Redaktør i Minerva, Torbjørn Røe Isaksen, mente hovedtrekket ved regjeringens budsjett for 2009 er mer til alt, og at det derfor var vanskeligere enn normalt å finne mange som var misfornøyd. I første øynekast kan det derfor virke som om budsjettet ikke er ideologisk preget. En slik konklusjon vil være feil, mente han og koblet det til venstresidens ideologi. Først med et lite spark om ukritisk pengebruk,"og deretter, mer substansielt, om at balansen mellom privat og offentlig forbruk er mer i det offentliges favør enn en god konservativ skulle foretrekke. Røe Isaken fortsatte med å argumentere for at budsjettet fortsatte trenden med at alt blir politikk, at alle problemer skal løses gjennom offentlige bevilgninger. Han påpekte at selv om nordmenn aldri har hatt mer penger, har man heller ikke vært mer avhengige av offentlig sektor. Dette er forståelig. Selv en Høyrepolitikers første kommentar til budsjettet er alltid at område X eller Y burde fått mer. Derfor, mente Røe Isaksen, trenger vi noen som påpeker at mindre penger eller private initiativ også kan være løsningen på noen problemer. Det er et paradoks, mente Røe Isaksen videre, at samtidig som de offentlige budsjetter over lengre tid gradvis spiser seg inn på nye områder med sine "fellesskapsløsninger", så viser undersøkelser at mange føler at samfunnet blir kaldere og mer utrygt.

Deretter var det panelets sosialist, Heikki Holmås, som viste hvor han så sosialisme i statsbudsjettet. Hans hovedargument var at den rødgrønne regjeringe fordelte penger og makt jevnere enn en borgerlig regjering ville gjort. Først og fremst gjennom en sosialistisk skattepolitikk, der man la vekt på omfordeling og å tette skattehull, men også gjennom skattefordeler til dem med lavere inntekter (et punkt også Røe Isaksen var innom, og roste). Gjennom å gå i sosialistisk retning, var det et ideologisk budsjett, mente Holmås. Han mente også at budsjettet er sosialistisk gjennom at det innebærer mer til barnehager og en jevnere fordeling av fødselspermisjonen. Her griper vi inn i familiens innerste kjerne, sa han. Det siste kan man vel trygt si er venstresidepolitikk.

Til sist var det Ove Vanebos tur. Også han påpekte at det ikke var mye å bli provosert over i statsbudsjett for neste år. Tvert i mot, det var mye bra. Han hadde vært skeptisk da landet fikk en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti, men fire budsjetter senere kunne man konkludere med at den rødgrønne regjeringen relativt sett kun hadde foretatt mindre justeringer. SVs møte med makten hadde virket disiplinerende, mente han. Basert på det trakk Vanebo konklusjonen om at den radikale sosialismen er død. Men han mente også at et FrP-budsjett ville sett annerledes ut, med større vekt på private penger, private løsninger og raskere reformer.

Kommentarene fra salen antydet en viss skepsis til at politikken på mange områder er blitt opphevet, budsjettet var preget mer av administrasjon enn av visjon.

Film fra møtet vil bli lagt ut om kort tid.