sier heller ingenting om andre og mindre målbare politiske saksfelt som for eksempel utenrikspolitikk, integrering eller lovgivning, og den sier heller ingenting om resultatene av pengene vi bruker.
Det siste er viktig, og bør kanskje være konklusjonen vi trekker fra funnene i rapporten: Når vi vurderer de politiske alternativene, må vi vurdere resultatene, ikke bare innsatsen. I et land som Norge er det lett å øke bevilgningene. Det vanskelige er å satse på en måte som gir gode resultater. Det er her politikk og regjeringsarbeid spiller en rolle.
Artikkelen sto på trykk i Kommunal Rapport 15. oktober 2009.