Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita

I et innlegg i Aftenposten 14. juli hevder Anniken Huitfeldt (Ap) at bl.a. mindre formuesskatt bryter med den nordiske velferdsmodellen.  Det er en underlig påstand.

Det var en sosialdemokratisk regjering som fjernet arveavgiften i Sverige i 2005. I løpet av de siste 10 år har både Sverige, Danmark, Finland og Island fjernet formuesskatten. Betyr det at den nordiske modellen ikke lenger finnes i disse landene?

Selvsagt ikke.

Den norske formuesskatten hemmer fremveksten av nye og fremtidsrettede arbeidsplasser og bedrifter. Det gjør fremtidens Norge mindre velstående. Formuesskatten betales reelt i hovedsak av familier med normale inntekter, men den rammer også mange med presset økonomi. 86.000 minstepensjonister belastes i år for over 400 millioner kroner i formuesskatt. Det er merkelig at én bestemt skatt, som rammer mange med dårlig råd og hemmer fremtidig verdiskaping, er en forutsetning for velferdsstaten.

Den nordiske modellen har evnet å modernisere seg og tilpasse seg nye tider. I et innlegg i Aftenposten 10. juni skriver Arbeiderpartiets tidligere finansminister Per Kleppe: ”Den nordiske modellen har vist seg meget fleksibel, den har hele tiden evnet å skifte form etter som forholdene har endret seg. Omkring 1980 var det moderne å dømme denne modellen nedenom og hjem, men takket være sin omstillingsevne er den i dag mer vital enn noen sinne”.

Dette er presist beskrevet. Reformene på 80-tallet var, i alle de nordiske land, avgjørende for modellens senere suksess. I Norge vet vi godt at det ikke var venstresiden som ledet an i denne moderniseringen.

I fremtiden må velferdsstaten bli mer fleksibel og tilpasset den enkeltes behov og ønsker. Huitfeldt mener tvert om. Hun mener at bedre muligheter til å velge mellom ulike omsorgstilbud, sykehus og skoler vil være et brudd med den nordiske modellen. Men da står hun temmelig alene.

Innslaget av private tjenestetilbydere og valgfrihet er allerede langt større i våre naboland. De svenske sosialdemokratene, for eksempel, mener dette om friskoler:  ”Möjligheten att kunna välja skola är värdefull, och de fristående skolorna har en naturlig plats i utbildningsutbudet”. I en nordisk sammenheng er det altså den norske venstresiden som skiller seg ut.

Huitfeldt forsvarer 1960-tallsutgaven av den nordiske modellen. Men modellen må fornye seg, slik den har fornyet seg i Norge før, og slik den nå fornyer seg i de andre nordiske land.

(Artikkelen stod på trykk i Aftenposten 1. august 2008)

Mer om «den nordiske modellen» på Civitas hjemmeside.