Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug: Sosialistenes guide til Bibelen

Kamerat Jesus vender tilbake

To av Rødts stortingsrepresentanter har lansert en guide til Bibelen. De har problemer med noen korsveier.

Av Kjetil Wiedswang.

I 1976 ga Pax Forlag ut ungdomsromanen Kamerat Jesus, skrevet av den svenske forfatteren Sven Wernström. Boken forteller historien om Jesus og disiplene med en ny vinkel. Jesus kjempet for sosial rettferdighet og mot den romerske okkupasjonen. Den ender med at han blir forrådt og arrestert. Hva som skjer etterpå, er mer uklart. Kanskje/kanskje ikke ble han korsfestet, skriver forfatteren.

Parallellene mellom romanens langhårede rebell-Jesus og 1970-tallets Vietnamkrig-motstandere var overtydelige. Reaksjonene og protestene fra konservativt kristelig hold var forutsigbare.

At Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaugs bok Sosialistenes guide til Bibelen skaper reaksjoner i 2026, er mer underlig.

Hørt den før

Boken bringer 200 år gammelt nytt. Utvalgte bibelord er siden begynnelsen av 1800-tallet blitt brukt som argument for at Jesus var en slags sosialist. De handler om tilgivelse, nestekjærlighet, omsorg for de fattige og Jesu ord om at det er vanskeligere for en rik mann å komme til himmelen enn for en kamel å komme gjennom et nåløye.

For norske thranitter, britiske fabianister, metodister både her hjemme og radikale ledere som Berge Furre, SV-sjefen som også var teolog, har kristendommen vært støttehjul.

Loven om selvbestemt abort i Norge ble på 1970-tallet forsinket med én stortingsperiode fordi ledelsen i SV ikke hadde fått med seg at partiets stortingsrepresentant, kristensosialisten Otto Hauglin, var prinsipiell abortmotstander.

Dagens EU, med åpne grenser, felles valuta og en slags sosial dimensjon, ble i stor grad designet av Europakommisjonens leder Jacques Delors, en fransk kristensosialist.

Kristjánsson og Marhaug plukker det de liker i Bibelen, og som kan tolkes som argumenter for sosialistisk politikk. De vedgår at det også står veldig mye annet som er fjernt fra sosialismen. Tilhengere av diktatorisk styresett, homofobi, dødsstraff, jødeforfølgelse og slaveri kan finne godbiter i Bibelen, og det har de gjort. Det samme har folk som mener at kristne bør styre helt utenom politikken: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»

I 1970 kom boken Guds lille røde bok på Pax Forlag, med mange av de samme skriftstedene som Kristjánsson og Marhaug argumenterer med i dag. I 2004 kom boken Guds lille brune, redigert av Ronnie Johanson på Religionskritisk Forlag, med helt andre bibelsitater.

Tingen er at Bibelen ikke er én bok, men 66 ulike bøker skrevet av en rekke forfattere i ulike religiøse og historiske kontekster i løpet av mange hundre år, og siden redigert sammen på 200-, 300- og 400-tallet. Den har også vært tykkere: De tidligste biblene fra Det norske Bibelselskap på 1800-tallet hadde også med de apokryfe evangeliene etter Thomas, Jakob m.fl.

Sylvi og profetene

Kristjánsson og Marhaug leser tekstene slik politikere tradisjonelt har gjort. De tolker dem ut fra sin tid og sine maktkonflikter. Dermed blir skurkene KrF, Sylvi Listhaug og selvsagt Maga-gjengen i USA.

Dette fungerer dårlig. Det blir like tullete å bruke Bibelen som argument for formuesskatt som når kristen-høyre mener at velferdsstaten er i strid med Jesu bud om frivillig veldedighet.

Konteksten mangler. Jesus var, mener historikerne, én av mange apokalyptiske forkynnere som holdt det gående i Levanten under det religiøst tolerante Romerriket i den tidlige keiserperioden.

Forskjellen er at Jesu etterfølgere 300 år senere skulle ta over hele riket. Det må ha vært noe med fyren. Og det må og/eller ha vært noe særskilt med Paulus, som gjerne er blitt tillagt æren for å ha omformet den muntlige tradisjonen etter Jesus til en sammenhengende lære.

Forfatterne gjør ikke Jesus til sosialist. Det er fornuftig, gitt at han levde i et slavesamfunn og ingen alternativ modell forelå. Religionshistorikere har likevel pekt på at den tidlige kristendommen både bærer en hellenistisk arv og en form for tidlig humanisme. Et mulig suksesskriterium for menighetsveksten i århundrene som fulgte, var også et åpnere syn på kvinners rolle. En religiøs konkurrent, solkulten mithraisme, var en helmaskulin greie. Det hadde vært fint om forfatterne hadde gått mer i dybden her.

Så lenge bokens fokus er Bibelen, hadde det også vært en fordel med en forklaring på hvordan denne tekstsamlingen til slutt ble sydd sammen. De tyngste – og tidvis blodige – teologiske diskusjonene (arianerstriden m.m.) på 300- og 400-tallet handlet ikke om sosiale forhold, men om hvorvidt Jesus var gud, menneske, begge deler eller noe midt imellom.

Pøbelen vil tuktes

En grunn til at norske sosialister stort sett har holdt armlengdes avstand til den norske statskirken, var at den svært lenge var dypt konservativ.

Det var en arv fra reformasjonen og det dansk-norske eneveldet. Mye norsk særpreg ble samtidig formet på 1800-tallet under de lavkirkelige vekkelsene med røtter i haugianismen og andre pietistiske strømninger. Vekkelsen er ofte knyttet til teologiprofessor Gisle Johnson.

Han var ingen sosialist. I januar 1883 skrev han sammen med andre fremtredende geistlige – blant andre alle biskopene – et opprop til «Christendommens Venner i vort land» i Morgenbladet. Advarselen var rettet mot partiet Venstre, som forlangte parlamentarisme, altså mer demokrati. Johnson var fundamentalt uenig. Gikk politikerne til slike eksesser, ville det «omstyrte Samfundsordenen og forårsage Tab af de Goder, som ere hellige og dyrebare for ethvert Folk», skrev Johnson.

I en tale samme år gjorde Johnson klart hvorfor man måtte holde demokratitilhengerne og kvinnesakstilhengerne i sjakk. Synden gjorde en sterk statsmakt og et autoritært styresett nødvendig. Orban og Putin ville nikket.

«Æselet vil have Prygl, og Pøbelen vil regjeres med Magt. Det vidste Gud vel; derfor gav han Øvrigheden ikke en Rævehale, men et Sverd i Haanden (…) Naar den fører dette Sverd mod Synd og Forargelse, da tjener den derved Gud.»

De tapte sakers parti

Den militante pietismen og bibeltroheten dempet seg mot slutten av 1800-tallet, slått tilbake av positivisme, darwinisme og økt opplysningsnivå. Men gjennom etableringen av Menighetsfakultetet i 1908, det stadig eksisterende nettverket av foreninger for indre og ytre misjon og etableringen av Kristelig Folkeparti i 1933 bidro det til at norsk statskirkelig, luthersk kristendom forble mer moralpolitisk konservativ enn i våre naboland.

Norge ble sekularisert, men det gikk langsomt. KrF var en bremseskloss og de tapte sakers parti, og bidro til at Norge jevnt over hang etter i stridene om åpningstider, abort, homofili og pornografi. Men fra 1980-tallet kollapset bedehuskulturen som massebevegelse. Da Kirken i 2012 ble skilt fra staten, ble det etter hvert venstresiden som tok over, med omsorg for klima og motstand mot oljeleting i nord.

Og der er vi omtrent i dag. Den uavhengige, men statsfinansierte, Norske kirke er ikke lenger noe hatobjekt, men en blanding av nasjonalterapeut og eventbyrå. Det er ikke lenger noe stigma for mennesker på venstresiden å erklære religiøse tilbøyeligheter. Norge har sin første sosialdemokratiske statsminister siden andre verdenskrig som kan båses inn i den særnorske kategorien «personlig kristen».

Kristjánsson og Marhaug har skrevet en bok med argumenter bygget på bibelsitater. Dette er fin allmenndannelse for generasjonene som har vokst opp etter at bibelhistorie var en del av pensum i grunn- og videregående skole.

Men boken kunne vært tykkere. Og dypere.