– En handelsavtale gjennom WTO ville være en gedigen mulighet til å omstille norsk jordbruk. Slik startet Ole Gjølberg, som er professor ved Universitet for Miljø og Biovitenskap (UMB) på Ås, sin innledning under frokostmøte i dag. Gjølberg pekte på at Sveits, et annet rikt land med høye subsidier, høye tollmurer og vanskelige naturgitt forhold, nå dreier politikken i retning produksjonsuavhengig støtte til jordbruket og markedsmessig prising og omsetting. Gjølberg, som også har bidratt til Minervas ferske utgave, anbefalte det samme for Norge. (LINK).

Gjølberg la ikke skjul på at dette ville innebære en betydelig omstilling og betydelig færre bønder, særlig av deltidstypen, som han selv tilhører. Men han mente også at et slikt omstilt norsk jordbruk også kunne bli ”grønnere” og mer ekstensivt.

Det var i hele tatt påfallende at tre av fire innledere, uten at det var tilsiktet, har tilknytning til landbruket. Også Fremskrittspartiets Hans Frode Asmyhr pekte på at han var bondesønn og muligens kommende bonde, og Per Olaf Lundteigen er som kjent melkebonde.

Asmyhr tok opp tråden ved å vise til at han hadde blitt uthengt av Nationen for å antyde at Norge godt kunne klare seg med 25.000 færre bønder, sammenlignet med de omkring 60.000 årsverkene i dag, men sto ved uttalelsen. Hans visjon for norsk landbruk var at næringen måtte bort fra småbrukene og tenke mer industrielt.

Ensidige eller multilaterale tollkutt

Norge tjener på handel, og matvarer er en naturlig del av internasjonal handel, der Norge har store offensive interesser gjennom eksport av fisk. Asmyhr understreket at selv om FrP vil redusere tollbeskyttelsen, så vil partiet ikke fjerne all toll, og fjerne den gradvis som en del av internasjonale forhandlinger. Han mente også at u-land som India og Kina ikke har sjanse til å konkurrere med ”privilegerte norske bønder som Lundteigen”, og at de derfor måtte få beskytte sine matvaremarkeder lenger.

Han ble senere presset på holdningen til tollreduksjoner av både Lundteigen, som mente at FrP med dette nærmet seg de andre partiene, og nyanserte det Lundteigen kalte FrPs ”primitive syn”, og av undertegnede fra salen. På direkte spørsmål om FrP nå var imot ensidige norske tiltak, dvs. at partiet ikke ville senke tollsatsene og dermed norske matprisene dersom WTO-forhandlingene ikke førte frem, svarte ikke Asmyhr direkte, men gjentok at FrP er det partiet som vil redusere tollbeskyttelsen mest, og også slippe flere fattigere land inn blant dem som har tollfrihet i dag – MUL-landene. Han viste til at Fremskrittspartiet nylig hadde foreslått å inkludere Swaziland i ordningen, noe Lundteigen hadde stemt imot. Gjølberg bemerket tørt at MUL-ordningen fungerer som et norsk moralsk alibi, og bare er ment å omfatte land som uansett ikke har noe særlig å eksportere til oss.

Lundteigen omfavnet markedet – på en måte

Lundteigen introduserte seg selv om en melkeprodusent som drev stort. Til Asmyhrs stikk om at han var ”privilegert” kontret han med at han fikk mindre overføringer fra staten enn en hvilken som helst ansatt i VG, ”med de systemer som gjelder der”, uten at han presiserte nærmere hvilke ordninger han siktet til. (Formodentlig momsfritak).

Som ventet forsvarte Lundteigen behovet for høye tollmurer med at alt er dyrt å produsere i Norge, og at vi har vanskelige naturgitt forutsetninger her. Våre komparative fortrinn er knyttet til grasproduksjon, og Lundteigen mente at et bærekraftig landbruk i Norge må basere seg på å utnytte dette. Det betyr mindre produksjon av hvitt kjøtt, siden dette fordrer store mengder kraftfor.

Noe mer overraskende var det at han sa seg helt enig i behovet for mer marked innenfor dette beskyttede nasjonale markedet, noe Lundteigen sa han hadde lært av sin gamle veileder professor Norman Aanesland ved UMB. Markedsmekanismen må til for å få balanse i dette nasjonale markedet, mente Lundteigen. På salens spørsmål om hva han mente om landbrukssamvirket, mente han at problemet var at dette er for mye styrt av administrasjonen og ikke eierne.

Heller toll enn subsidier

Fjerdemann i panelet, Mekonnen Germiso fra Framtiden i Våre Hender, slo fast at det var mye mer ryddig at folk betalte for maten i butikken, og ikke via skatteseddelen, og fikk applaus fra den formodentlig ganske frihandelsorienterte forsamlingen på fullsatte Cafe Christiania. Men dette standpunktet henger sammen med at han gikk inn for fortsatt høy tollbeskyttelse, som han mente var en bedre mekanisme enn subsidier. Gjølberg var uenig i dette, og trakk frem at han og hans kolleger lærte sine elever at det i realiteten var liten forskjell mellom de to formene for støtte, men at tollbeskyttelse var mer uoversiktlig.

Mat en del av energimarkedet

Germiso startet med å peke på at den store endringen i matvaremarkedet i det siste er at mat nå må ses som energi. Det skjer gjennom det økte fokuset på biodrivstoff og den større andelen av produksjonen som går til dette. Han pekte på at selv om den globale oppvarmingen trekkes frem som hovedgrunnen til denne politiske dreiningen, er det ikke dette som forklarer hvorfor Brasil og USA i lang tid har vært de store produsentene av biodrivstoff. Energisikkerhet er en mye viktigere grunn.

Men uansett fører dreining mot biodrivstoff til at matprisene bestemmes av OPEC og av amerikanske oljelagertall, mente han. Den store økningen i verdensmarkedets priser inntil helt nylig har redusert beskyttelsesbehovet, samtidig som støtte til matproduksjonen er blitt mer legitim. Siden Gersimo foretrekker toll fremfor subsidier mente han at dette er uheldig, fordi man i WTO-forhandlingene søker å erstatte toll med enda mer subsidier. Ifølge Germiso vil det være nærmest fritt frem her, bare man på ett eller annet vis klarer å klassifisere subsidiene som ”grønne”.

I motsetning til Lundteigen, som mener at norsk landbruk går gjennom en ”brutal proletarisering” ved at noen bønder må slutte og det ikke er rom for nye, mente Germiso at bøndene blir sugd ut av sektoren i Norge, ikke jaget. Altså at det er de gode tidene i norsk arbeidsliv som driver utviklingen. I u-landene er det annerledes – det finnes som regel ikke alternativ sysselsetting. Landene har heller ikke råd til subsidier, og derfor er tollbeskyttelse det virkemiddelet de har.

Gersimo, som tidligere har skrevet kritiske analyser av såkalt ”kortreist mat” for FIVH, fikk spørsmål om dette fra DNs Kjetil Wiedswang i salen, og benyttet anledningen til å vise til nok en kobling mellom mat og energi. Det fremste eksemplet på at kortreist mat er miljøskadelig er tomatdyrking i norske drivhus, som er ekstremt energikrevende sammenlignet med import fra solrike land. Drivhusnæringen har avgiftsfritak for naturgass, og Gersimo pekte på at det var drivhusnæringen på Nord-Jæren som ga grunnlag for Lyses gassrørledning over Bokna-fjorden. Den høye beskyttelsestollen, sammen med avgiftsfritaket, kompenserer for kostnadene forbundet med energiforbruket i drivhusnæringen.

Investeringer må til

Panelet var uenig om hva som skal til for å øke matproduksjonen i verden. Gjølberg pekte på at Norge og andre rike land har begrensede muligheter for å øke produksjonen, men at det finnes et stort potensial i andre deler av verden. For å utløse dette trengs kapital, teknologi, kunstgjødsel og så videre. Selv om bistandspolitikken også spiller en rolle, mente Gjølberg at internasjonal handel ville være motoren i en slik utvikling, og at den selvbergingstankegangen som Lundteigen står for, bare skaper en ”evig tredemølle” som ikke gir utvikling.

Gersimo minnet om at ingen land er forpliktet til å selge mat, og at mange land under den seneste krisen stoppet sin riseksport. Selv om han støttet høy tollbeskyttelse, trakk også han frem behovet for at landbruket i u-land må bli mer interessant som investeringsobjekt. Da er høye priser i verdensmarkedet en fordel. Koblingen til energimarkedene som bidrar til dette er derfor ikke bare negativ, men kan også stimulere matproduksjonen.

av Jan Arild Snoen, Minerva

Se møtet:

Ole Gjølberg og Mekonnen Germiso:

Per Olaf Lundteigen: