Av Kristin Clemet, leder i Civita

Heldigvis har Jens Stoltenberg hatt stor innflytelse på forhandlingene om Soria Moria II. Det har forhindret en helt urealistisk og potensielt meget skadelig politikk for likelønn mellom kvinner og menn. Mange partier, inklusive motpolene SV og Frp, har lenge lovet å løse problemet, og de har snakket om det som om det er lett å gjøre. Bare Arbeiderpartiet og Høyre (som i stedet har foreslått en «kompetansepott») har holdt seg i skinnet og forstått hvor urealistisk forslaget om en «likelønnspott» er.  Og nå har altså realismen også nådd Soria Moria.

La oss starte med å slå fast dette: Det er likelønn i Norge. Kvinner og menn har lik lønn for likt arbeid, og det har de hatt lenge. I skrivende stund husker jeg i hvert fall én studie fra slutten av 80-tallet som viste dette, og siden har mange undersøkelser vist det samme: Kvinner får ikke mindre lønn enn menn for det samme arbeidet. De får lik lønn for samme arbeid.

I gjennomsnitt tjener likevel kvinner i Norge kun ca. 85 prosent av det menn i gjennomsnitt tjener. Er det urettferdig? Etter min mening avhenger det av hva årsaken til denne lønnsforskjellen er.

Den desidert viktigste årsaken til at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, er at de jobber mindre. Og den viktigste grunnen til at de jobber mindre, er at de er mer sammen med barna sine. Kvinner har som regel lenger svangerskapspermisjon, og de jobber ofte litt mindre mens barna er små, enten fordi de har redusert arbeidstid og/eller tar en pause fra arbeidslivet.

Er det likevel urettferdig at de tjener mindre? Jeg syns ikke det. Jeg syns ikke det er urettferdig at man tjener mindre hvis man jobber mindre.

Når noen mener at det er urettferdig, er det fordi de ser på kvinner som tapere i livets lotteri. Det fremstilles som et tapsprosjekt at man er «dømt» til å føde barn og er mer sammen med barna sine enn menn er. Men det er selvsagt en rent subjektiv betraktning. Mange andre vil kanskje si at kvinner er heldige som er eller får anledning til å være mer sammen med barna sine enn mange menn er.

Likevel kan man mene at avlønningen i de typiske kvinneyrkene, for eksempel innen helse og omsorg, er for lav.  Den kan, ut fra en normativ betraktning, virke lav i forhold til ansvar, utdannelse, andre yrker osv – og den kan være for lav i forhold til behovet for å tiltrekke seg arbeidskraft. Det normale vil i slike situasjoner være at arbeidsgiver er villig til å tilby eller akseptere høyere lønn, og det er selvsagt helt uproblematisk.

Forslaget om en «likelønnspott» på for eksempel tre milliarder kroner er noe annet og et uttrykk for utålmodighet. Man ønsker å øke lønningene i disse yrkene kraftig ved hjelp av en engangsoperasjon, slik at gapet mellom typiske kvinne- og mannsyrker lukkes. Det hele skal muliggjøres ved at det er staten som finansierer likelønnspotten som et ekstraordinært hjelpetiltak overfor kommunene, som er den egentlige arbeidsgiveren.

Men vil det virke?

Jeg tviler. Forslaget, som opprinnelig stammer fra den såkalte Likelønnskommisjonen, er nemlig ledsaget av et svært viktig forbehold: Dersom kvinneyrkene virkelig skal lukke gapet til andre yrker, så er forutsetningen at ingen av disse andre yrkesgruppene krever kompensasjon. Politifolkene, for eksempel, må altså på forhånd garantere at de ikke skal kreve å få et tilsvarende opprykk. Men er det realistisk?

Det er helt urealistisk at staten skal kreve en slik garanti direkte av politiet. Det vil være det samme som å kneble den frie forhandlingsretten. Men kan det tenkes at fagbevegelsen selv kommer til enighet om at kvinneyrkene skal få et skikkelig lønnshopp, mens alle andre holder seg tilbake? Når vil det da igjen oppstå en ny ubalanse som staten må håndtere? Og hvordan vil partene begynne å innrette seg i lønnsforhandlingene hvis de vet at staten senere vil dekke de skjevhetene eller «urettferdighetene» som måtte oppstå?

Det er dette Regjeringen nå overlater til fagbevegelsen å finne ut av. Regjeringen ber partene i arbeidslivet avklare om det er grunnlag for et eget likelønnsløft i offentlig sektor og hvem som i så fall skal omfattes. UNIO-lederen har allerede sendt et motkrav tilbake: Han vil vite hvor stor likelønnspotten blir før han vil drøfte hvem som skal få og ikke få.  Svarteper-spillet er altså i gang.

Men forslaget om en likelønnspott kan også, dersom det blir gjennomført, være skadelig. Vi har et av verdens mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder i Norge. Det at det er «urettferdigheter» eller lite konkurransedyktig lønn i deler av arbeidsmarkedet kan lede til en nødvendig dynamikk, omstilling og mobilitet som kan løfte yrker som tidligere har hatt for lav prestisje og/eller lønn. Dersom vi i stedet bare prøver å løse slike problemer med statlige direktiver og «potter», risikerer vi å sementere kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet for alltid. Det vil i så fall være en meget uheldig virkning av et tiltak som egentlig er ment for å styrke likestillingen – ikke svekke den.

Artikkelen stod på trykk i Ukeavisen Ledelse fredag 9. oktober 2009.