Kampen for frihet

Artikkelen er skrevet av rådgiver i Civita, Marius Doksheim, og sto på trykk i Dagen Magazinet 30.05.09.

Forrige uke var Civita med på å arrangere menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum. Konferansen samlet aktivister fra hele verden til samtale og diskusjon om menneskerettighetssituasjonen i land som Kina, Nord-Korea, Bolivia, Russland, Mauritania, Tyrkia, Iran, Hviterussland, Tsjad og Cuba. Konferansen åpnet øynene mine for to ting: Hvor stor makt et enkeltmenneske kan ha, selv i så lukkede samfunn som disse, og hvor viktig det er at vi ikke tror at verden går fremover av seg selv.

Kampen for frihet, demokrati og grunnleggende rettigheter må vinnes hver eneste dag. La meg presentere noen av de mange frihetens frontsoldater som talte på konferansen. Park Sang Hak svømte fra Nord- til Sør-Korea i 1999, og har siden arbeidet for demokratisering av Nord-Korea. Nå forsøker han å påvirke befolkningen i det hermetisk lukkede landet gjennom å sende ballonger med informasjon om menneskerettigheter og demokrati fra sør til nord. Nord-Korea truer med militær konfrontasjon for å hindre dette arbeidet.

Mutabar Tadjibaeva ble dømt til åtte års fengsel for å ha talt imot usbekiske myndigheters kamp mot menneskerettsaktivister. Hun slapp først fri da hun fikk kreft, og jobber i dag med å rapportere om overgrep til omverdenen. På konferansen viste hun en enorm glede over endelig å kunne spre sitt budskap til en forsamling som lyttet og visste.

Jacqueline Moudeina er en av Tsjads første kvinnelige advokater, og har skaffet seg farlige fiender ved å representere regjeringens motstandere i rettssystemet. I 2001 måtte hun gjennom 15 måneder med medisinsk behandling etter å bli angrepet med granater.

Armando Valladares satt 22 år fengsel for å ha vært i opposisjon til det kommunistiske regimet på Cuba. Etter å ha overlevd daglig tortur og tvangsarbeid ble han endelig satt fri i 1982. Han skrev da en innflytelsesrik bok, som både tydeliggjorde Castros umenneskelige fengselssystem og inspirerte en generasjon av menneskerettighetsaktivister. 

Da Leyla Zanas ektemann ble fengslet og torturert for politisk aktivisme, bestemte hun seg for å kjempe for menneskerettigheter i Tyrkia. I 1991 ble hun som første kurdiske kvinne innvalgt i det tyrkiske parlamentet. Men da hun talte på kurdisk i parlamentet – og angivelig hadde bånd til det kurdiske arbeiderpartiet – ble hun satt i fengsel. På konferansen holdt hun en gripende tale om behandlingen hun fikk av sine fangevoktere.

Palden Gyatso er en buddhistmunk som i Norge kanskje er mest kjent for å ha blitt arrestert da han protesterte mot det kinesiske statsbesøket i 1996. Han har sittet 33 år i kinesiske fengsler og arbeidsleire for å ha nektet å oppgi sine religiøse og politiske overbevisninger. Da han slapp ut i 1992 klarte han å smugle med seg torturredskaper som beviste kinesernes ufattelig brutale behandling av tibetanske dissenter.

Mitt førsteinntrykk i møte med disse menneskenes historier var en overveldende avmaktsfølelse. Kan vi egentlig oppnå noen ting som helst i møte med så brutale, undertrykkende og tilsynelatende allmektige regimer og systemer? Men så slo det meg at det som faktisk er felles for dem alle, er deres makt. Det er åpenbart at regimer som må gå til slike ekstreme tiltak overfor enkeltmennesker, frykter deres innflytelse. Når Kina, et land med 1,3 milliarder mennesker og et altomfattende autoritært regime der kritiske røster sjelden høres, må fengsle og torturere en liten, from buddhistmunk i 33 år, beviser det mer enn noe annet at enkeltmennesker kan ha en enorm betydning. 

Ingen av konferansens deltakere er dømt for å ha brukt voldelige midler. Likevel er de blitt fengslet, torturert, voldtatt, angrepet og underkuet. Selv etter at de har sonet ferdig, blir de nektet adgang til sine hjemland, de ser sine familier bli straffet, og deres menneskeverd blir forsøkt fratatt dem.

Men deres menneskeverd er ukuelig. Til tross for personlige, menneskelige kostnader jeg ikke engang kan forestille meg, fortsetter de å kjempe for andre menneskers fremtid. De kjemper for friheter jeg tar som en selvfølge: Ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, demokrati, et rettferdig rettssystem og religionsfrihet.

Man kan lett få inntrykk av at verden går raskt fremover, at undertrykking og menneskerettighetsbrudd er en uting som snart hører fortiden til. La oss håpe det er sant. Men la oss samtidig beholde forståelsen av at friheten og rettighetene må kjempes for – av hver generasjon, og også av oss som ikke trenger tenke på menneskerettighetene som noe annet enn noen fine formuleringer av hva vi tar som en selvfølge. Konferansen viste at menneskerettighetsbrudd fortsatt skjer på hvert kontinent, hver dag. Mange enkeltmennesker kjemper en kamp de ikke vil vinne alene. La oss støtte dem i kampen for frihet.