Demokrati

Alle veier fører til woke

Radikalisering og ekstremisme har en egen, selvforsterkende og forrående kraft. Det gjelder også i USA. Ansvaret ligger på det republikanske partiet som villig lar det skje.

Bård Larsen

Publisert: 5. november 2024

Alex Iversen avlegger meg et besøk i sin seneste artikkel i Minerva. Hovedpåstanden til Iversen er at jeg ikke har forstått at økonomiske, sosiale og kulturelle forhold har stor betydning for historisk endring. Konkret viser det seg, ifølge Iversen, i at jeg (og flere andre?) «… forkaster økonomi, klasse, globalisering, innvandring og andre relevante sosiale og kulturelle faktorer …» når fremveksten av trumpismen skal forklares.

Jeg vet ikke om jeg kan berolige Iversen, men la meg si det sånn: Jeg både forstår og mener at «økonomi, klasse, globalisering, innvandring og andre relevante sosiale og kulturelle faktorer» har stor betydning for fremveksten av trumpismen. Jeg mener, helt generelt, at monokausalitet sjelden kan forklare noe som helst i historiefaget.

Jeg kan jo også, til mitt skrinne forsvar, si at jeg har skrevet to bøker og en lang pamflett om polarisering og identitetspolitikk. Mye av det går langs de samme linjene som Iversen er opptatt av. Jeg har, tror jeg, totalt sett skrevet og sagt min skjerv om «økonomi, klasse, globalisering, innvandring og andre relevante sosiale og kulturelle faktorer». Jeg mistenker at Iversen egentlig vet dette.

Iversen misliker Trump intenst, og ser på ham som en trussel og en fare for demokratiet. Men han mener at nesten ingen forstår fremveksten av trumpismen. Sånne liberale (elitister) som meg forstår minst av alle. Hvor mange ganger har man ikke hørt det: «Alle snakker om Trump, men ingen snakker om hvorfor han er populær». Det er ofte usant. Det snakkes og skrives om høyrepopulismens bakenforliggende årsaker i et hakkende kjør. Mitt inntrykk er at nesten hver gang det hevdes at Trump-kritikerne ikke forstår, så er det analysen som irriterer, og ikke at det ikke «forstås». Man vil frem til en alternativ forståelse. Noen ganger er det ganske tydelig at alternativet som etterlyses, er en forklaring som tilsier at trumpismen er et symptom på – og logisk følge av – alle de fæle tingene etablissementet står for. Noen ganger vil alternativistene et skritt lenger, til dit hvor trumpismen derfor er både rett og rimelig.

Iversen retter sin kanonade mot et lite tekstutdrag jeg først publiserte på Facebook, senere her i Minerva. Det handler nettopp om de mange ulike og overlappende forklaringene på trumpismens seiersgang:

«Det går mye i selvpisking. Eller så pisker man alle andre. Noen fremhever økonomien, andre kulturkrig og woke. Andre vil helst se på det som et klassespørsmål, mens andre mener globalisering og innvandring er årsaken. Mange av disse hypotesene har en tendens til lande på at Trump-fenomenet er et slags nemesis over ting vi har gjort galt. Ingen av dem er helt feil, men de er samtidig ufullstendige og til og med, kanskje, innimellom, litt irrelevante?»

Det er klart at å bruke ordet «irrelevant» i denne sammenhengen nok var klønete og kanskje som å be om juling. Men det jeg skriver er altså ikke det samme som å «forkaste» forhold som «økonomi, klasse, globalisering, innvandring og andre relevante sosiale og kulturelle faktorer». Det jeg skriver, er at slike forklaringer er brukbare, men at de ikke kan forklare alt. Det burde egentlig være ganske greit å si?

Det jeg forsøker, er å beskrive fascismens vesen og hvordan den bruker fryktfortellinger for å mobilisere, noe jeg har gjort utallige ganger. Å forsøke å beskrive autoritære og totalitære bevegelser og deres anatomi og appell er strengt tatt i kjernen av det jeg driver med i jobben min. Ellers tror jeg vel ikke at det Iversen mener er mine «besvergelser», er så mye verre enn det vi for eksempel hører fra typer som Snyder, Paxton, Kagan etc. Eller et helt batteri av «never-Trumpers» (republikanere mot Trump).

Men hva mener jeg med «irrelevant», siden katta er ute av sekken? Jeg mener vel omtrent det samme som republikaneren PJ O’Rourke sa da han annonserte at han ville stemme på Hillary (et av mine favorittsitater): «She is wrong about everything, but she is wrong within normal parameters». Stikkordet her er altså «normalt». Og hva er det vi egentlig kan kalle for «normale» reaksjoner på utfordringer velgerne sliter med i hverdagen?

Iversen hevder at mange mente at Harris kom til å vinne valget på «joy» og «vibes» alene. Men mente virkelig mange det? Selvsagt har Iversen rett i at demokratene skulle gjort veldig mye annerledes. Selvsagt har han rett i at Harris ikke er den best tenkelige presidentkandidaten. At det, ved siden av «It’s the economy, stupid», kan vippe valget, er ukontroversielt å mene. Det er faktisk noe de «liberale» mediene har forstått og meldt om hele tiden. Mange har også advart mot for mye identitetspolitikk hos demokratene. Den kulturelle fremmedgjøringen av den (hvite) amerikanske arbeiderklassen, langs det bordieuske narrativet om ikke-monetær kapital, som det er skrevet svært mye om, er åpenbart også del av puslespillet.

Men at dette, an sich, skulle forklare den vanvittige og eskalerende radikaliseringen på den amerikanske høyresiden og oppslutningen om den, står ikke til troende. Det er mer, og dette mer, er vesentlig, slik jeg oppfatter det. Det er ingen som i fullt alvor tror at nazismen var uunngåelig på grunn av Versailles-traktaten. Nazismen var noe langt mer epidemisk og inflammatorisk. Radikalisering kan selvsagt ikke forstås utenfor den sosiale og økonomiske virkeligheten, men den har også en egen, selvforsterkende og forrående kraft.

Går det an å si at Trump-velgerne blir forført? Selvsagt. Mange av dem blir åpenbart forført til å tro på vanvittige løgner og til å akseptere hatprat. Trump-fenomenet kan ikke forstås lineært i materiell, enn si kulturell, forstand. Noe klikket da Trump, sjokkerende for mange, kuppet det republikanske partiet. Etter Den store løgnen ble USA snudd helt på hodet. Det var et vippepunkt. Andre ting enn «vanlige» anti-establishment-proteststemmer ble satt i spill. Hvordan forstå det?

Teksten til Iversen er om to forhold som ikke nødvendigvis henger helt sammen. Det ene at Trumps suksess langt på vei er en konsekvens av liberal politikk, progressive eliter og wokeisme. Det andre at demokratene driver en håpløs kampanje. Det siste er det lettere å være enig i enn det første. I går møtte Trump opp med en søppelbil til stormende jubel etter at Biden klarte det kunststykke å omtale Trump-velgerne som søppel. Det er ikke til å tro! (og hvem bryr seg da om Trumps «… it’s the people that surround her, they’re scum and they want to take down our country. They are absolute garbage»?)

Iversen skriver at Harris bruker f-ordet på folkemøter. Det stemmer vel ikke? Hun sa derimot at Trump var fascist på et direkte spørsmål i et TV-intervju. Det er uklart om Iversen mener at MAGA ikke kan være fascister fordi så mange stemmer på dem eller om f-ordet uansett ikke bør sies høyt. Jeg tar det egentlig for gitt at Iversen er enig i at den faglige debatten om f-ordet er noe annet enn hva som er taktisk lurt for Harris-kampanjen.

Da er det vanskeligere å gå god for første punkt. Bør vi forstå Trump-velgerne som ofre for demokratenes elitisme og progressive politikk eller kan en god slump av dem forstås som radikaliserte? Eller sagt på en annen måte: Vet Trump-velgerne hva de gjør? Det spørs, men MAGA vet i alle fall hva de gjør. Vi skjønte tidlig at det ville bli stygt når den hissigste amerikanske høyresiden tok på seg den identitetspolitiske offerkappen.

En tredel av amerikanere, for det meste republikanske velgere, tror valget ble stjålet. Nesten ingen republikanske velgere mener at stormingen av Kongressen var et angrep på demokratiet. Utfall fra Den store lederen, det ene galere, sintere og mer konspiratorisk enn det andre, suges opp som en svamp. Den emosjonelle kraften i MAGA er gjenkjennelig fra fascismen: Raseri og avsky, blandet med offerrollen og sentimentalitet. Jubelen står i taket i Madison Square Garden: De fremmede er onde, «the enemy within» skal knuses, massedeportasjoner!

Likevel: Vi skal ikke advare mot en høyreradikal vekkelsesbevegelse. Ei heller kalle den ved dets rette navn, om så var. Det er å komme med besvergelser, det er elitisme, mener Iversen, og det er i alle fall ikke politikk.

Deler av venstresiden er ikke fremmed for å mene at grusomme terrorhandlinger er speilbilder på graden av undertrykkelse. Jo verre terroren er, desto verre må undertrykkelsen som trigger den, være. Vanligvis har dette vært en type analyse som folk på høyresiden ikke har akseptert. En lignende logikk er i de senere årene likevel kolportert av kulturkrigere på høyresiden. Jo fælere og mørkere MAGA-bevegelsen fremstår, desto klarere fremkommer det hvor ille demokratene og etablissementet er. Det er akkurat den fortellingen ytre høyre vil ha oss til å tro på. En fortelling som også er en del av det antiliberale gospelet som brer om seg i hele Vesten, nemlig at den liberale orden, elitene og deres progressive wokeisme har sivet helt inn i porene i «the fabric of society». En fortelling som naturligvis også postulerer at vi lever i de verste av alle tider, økonomisk, sosialt og kulturelt, så råttent ille at det driver folk ut i desperasjon, og at det derfor gir mening å tømme sumpen og storme lovgivende forsamlinger. Spørsmålet jeg har stilt, er rett og slett om det er sant at vi lever i de verste av alle tider, altså i den forstand at oppslutningen om Trump gir adekvat mening, som rent stimuli/respons.

Frykten for dypstaten er langt fra ny. Forestillingen om at staten er fienden, at den hvite majoriteten er det egentlige offeret i den amerikanske fortellingen fordi staten har frarøvet dem rettigheter, samt at denne uretten en vakker dag skal gjengjeldes, har vært som en understrøm i GOP i sør og blant veldig mange republikanske velgere helt siden borgerrettighetskampene, og, egentlig, før demokratene skiftet kurs, siden borgerkrigen. Old-school establishment-republikanere med prinsipper fungerte i flere tiår, med vekslende hell, som en brems på disse impulsene.

Den nye republikanske eliten, som nå er blitt Trumps lojale undersåtter, har kastet alle prinsipper på båten. Det pånyttfødte partiet ser rett og slett en mulighet i Trump til å befeste makt, innta institusjonene og preppe seg for mindretallsstyre, som en siste mulighet, i en nasjon der demografien ubønnhørlig vokser fra dem. Spørsmålet er om dette budskapet har gått hjem hos velgerne, slik virker det jo, og Den store løgnen er blitt omdreiningsskiva i den store fortellingen om dypstaten, kultivert av forestillinger om tapte skanser og regnbueeliter og løfter om å bringe det gamle Amerika tilbake igjen.

Det er også verdt å ta med seg at de aller, aller fattigste amerikanerne fremdeles stemmer overveldende demokratisk, og at det er en åpenbar grunn til det, noe Iversen ikke sveiper innom i det hele tatt. Ei heller at Trump-velgerne generelt verken vil ha økonomiske eller velferdsstatlige reformer som kan avhjelpe dem. Grunnen til at en så stor andel av den hvite, ofte fattige befolkningen, ikke ønsker slike reformer, er det skrevet og sagt mye om. Det handler nok i stor grad om identitet og kultur, men ikke på den måten Iversen er mest opptatt av.

Disse tingene er det selvsagt bekvemt å tilbakevise med at en av fem svarte og mange hispanics stemmer på Trump. Så da er det kvittert ut.

For mange som lener til høyre i det politiske landskapet, kan det være utfordrende å sette ned grensestolper. Sagt litt enkelt, så deler mange av oss i teorien en del av de konservative synspunktene til MAGA, men med den selvfølgelige forskjellen at MAGA er verdikonservative i det ekstreme. Det er nettopp gjennom prismene til dette overlappet at en del på høyresiden gjerne vil legge noe av, eller hele, ansvaret for den amerikanske elendigheten over på de liberale og/eller på venstresiden. Underforstått at Trump/MAGA «bare» er symptomer på dette.

Problemet er at et slikt syn på politikkens dynamikk i et liberalt demokrati er grunnleggende antipluralistisk. Det som blir sagt, er jo at hvis det politiske flertallet i et land fører en liberal, venstrelenende politikk, og er kulturelt progressive, så må de regne med at jernneven senker seg over dem. Så kan man saktens heve seg over denne lovmessigheten ved å si at man ikke liker jernneven heller.

Jeg deler heller ikke Iversens apokalyptiske fortelling om wokeismens inntog i kulturen. Jeg var lenge svak for sånne kulturkrigsgreier, og synes fremdeles det er grunner til å være konservativ kulturpessimist. Men noe annet kom snikende, slik at jeg måtte spørre meg selv hvor i huleste vi befinner oss nå. Min bekymring for woke har rett og slett bleknet en god del i møte med den ekstremt aggressive identitetspolitikken fra ytre høyre. Det har underveis også overrasket meg hvor lite interessert Iversen er i å påpeke hvor hysterisk og falsk – og derfor også farlig – ytre høyres versjon av antiwoke er. Så moralen er at woke er så ille at den har gitt oss Trump. To ganger. Any worse?

Iversen reagerer også på at jeg skriver om hvor tafatte vi er i møte med motstandere som er fullstendig skamløse i sin løgnaktighet og desinformasjon. Men det er en grunn til at vestlig etterretning bruker store ressurser på desinformasjon. At det finnes en effektiv kur mot dette i å erkjenne at arbeiderklassen er fremmedgjort, bør i det minste være åpent for diskusjon.

Iversen mener tilsynelatende også at jeg erklærer 75 millioner Trump-velgere som onde. Det er tatt ut av løse lufta. For det første skriver jeg ikke om alle velgerne, men om MAGA-bevegelsen. Det burde ellers ikke være oppsiktsvekkende eller urettferdig mot noen som helst å mene at ekstreme ideer og autoritære bevegelser har en appell til de verste sidene i oss. Det betyr naturligvis ikke at mennesker som biter på ekstreme ideer, er onde mennesker. Mennesker er komplekse.

Vi kan forstå trumperne og andre som sokner til ytre høyre herfra til evigheten, men de underliggende årsakene vil ikke endre seg med det første. Det er krig i Ukraina, økonomiene er ustabile, innvandringen forsvinner ikke, og demografien vil by på enorme utfordringer i årene som kommer. Regn med en kjede av nedskjæringer i alle vestlige land på områder som berører vanlige folks hverdag. Ingenting av dette vil løses som ved et trylleslag. Elitene vil helt sikkert oppføre seg dumt også. Det vil skape enorm grobunn for ytre høyre (og kanskje også ytre venstre). Det betyr ikke at vi bør legge oss på rygg for historiens materielle (og kulturelle?) drivkrefters push and pull? Skal vi da mene at å advare mot fascismens (og kommunismens) vanvidd ikke bare er hensiktsløst og kontraproduktivt, men en direkte nedsnakking av folk flest?

Men Iversen har litt rett også. I den historietradisjonen jeg sokner til, legges det stor vekt på ideenes betydning for endring. Det gjelder i høyeste grad også fascismen, dessverre. Jeg mener også at velgere som stemmer på uansvarlige og farlige partier, gjør noe fryktelig dumt. Alle mennesker må stå til ansvar for sine handlinger. Selv om det er riktig at en del av Trumps velgere (men langt fra alle) har vanskelige liv, betyr ikke det at de er fritatt fra ansvar når de stemmer på en fascist og potensielt ødelegger livene for så mange andre. Her til lands har debatten om gjengkriminalitet rotert i avisene en stund. En del trekker frem trangboddhet som forklaring på den grove voldskriminaliteten. Men som vi vet, trangbodde flest stikker ikke med kniv.

Jeg har virkelig støtt på mye rart de senere årene. Bare å forsiktig foreslå at det fremdeles finnes spor av strukturell eller systemisk rasisme i USA, blir bjeffet ned av ivrige kulturkrigerne og erklært som venstreradikal rabulisme. Fra den kanten, og den er ikke så liten her hjemme heller, går kverna ustanselig om undergang, om hvordan kulturen vår er under angrep og gjør knefall for woke (det vrimler av anekdoter), om demokratenes «defund the police», om all den sårende, omvendte rasismen og om feminiseringen som gjør mannen til en skygge av seg selv. Målt mot dette er det ikke det minste merkelig at folk går til ytre høyre. Iversens karikatur av demokratene går forsiktigere langs det samme sporet. Demokratene er et veldig stort parti, nyanser er det ikke så mye av. Problemet er ikke at det ikke finnes sporer av sannhet i disse «talepunktene». Problemet er at de, vel å merke med svært ulike motiver, blåses opp til noe mye større og mer truende enn det de faktisk er, slik at de blir usanne, og derfor også, farlige.

Iversens aversjoner mot det han mener er demokratenes elitisme og woke og svik mot folk flest gir seg uttrykk i at han er helt fremmed for at Harris & co. kan føle på ekte avmakt og fortvilelse i møte med MAGA. Derfor lurer jeg på hvor lenge Iversen vil fortsette å kjefte på demokratene. Helt til Trump begynner å få folk arrestert?

Teksten er publisert i Minerva 3.11.2024.

Publisert: 5. november 2024