Av Kristin Clemet, leder i Civita
Når det er krise trenger vi politiske ledere som på en udogmatisk og nyansert måte forsøker å forstå krisens årsaker, som iverksetter adekvate tiltak, og som ikke tyr til lettvint politisk propaganda.
Dessverre greier ikke Kristin Halvorsen alltid å avholde seg fra å bruke krisen til å forsøke å skåre billige politiske poenger.
I Dagens Næringsliv nyttårsaften skrev hun bl.a. at vi i Norge nå er "bedre stilt enn de fleste land", ikke bare fordi vi har penger på bok, men "også fordi vi har en velferdsstat der de fleste ikke er direkte utsatt for de kraftige svingningene i markedet som vi nå ser. Der norsk velferd finansieres over skatteseddelen, opplever folk i andre land at for eksempel skolepenger og helseforsikring går tapt som følge av markedskreftenes frie spill."
Dersom hun uttaler seg helt bokstavelig, har hun delvis rett. Norge er et av de rikeste landene i verden. De aller fleste land er fattige utviklingsland, og de har selvsagt ikke like gode velferdsordninger som de rike landene har. I utviklingsland er det også et stort problem at statsinstitusjonene, som bl.a. skal sikre velfungerende markeder, er dårlig utbygd. I mange av landene er dessuten skolepenger et problem. Så ja, det er sant at Norge er "bedre stilt enn de fleste land" i verden. Men er det dette Halvorsen ønsker å si; at vi har det bedre i Norge enn de har det i Guatemala, Vietnam og Rwanda?
Jeg tror ikke det. Jeg tror hun forsøker å etterlate inntrykk av at Norge nærmest er alene i verden om å ha gode sosiale ordninger og sørge for at alle barn kan gå på skolen uten å betale skolepenger som "går tapt som følge av markedskreftenes frie spill".
Men er det sant?
Skolepenger er praktisk talt et ikke-eksisterende fenomen i de rike landene i verden. I OECD-landene, dvs. Australia, Østerrike, Belgia, Canada, Tsjekkia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Irland, Italia, Japan, Sør-Korea, Luxembourg, Mexico, Nederland, New Zealand, Polen, Portugal, Slovakia, Spania, Sverige, Sveits, Tyrkia, USA, Storbritannia og Norge, er skolepenger i grunnskolen og videregående skole et problem som nesten ikke diskuteres, fordi det nesten ikke eksisterer.
I gjennomsnitt er over 90 prosent av utgiftene til grunnskolen og videregående skole i OECD-landene betalt av det offentlige. Tar vi med ulike former for subsidier til elevene, blir tallet enda høyere. I alle land vi vanligvis sammenligner oss med, går praktisk talt alle elever i offentlig finansierte skoler. I de aller fleste av OECD-landene har dessuten alle elever adgang til minst 12 års skolegang.
Forestillingen om at Norge har et unikt skolesystem fordi det er finansiert av det offentlige, er altså ikke riktig. Gratis skolegang er meget høyt prioritert i alle velstående land, dvs. i alle land som har råd til det. I fattige land er finansieringen av skolen et problem, men heller ikke der står det nødvendigvis på prioriteringen. Målt som utdanningsutgiftenes andel av BNP, er skolen enda høyere prioritert i mange fattige land.
Jeg misliker ikke skrytet av Norge fordi det kommer fra SV. Dét bør bare noteres som en kuriositet. Det revolusjonære SV er nå blitt en av de varmeste forsvarerne av det samfunnet som andre bygget opp mens de protesterte.
Nei, det pinlige er at noen kan tro at det som sies, er sant. Det er pinlig at vi stadig vekk blir presentert for påstander om at det er "typisk norsk å være god", eller, mer presist, bedre enn andre. Det kan i verste fall få oss til å nedvurdere eller, enda verre, se ned på andre. Og det er det ingen grunn til.
Det er mye å være stolt av i Norge. Vi har vært heldige fra naturens side, og vi har på mange områder vært flinke. Men slik er det også med mange andre land. De fleste land har noe å lære bort og noe å lære av andre.
Gjensidig læring kan bare skje, dersom man har et nyansert bilde av seg selv og andre. Det gjelder i skolepolitikken og i helsepolitikken. Men det gjelder også når man skal forsøke å forstå finanskrisens årsaker og sette inn adekvate tiltak.
Dagens Næringsliv, 6. januar 2009.