Den norske modellen er mer enn velferdsstaten

Av Kristin Clemet

De rødgrønne har gjort “den norske modellen” til et valgkamptema: De rødgrønne slår vakt om den norske modellen, mens “høyrepartiene”, og særlig Frp, visstnok truer den.

Før snakket statsministeren om den “nordiske” og ikke den “norske” modellen, men det er mulig at Islands skjebne har gjort det mindre aktuelt.  Det ville jo dessuten virke merkelig at “høyrepartiene” kan true en modell som lever i beste velgående under liberale og konservative regjeringer i Sverige og Danmark. Men i bunn og grunn snakker han fortsatt om det samme.

Det er ikke entydig gitt hva “den nordiske modellen” består i; det diskuteres i alle fall livlig blant forskerne.  En rimelig balansert oppsummering av den forskningen som foreligger, kan antagelig være at modellen, dvs de nordiske land, preges av

– at de er liberale, sterke demokratier

– at de har konsensusdrevne politiske institusjoner, bl.a. fordi de ofte har mindretallsregjeringer

– at de er svært åpne markedsøkonomier, og

– at de har velferdsstater som er preget av en relativt omfattende offentlig sektor, universelle og skattefinansierte ytelser og koordinerte lønnsforhandlinger.

Studier av den nordiske modellen henspeiler ikke alltid på de nordiske land når forskerne studerer dem. Ikke sjelden utdefineres Island, mens Nederland tas med. Men i tidens løp blir også modellen mindre distinkt. På grunn av omfattende samarbeid og gjensidig læring i EU/EØS og OECD, utviskes mange av forskjellene mellom landene.

Ordet “modell” gir dessuten lett gale assosiasjoner. Det fantes aldri en modell på tegnebrettet, det er ikke én modell, og det er ikke en modell som er statisk. Den er hele tiden i endring og under påvirkning fra både politikken og internasjonale utviklingstrekk, partier og organisasjoner.

De rødgrønne vil gjerne ha eierskapet til modellen når den fungerer godt og derfor snakker Stoltenberg om “den nordiske sosialdemokratiske modellen” når han taler til Arbeiderpartiets landsmøte. Men han vet nok innerst inne at det er en tilsnikelse, for når han snakker til Nordisk Råd sier han bare “den nordiske modellen”.

Arbeiderpartiet har nemlig aldri hatt rent flertall i det norske folk. Hadde Arbeiderpartiet fått styre uforstyrret, hadde Norge sett helt annerledes ut. Kimen til modellen oppsto i Tyskland og spredte seg til de nordiske land lenge før de sosialdemokratiske partiene overhodet kom i posisjon. I Norge var det Venstre og Høyre som foreslo og innførte de første velferdsordningene, og som senere reddet modellen fra å stivne helt.  For å sitere Thorbjørn Jagland: “Det ville ha eksplodert om ikke reformene hadde kommet” under Willoch-regjeringen på 1980-tallet.

Det er mye å være fornøyd med i Norge, men det er ingen grunn til å være selvtilfreds. En omfattende velferdsstat produserer også tapere og utenforskap. 600 – 800.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet. Mange av dem kan og vil jobbe helt eller delvis, men systemet står i veien: Kombinasjonen av sjenerøse trygdeordninger og en sammenpresset lønnsstruktur med høye lønninger for dem som ikke er super-produktive eller som har lav kompetanse, stenger mange ute fra arbeidsmarkedet.

Hovedproblemet i diskusjonen om den nordiske eller norske modellen er imidlertid at de fleste bare tenker på velferdsstaten, eller velferdsmodellen, når de hører “den norske modellen”.  Men velferdsstaten er altså bare ett av minst fire viktige kjennetegn ved modellen. Årsaken til de nordiske lands suksess (hvis man mener det er en suksess) er ikke først og fremst velferdsstaten, men det som har gjort velferdsstaten mulig, nemlig en åpen kapitalistisk økonomi.

Den amerikanske liberalistiske tenketanken Cato Institute har studert den nordiske modellen og skriver:

Notwithstanding problems associated with a large welfare state, there is much to applaud in Nordic nations. They have open markets, low levels of regulations, strong property rights, stable curriencies, and many other policies associated with growth and prosperity. Indeed, Nordic nations generally rank among the world’s most marked-oriented nations… Every Nordic nation has a lower corporate tax rate than the US, and most of them have low-rate flat tax systems for capital income… Concervative critics correctly condemn the large welfare states, but often overlook the positive results generated by laissez faire-policies in other areas.

Selv ikke den delen av den nordiske modellen som kalles velferdsstaten, er venstresidens eiendom. “Velferdsstaten er ikke en skandinavisk eller sosialdemokratisk oppfinnelse”, skriver Stein Kuhnle, en av Norges fremste forskere på modellen. “Ingen partier eller politiske bevegelser alene har (…) eiendomsretten til dens idé eller idégrunnlag”. Partiene må altså dele, både på ære og skyld.

Spørsmålet nå er derfor ikke hvem som er flinkest til å opprettholde status quo, men hvem som kan fornye modellen på en positiv måte. Her er noen tips til politikk for fremtiden:

– Velferdsytelsene må ikke være så høye at det er mer lønnsomt å stå utenfor arbeidsmarkedet enn å arbeide: Sykelønnsordningen bør bli mindre sjenerøs.

– Skattene må ikke være så høye at de svekker incentivene til arbeid: Skatten for vanlige folk bør reduseres, slik at det for eksempel blir mindre attraktivt å utføre og kjøpe svart arbeid.

– Minstelønningene bør ikke være så høye at lavproduktive må stå utenfor arbeidsmarkedet: Det er bedre å tillate noe lavere lønninger enn å støte mennesker ut av arbeidsmarkedet.

– Det trengs et mangfold av løsninger for et mangfold av mennesker: Vi bør få mulighet til å velge mellom ulike, offentlig finansierte tjenestetilbud.

– Det trengs kreativitet og konkurranse om å løse velferdsoppgavene: Private, gjerne offentlig finansierte, tjenestetilbydere må få være med å løse oppgavene.

– Sivilsamfunnet og frivillig sektor må være fritt: Det bør legges færre føringer på kulturliv og frivillige organisasjoner som mottar støtte fra det offentlige.

– Universelle prinsipper må mykes opp med for eksempel behovsprøving, egenandeler og prising for å unngå “kø, kork og kaos” i de delene av offentlig sektor der behovene er “uendelige”.

– Det trengs gode rammebetingelser og redusert skatt for bedriftene, fordi det kan styrke verdiskapingen og øke skatteinntektene på sikt: Formuesskatten bør fjernes.

– Staten bør gjøre mer av det den kan best, for eksempel investere mer i forskning og infrastruktur.

Publisert på minerva.as 19. august 2009.