AI bistand penger — Generert med Midjourney.

Vi blir ikke viktige dersom vi skal gjøre alt

Vi har altfor høye ambisjoner for et bistandsbudsjett som er halvparten så stort som Oslo kommune sitt. Norge kan ikke gjøre alt samtidig.

Hans Jacob Huun Thomsen

Publisert: 9. mars 2024

Vårt selvbilde som en godhjertet stat har lenge gjennomsyret Norges bistandspolitikk. Utenom Luxembourg er vi det landet som gir mest til bistand som andel av inntekten vår.

Likevel er norsk bistand preget av en håpløs naivitet om hva vi kan oppnå. Satt på spissen kan det virke som vi med knappe 50 milliarder – halvparten av Oslo Kommune sitt budsjett – skal utrydde ekstrem fattigdom, og gjøre alle verdens land til velferdsstater.

Det var en av årsakene til at Norge havnet på 26. plass av totalt 27 land i en kåring om effektiv bistand i 2018.

I et nytt Civita-notat peker jeg på at en av hovedutfordringene ved dagens bistandspolitikk er at den er altfor fragmentert, og strekkes over for mange og ulike mål.

Et tydelig eksempel finner vi i Utenriksdepartementets budsjettforslag for 2024. Der lister Støre-regjeringen opp samtlige bidrag til de 17 målene som FNs bærekraftsmål består av.

Selv om målene er imponerende ambisiøse, danner de et dårlig utgangspunkt for norske prioriteringer.

Likevel er ikke Støre-regjeringen unik.

I Solberg-regjeringens plattform var det heller ikke mangel på høye ambisjoner for bistanden. Vi skulle satse på global helse, utdanning, klima og miljø, fornybar energi, innsats mot moderne slaveri, næringsutvikling, rene hav, matsikkerhet og landbruk.

I tillegg skulle Norge bidra til økonomisk utvikling, økt demokratisering, realisering av menneskerettigheter, godt styresett, fredsutvikling, samt bekjempe korrupsjon, vold og undertrykking mot utsatte grupper.

Det sier nesten seg selv at det blir for omfattende.

Over tid har den betydelige økningen i bistandsbudsjettet hindret tydelige prioriteringer fra skiftende regjeringer. Dermed har det blitt stadig flere satsingsområder.

Det har ført til at avstanden mellom mål og resultater, og visjon og virkelighet, har vokst seg større. Slik har vår overdrevne idealisme satt kjepper i hjulene for en effektiv bruk av bistandsmidlene våre.

Når vi sprer innsatsen tynt utover får vi mindre ut av våre ressurser. Det er det verdens fattige som betaler prisen for.

Kåre Willoch sa en gang at vi har en moralsk plikt til å være realister. Det må også gjelde for bistandspolitikken.

Norge kan nemlig ikke gjøre alt samtidig. Selv om hvert område er viktig hver for seg, kan ikke bistandspolitikken utelukkende ta utgangspunkt i hva behovene i verden er.

Spørsmålet må derimot være hvor vi kan utrette størst mulig forskjell med våre begrensede ressurser.

En av løsningene må være å konsentrere innsatsen vår om noen få utvalgte mål og tematiske områder. Slik vil vi kunne gjøre mer godt ute i verden, samtidig som vi styrker legitimiteten til norsk bistand.

Selv om det er stor oppslutning rundt vårt høye bistandsnivå, tror nemlig langt færre den fungerer.

Første steg på veien må være å erkjenne våre egne begrensninger. Alt er viktig, men vi blir ikke viktige dersom vi skal gjøre alt.

Innlegget er publisert hos TV2 7.3.2024.