Både Høyre og det amerikanske republikanske partiet er del av International Democracy Union (IDU) – en global sammenslutning av sentrum-høyrepartier. Denne relasjonen mellom Donald Trump og hans republikanske parti og det norske Høyre er nylig blitt problematisert.

Dagbladet slo opp saken med en tabloid, ganske tvilsom tvist: «I dag vil Erna Solberg ikke svare klart på om hun og Høyre håper at Donald Trump vinner det kommende presidentvalget i USA». Solberg er «uklar om Trump-støtte». 

Men avisen vet selvsagt veldig godt hvem som er Solbergs soleklart foretrukne kandidat.

Høyre er et parti som ganske snart igjen kan sitte med makten i Norge. Først og fremst er det en statsministerkandidat som uttaler seg i diplomatiske vendinger. Norsk utenrikspolitikk ligger forholdsvis fast. 

Slik har det vært i mange tiår. Norges interesser og sikkerhet (samt utsatte geografi) overstyrer her det meste, og det kan man jo mene hva man vil om. Støre ville neppe sagt det veldig annerledes. 

Heller ikke Nato-sjef Jens Stoltenberg har et vondt ord å si om Trump. Ikke når kameraet er slått på.

Det handler om to forskjellige saker: På den ene siden norsk utenrikspolitikk og sikkerhetspolitisk kontinuitet.

Når det gjelder Høyres og republikanernes (GOP) sammenfallende medlemskap i International Democracy Union er det mer vrient. Store, uoversiktlige partisammenslutninger har alltid hatt lik i lasten. De vedtar heller ikke politikk. 

Men Høyre må nok regne med å bli konfrontert med allianser de faktisk er en del av. Spørsmål ble reist om medlemskapet til ungarske Fidesz i den europeiske sammenslutningen, EPP. 

Det endte med at Orban selv tok hatten og gikk, men først etter at debatten hadde rast ganske lenge innad i EPP. Med andre ord er slike problemstillinger reelle.

Det får være opp til Høyre om de ønsker å holde dialogdøren åpen. Begrunnelsen til Høyre for ikke å kreve at GOP forlater IDU er under alle omstendigheter legitim nok. Det handler ikke om at Høyre er «støttespillere» for Trump og republikanerne. 

Høyre har et åpenbart poeng i at GOP neppe bli mindre radikale av å bli kastet ut av IDU. Om det er riktig eller klokt å unngå å kritisere, er en annen sak.

Trumps parti er blitt en personkult som med hårfin margin – om i det hele tatt – går klar av fascisme. GOP er (blitt) antidemokrater, kuppmakere og konspirasjonsteoretikere og har som sådan lite å gjøre i en allianse av liberalkonservative demokrater. 

Og liberale demokrater har vel heller ingenting ideologisk å gjøre i en klubb der GOP er med.

Vi lever i en tid hvor signaleffekt (noen kaller det symbolpolitikk) og klare grensestolper igjen er blitt usedvanlig viktige. 

Spørsmålet er om Høyre evner eller ønsker å balansere statsinteresser med profileringen av partiet som et konsekvent liberaldemokratisk parti. At det er en utfordring er det ingen tvil om, men det er altså en utfordring som må besvares hver gang noen etterlyser en begrunnelse.

Temaet kom også opp i Politisk kvarter. Det ble en interessant oppvisning, der generalsekretær i Høyre, Tom Erlend Skaug, vant på poeng og vel så det mot SVs Torgeir Knag Fylkesnes.

Det begynte famlende for Skaug, der han hevdet at det er «feil» av Høyre å gjøre seg til «overdommer» for hvem «det amerikanske folket vil ha til president». 

Jo da, Skaug, folket kan ta feil, til og med grundig feil, og når de gjør det (det har skjedd) kan det være en plikt å si klart fra om at de har tatt feil.

Hvis USA får en fascistisk president, vil det være en unnlatelsessynd av Høyre å tvinne tomler. Selv om de eventuelt sitter på statsministerposten. 

At dette kan by på hodebry er fullt forståelig, men verden har likevel hodepine. Jeg tror ikke vi behøver å bekymre oss for at Høyre ikke vil sette grensestolpene på riktig sted.

Etter hvert i Politisk kvarter bommet Fylkesnes rett og slett på åpent mål. 

Da han ble konfrontert med at også SV har slitt med demokratiske forklaringsproblemer, som at partiet støttet diktatoren Hugo Chávez, var svaret at denne støtten var ubetydelig og i så fall bare i en veldig tidlig fase. 

Om ikke Fylkesnes lyver, så pynter han i alle fall betraktelig på historien.

Likevel, får man håpe, taler Fylkesnes mot bedre vitende. For mens Høyre, i likhet med Ap, er realpolitiske og sikkert kyniske, slik Fylkesnes ser det, er ytre venstres synderegister av et ganske annet og formidabelt kaliber. 

Det handler om ideologisk svermeri og kjærlighetserklæringer til noen av de mest bisarre regimer i nyere tid.

Venstresiden til venstre for Ap opererte nesten uforstyrret som groupies for chavistene i Venezuela og Castro på Cuba i mange år. Først når Venezuela brøt sammen, kom det protester fra demokratene innad i LO. Helt frem til Castros død ble det fra SV-hold foreslått å gi fredsprisen til ham.

Det finnes ikke et eneste eksempel på en erklært marxistisk stat som ikke har øvet vold på egen befolkning, organisasjonsliv, rettsstat og – ironisk nok – retten til frie fagforeninger. 

Norsk ytre venstre har støttet dem alle. Samtlige partiledere i SV og i SVs forløper SF var politiske pilegrimer i østerled under den kalde krigen.

Fylkesnes påsto også at partiet har tatt et grundig oppgjør med sine demokratiske feilsteg. Det er heller ikke sant. For hva gjorde SV når ting ble for ille i landene de forsvarte? Jo, det ble taust. 

Man gikk bare videre, gjerne til et nytt fyrtårn, uten ettertanke. Å konstatere at man har tatt feil er ellers noe man kan gjøre relativt vederlagsfritt.

Det koster mer å spørre seg hvorfor man tar feil. Det har SV så vidt meg bekjent aldri gjort. Det finnes ingen venstrediktaturer å kose med lenger heller. 

For dette er ganske sikkert: I det øyeblikk et venstreautoritært regime dukker opp i horisonten, et eller annet sted i verden, så vil (noen) norske venstresosialister melde seg på som klakører og svermere, i alle fall for en stund, helt til det ikke går lenger.

Tilfeldighetene skulle også ha det til at Rødts Mímir Kristjánsson samme dag grublet over hvorfor det er «så vanskelig for mange på høyresiden å se forskjell på demokrati og diktatur?» i Klassekampen. 

Du skal ha mage for å stille et sånt spørsmål, når du kommer fra et parti som er direkte arvtager av et ekstremt parti som med sin eksplisitte støtte til de blodigste, folkemorderiske diktaturer stilte i en særklasse i europeisk etterkrigstid. 

For noen få år siden kunne vi avfeid hele utsagnet til Mímir Kristjánsson som direkte sprøyt. 

Men det kan vi ikke uten videre lenger gjøre. Ikke etter at ganske betydelige innslag i den europeiske høyrepopulismen begynt å lefle med Putin og etter at Trump åpnet slusene for autoritær nasjonalkonservatisme.

For det er det, dette egentlig handler om. At vi igjen går inn i en tid som viser ettertrykkelig at den tradisjonelle høyre/venstre-aksen ikke forteller oss så mye om diktatur og demokrati. 

Den autoritære fristelsen er dypt forankret i moderne historie. Det samme er fraternisering og ideologisk medløperi i diktaturet tjeneste. Høyresiden hadde sin solide skjerv av det i mellomkrigstiden.

Under den kalde krigen var det venstresidens tur, i realsosialismens navn. Nå er kortstokken snudd. Den illiberale, autoritære høyresidens fremmarsj i den vestlige verden er så urovekkende at det forplikter.

Her er det rimelig at liberalkonservative tar skikkelig tak i den helt åpenbare krisen som herjer på høyresiden, stort sett forårsaket av illiberale konservative. 

Det betyr krevende og noen ganger ubehagelige fighter i egne miljøer, i egne fora og i egne medier. Normalisering av radikalt/ekstremt tankegods er ekspressveien til demokratisk nedbryting. I lengden holder det ikke å dra beina etter seg.

Alt dette står og faller selvsagt ikke på Høyres forhold til det republikanske partiet. Dårlig skjulte påstander om at Høyre er skap-trumpister er åpenbart politisk falskmyntneri.

Man kan saktens lure på Fylkesnes ønsker av Høyre: At Solberg skal si at hun håper at Trump ikke vinner? At hun mener at Trump er en fascist? At hun skal foreslå i IDU at GOP ekskluderes? 

Hva kunne konsekvensene bli – for Norge, som attpåtil står utenfor EU, og for NATO? 

Det er ellers ikke vanskelig å få Høyre-folk til å si at de ikke støtter Trump, og at de støtter Biden. Hver gang det er valg i USA, spør mediene alle stortingsrepresentanter. 

Sist var det, så vidt jeg husker, ingen i Høyre som støttet Trump. Det var knapt noen i Frp. 

Men jeg tipper at regjeringsmedlemmene, som da var borgerlige, ikke kunne svare på slike spørsmål – akkurat slik den rødgrønne regjeringen ikke kan gjøre det nå.

Men problemstillingen forsvinner heller ikke. Rett og slett fordi problemstillingen er reell.

Innlegget er publisert i VG 5.4.2024.