Kjerstin Aukrust & Pernille Rieker (red.): Franske tilstander: Forstå det moderne Frankrike

Frankrike forklart

Antologien «Franske tilstander» gir en god innføring i hvorfor Frankrike er som det er. Dersom man virkelig ønsker å gå i dybden, ikke bare skrape overflaten, er dette derimot ikke boken for deg.

Av Skjalg Stokke Hougen.

Frankrike er et unikt land. Et komplisert land. Et frustrerende land. Og til gjengjeld et dypt fascinerende land. Både for franskmenn selv og for oss som er glad i landet. Boken Franske tilstander: Forstå det moderne Frankrike er et forsøk på å vise frem alle disse nyansene, på faglig og balansert vis. En tilgjengeliggjøring av et land som er nokså lett å komme tett innpå, men tidvis krevende å bli helt klok på.

Og dette lykkes redaktørene Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker med. Boken er intet mindre enn et norsk referanseverk om fransk politikk, kultur og samfunnsliv. Likevel er ikke boken uten mangler. Den vil dukke opp på en rekke pensumlister, men noen bestselger blir den neppe.

Med tydelig inspirasjon fra Alistair Coles hyppig siterte verk French Politics and Societykan man nå få en bred oversikt over Frankrikes mange sider, sett med norske øyne (med unntak av franske Franck Orban, som har skrevet ett av flere gode kapitler i boken).

Dekker et bredt spekter

Boken er delt inn i tre hoveddeler. Den første tar sikte på å gi forståelse om fransk politikk og samfunnsliv, den andre tar for seg fransk identitet og kultur, mens den tredje gir et overblikk over Frankrikes rolle i verden.

Delen som tar for seg kultur, er utvilsomt den beste. Det er her man kommer tettest på den franske mentaliteten. Kjerstin Aukrust har bidratt til flere av kapitlene, men hennes eget kapittel om franske sosiale bevegelser er et av bokens viktigste. Det samme må sies om Geir Uvsløkks kapittel om fransk kollaborasjon og holocaust. Et svært viktig kapittel, som stadig er relevant. Begge disse bidrar med viktig kontekst for å forstå en rekke franske debatter, enten om det er fransk opprørskultur eller røttene til fransk ytre høyre. Temaer der en historisk innsikt er helt nødvendig for å forstå samtiden.

Kapitlene om fransk utenrikspolitikk, en side ved Frankrike som er uhyre interessant, er også gode. Både sammen, og hver for seg. Pernille Rieker har gjort en god jobb ved å sy disse sammen.

I det hele tatt er det mye boken må dekke. Monarki, revolusjon, Charles de Gaulle, Emmanuel Macron, opplysningstid, kolonitid, frankofoni, en usedvanlig rik kulturarv, kjernekraft, atomvåpen og velferdsstat. Alt vi forbinder med Frankrike i 2024 skal beskrives og forklares i en slik bok. Alt dette dekkes i boken. Der med andre ord lite som kan sies å mangle.

Tynt om antisemittisme

Der noen av kapitlene trekker boken opp, er det andre som trekker ned. Ett av dem er kapittelet om religion og det særfranske sekularismebegrepet laïcité. Kapittelet tar også for seg jødenes historie i Frankrike. Deler av kapittelet kan i beste fall beskrives som selektivt og ensidig, men etter min mening bidrar det til å bagatellisere antisemittisme, og antisemittismens nære og fjerne fortid, for en leser som ikke kjenner fenomenet fullt så godt.

Å forstå den historiske franske antisemittismen er umulig uten å kjenne godt til de ulike ideologiske strømningene som ledet opp til Dreyfus-affæren eller uten å behandle holocaust i Frankrike på grundig vis. Hvis man reduserer fransk antisemittisme til Dreyfus-saken, er det selvsagt lett å klistre jødehat til det ytre høyre i Frankrike, slik man gjerne gjør i andre europeiske land som har forsøkt å ta et oppgjør med fascismen etter den andre verdenskrig. Men langt tidligere franske tenkere som Charles Fourier (1772–1837) og Pierre Joseph Proudhon (1809–65) sørget for å plassere jødehat også i hjertet av fransk sosialisme og anarkisme, lenge før Édouard Drumont og andre erkekonservative utviklet en fransk antisemittisme på høyresiden. Dette kunne kapittelforfatter Ingeborg Misje Bergem nevnt.

Og etter holocaust, og spesielt etter seksdagerskrigen i 1967, finner vi en viktig strømning av fransk antisemittisme forkledd som antisionisme på den antiamerikanske venstresiden og blant muslimske innvandrere, som på ingen måte har avtatt, slik antisemittismen også lever i beste velgående på ytre høyre.

Den «nye antisemittismen» er vanskelig å forstå uten å kjenne til antisemittismen som ligger, ikke bare latent, men helt åpenlyst i deler av den muslimske befolkningen i verden. Terrorhandlinger og vold mot jøder i Europa utføres stort sett av muslimer. Det er noe vi må ta på alvor, også dersom man skulle tråkke noen på tærne. I mange tilfeller må antisemittisme omtales som en årsak, ikke som et symptom på andre uretter.

Kapittelet som senere tar for seg holocaust og fransk kollaborasjon går derimot i dybden, og er svært opplysende. Redaktørene kunne med fordel sørget for at disse to bidragene ble bedre knyttet sammen.

En solid innføring

Selv om boken er oversiktlig, vil det på noen områder være nødvendig å ha mer kunnskap om ulike historiske kontekster. Forhåpentligvis vil en leser som gjennom denne boken får en introduksjon til Frankrike, søke mer kunnskap om de ulike temaene etter å ha lest boken. En som har større kjennskap til Frankrike, vil mest sannsynlig merke seg det samme som undertegnede: at noen kapitler ikke er helt dekkende for temaet, noe som er uheldig i et slikt verk.

Antologien er uansett opplysende og vil forhåpentligvis brukes av mange som et første steg i søken etter å forstå det moderne Frankrike. Samlet sett fungerer boken som en svært god måte å forklare ikke bare hvorfor Frankrike er Frankrike, men også hvordan landet fungerer.

Teksten er publisert i Minerva 27.9.2024.