Sigrid Sollund: Vinn diskusjonen

Gode diskusjoner med Sigrid Sollund

Sigrid Sollund skriver meget godt om politisk samtalekunst fra flere perspektiver, men innenfor det gode selskap.

Av Lars Kolbeinstveit.

I en tid hvor den offentlige samtalen angivelig er mer polarisert, er det etterlengtet med en bok som lærer oss hvordan vi kan diskutere bedre. Boken inviterer leserne med på en samtale om debattens kunster og regler, og det er nok den uerfarne debattant som har mest å lære. Men Sollund viser oss også at ingen blir ferdig utlært i diskusjonsfaget. Det tror jeg er viktig. For tar vi for lett på diskusjonene, vinner det ytterliggående og populistiske lettere over det som anses som demokratisk og faktaorientert. 

Vinn diskusjonen handler om hvor viktig samtaler er for at vi skal lære mer og ta bedre avgjørelser. Ingen av oss kan ha full oversikt. Det er et liberalt poeng at kunnskap er spredd blant flere, eller en konservativ selvinnsikt: erkjennelseshorisonten vår er begrenset.

Å stemple standpunkter vi selv ikke sympatiserer med, som snevre, er noe vi alle gjør. Dette er også Sollund klar over. Hun er ytringsliberal og opptatt av å diskutere med alle. En person som har forsvunnet ned i et kaninhull, tar kanskje med seg sitt konspiratoriske verdensbilde i graven, men det er ikke sikkert. Sollund viser for eksempel hvordan den radikaliserte Caleb Cain endret sine standpunkter. 

Sollunds gode selskap

Sollund har snakket med flere i norsk offentlighet. Det er interessant å få innsikt i hvordan politikere som Hadia Tajik (Ap) og Simen Velle (FpU) forbereder seg til debatter. Tajik viser hvor effektivt det kan være å overraske i en politisk debatt. Sollund kunne på sin side overrasket litt mer. Hun har snakket med forskjellige folk fra et bredt politisk spekter, men selv om Mímir Kristjánsson og Simen Velle tilhører veldig ulike partier, er de begge en del av det gode selskap i Norge. Det kunne vært interessant om Sollund også hadde snakket med noen som er mer i randsonen, for eksempel Siavash Mobasheri (gruppeleder i Rødt i Oslo) eller Christian Tybring- Gjedde (Frp).

Boken handler mye om hvordan diskusjoner fungerer, hvordan ord og fremtoning påvirker. Velle forteller med en lett selvironisk tone hvordan «breiale» folk slipper lettere unna med feilaktige påstander fordi de er selvsikre. Men her glemmer Velle og Sollund nyansene litt. Noen tenker nok at de selvsikre har rett, og Velle har rett i at de egentlig ikke alltid har det. Men når de selvsikre ikke møter motforestillinger, er det ofte fordi motparten unnskylder egen feighet med at han eller hun «uansett ikke hører etter», «tåler kritikk dårlig» og så videre. Dette rammer fort selvsikre ledere, som er avhengige av motforestillinger og diskusjon. Selvsikkerhet, særlig hos ledere, kan bidra til at de blir snakket om, istedenfor med. 

Innvandring

Sollund har selvfølgelig også snakket med Torbjørn Røe Isaksen, som forteller hvordan Høyre i valgkampen i 2017 slet litt, fordi drømmen om at Ap skulle gli til venstre ikke slo til. Det ville være langt lettere for Høyre å angripe Ap om partiet var blitt mer radikalt. I stedet festet det seg en idé om at Støre var en «tåkefyrste». Røe Isaksen kan avkrefte at merkelappen var klekket ut i Høyres Hus, men Høyrefolk gjorde heller ikke særlig mye for å motarbeide den. 

Tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug, Espen Teigen, har alltid beveget seg på kanten av det gode selskap, og siste trekk er at han har begynt som journalist i Document.no. Han er ikke intervjuet i boken. Jeg snakket med Teigen om valgkampen i 2017 for noen år siden. Han fortalte hvor nyttig det var at venstresiden lot seg opprøre av Sylvi Listhaugs besøk i Rinkeby i august 2017. Velgerundersøkelsen etter valget viste at innvandring var velgernes viktigste sak. 

Støre klarte ikke la være å moralisere over Listhaug. Her kom dermed den radikale tendensen som Høyre lengtet etter. Det var en tabbe som Støre, klokelig nok, ikke gjentok i partilederdebatten i Arendal i år, da integrering og kriminalitet var tema. 

Argumenter

Sollunds styrke er at hun vektlegger argumentasjon som grunnlag for diskusjon i politikk, men hun toner argumentasjonen ned i sosialt lag. Der blir det å fremstå som sympatisk viktigere. For eksempel skal vi bare si til en som har holdt tale i et selskap at talen var god. Man skal ikke komme med innvending og et «men». Det er jeg ikke helt enig i. En taler kan bli mer begeistret for et kompliment om en god tale, som begrunnes og gjerne tilføyes med noe kritisk. Da tar man taleren på alvor og argumenterer, man strør ikke bare om seg med høfligheter.

Det er først og fremst offentlig samtale Sollund er god på. Ikke rart, siden hun jobber i Dagsnytt 18. Hun skriver hvor nyttige argumenter også er, når de kommer fra dem som har ganske fjerne eller ekstreme standpunkter. Boken er i Mills ånd, for å si det pompøst. Sollund unngår å dvele for mye ved at vi lever i en polarisert tid. Hun går ned i materien og drøfter hvordan vi reelt sett kan diskutere bedre og understreker at vi må kunne begrunne det vi mener. Det er ikke lett når vi møter folk med et annet syn. Det kan vise seg at argumentene våre ikke helt holder vann og bør korrigeres. 

Ny tittel

Sollund er på sitt beste når hun påpeker våre begrensninger og verdien av uenighet. Hun har rett i at: «uenighet er en gave», og at «ett menneske klarer ikke å se en sak fra like mange sider som det fem mennesker gjør.» Det kommer nok flere opplag av Vinn diskusjonen, men neste opplag bør ha en mer presis tittel. «Gode diskusjoner – debatteknikk og samtalekunst» er det som boken egentlig handler om. Men glem salgstrikset i tittelen. Her er det nok av bra innhold, og argumenter for gode diskusjoner.

Teksten er publisert i Minerva 25.9.24.