Sigve Tjøtta: Adam Smith – Marked og moral

Adam Smith var sosial

Sigve Tjøtta løfter frem det sosiale og moralske individet i Adam Smiths menneskesyn: Det som er interessert i og opptatt av andres behov.

Av Lars Kolbeinstveit.

I Adam Smith – Marked og moral, som ble utgitt i fjor, skriver professor i samfunnsøkonomi Sigve Tjøtta godt og detaljert om Adam Smiths tanker om marked og moral. Mange nyanser kommer frem, og fordommer mot Smith blir avslørt gjennom Tjøttas møysommelige arbeid.

På venstresiden sier de radikale markedskritikerne at marked fremmer egoisme. De vil løfte frem alternativer og vise at «fellesskap fungerer». Mer moderate stemmer – som for eksempel Jens Stoltenberg – sier gjerne at markedet er en god tjener, men ingen god herre. Begge disse synspunktene undervurderer hvor fellesskapspreget og tillitsbasert markedsøkonomien er. 

Tjøtta illustrerer poengene mine om venstresiden gjennom å forklare hva egeninteressen i Smiths filosofi betyr. Tjøtta viser hvordan ulike teorier om Smiths syn på egeninteresse preger oss, og dermed også politikken. Han hevder at sentrale tenkere i norsk offentlighet, som Gudmund Hernes og Torbjørn Røe Isaksen, misforstår når de tror Smith mener det er en slags egoistisk egeninteresse som gjør at vi får brød fra bakeren, øl fra bryggeren og kjøtt fra slakteren. Tjøtta snur på det berømte sitatet og argumenterer for at bakeren baker gode brød fordi han er interessert i andres behov. Skal man lykkes i et marked nytter det ikke å ensidig dyrke egeninteressen. Det høres paradoksalt ut, skriver Tjøtta, men den «sosiale avstanden mellom fremmede i markeder gjør at markedsprosessen demper uttrykk av selviskhet». 

Tjøtta viser frem et mer uselvisk syn på markedsaktøren enn det vi finner i konservative eller sosialdemokratiske tolkninger av Smith. Tjøtta løfter frem det sosiale og moralske individet i Smiths menneskesyn: Det som er interessert i og opptatt av andres behov. 

Jeg mener som sagt det er grunnlag for å hevde at misoppfatninger av egeninteressens rolle i markedsøkonomien har politiske følger. Når aktørene i markedet oppfattes som i en slags naturtilstand, der alle tenker egoistisk og kortsiktig, så er det lettere å legitimere statlig styring. 

Liberale og konservative har gjerne en skepsis til slik styring, fordi de er skeptiske til tanken om at politikken vet best. Som Smith mener de at det er bedre med forutsigbare regler, skatter og lover, og la markedet være herre. Ikke for at noen markedsaktører skal bestemme, men for at ingen skal det. 

Det er ikke bare egeninteressen som misforstås på venstresiden. Tilhengere av markedsøkonomi tillegges holdninger som at vi ikke ønsker noen stat. Det stemmer ikke. Staten er helt sentral og grunnleggende for alle normale liberale eller konservative tilhengere av markedsøkonomi. Det er kvaliteten på staten, og hva det er hensiktsmessig at staten regulerer og produserer, som er interessant. 

Hvis man ser at aktørene har en egeninteresse i å bry seg om andre, og sette seg inn i andres behov, så blir reguleringsiveren mindre. Man har større tilbøyelighet til å tro at markedet luker unna de råtne eplene. Tjøtta argumenterer for at individene i Smiths markedsteori demper sin selviskhet, og at markeder fremmer tillit og samarbeid. Denne måten å betrakte markedsøkonomien på, er kontraintuitiv hvis den knyttes til karakteristikker som ulikhet og utbytting. Motsatt gir teorien mening hvis man ser på arbeidsdeling, handel og effektivisering som sentrale karakteristikker ved markedsøkonomi. Særlig arbeidsdeling og handel fremmer tillit og fellesskap gjennom at vi blir mer avhengige av hverandre. Tjøtta nevner ikke Hegel, men hans beskrivelse av Smiths tanker om at menneskers interesse for andre er «en iboende del av vår menneskelig natur», og at interessen for andre er en gjensidig toveisprosess, minner om Hegels teorier om anerkjennelse. Hegel, som leste Smith, ville sagt at handel kan tolkes som en form for gjensidig anerkjennelse. Han mente nasjonene som handlet med hverandre over havene ble mer dannet. Begge var altså tilhengere av frihandel, men Hegel ville vært enig med Smith i at unntak fra prinsippet om frihandel er riktig hvis det er i nasjonens sikkerhetsinteresse. 

Tjøttas påpekning av at kunnskap ofte er kontekstuell, lokal og erfaringsbasert understøtter hans markedsliberale syn, og peker også mot Friedrich Hayek. Tjøttas bok er derimot viktig hinsides diskusjonene om hvordan markedet fungerer i økonomisk forstand. I et av de mest interessante kapitlene bruker Tjøtta Smiths moralteori til å drøfte akademisk ytringskultur og politisering av akademia. Det er ikke overraskende at Tjøtta stiller seg på den ytringsliberale siden i diskusjonen om akademisk ytringsfrihet. Det handler om at alt skal kunne stilles spørsmål ved, men vel så viktig er Tjøttas bruk av Smith for å forklare viktigheten av en åpen og tolerant ytringskultur. 

Smith skilte mellom jus og moral. Smiths moralteori er i tråd med ideen om at det som ikke er ulovlig likevel kan være klanderverdig. Når en akademiker får uberettiget kritikk og står alene, utsettes ikke vedkommende nødvendigvis for noe straffbart. Kulturen sender likevel signaler og skaper i Smiths forstand vaner: det å ytre seg på noen måter, eller om visse temaer er uklokt. Vi kan si at de politisk korrekte blir herre i akademias marked. Slik svekkes det frie markedet for tenkning, og dermed det felles beste.

Teksten er publisert i Minerva 26.7.25.