Nicholas Spencer: Magisteria: The Entangled Histories of Science & Religion
Fra antikken til artificial intelligence
Religion og vitenskap har levd side om side gjennom menneskets historie. Nick Spencers håp og hypotese er at de begge vil gi verdifulle bidrag i den videre teknologiutviklingen.
Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.
Hva har gyldighet – vitenskap eller religion? Er det et enten-eller? Nick Spencer har skrevet boken Magisteria: The Entangled Histories of Science & Religion. Tittelen indikerer at forholdet mellom religion og vitenskap hverken er rett frem eller enten-eller.
Kjernespørsmålet, med utgangspunkt i vestlig religions- og vitenskapshistorie, er: Hvem skal bestemme hva et menneske er? Hvem har autoritet – magisteria – til å bestemme hva naturen er, hva kosmos er og hvordan mennesket skal plasseres i denne sammenhengen? Hvordan vi grunnleggende oppfatter hva som er menneskelig har svært stor betydning for hvordan vi oppfatter det guddommelige.
Spencers prosjekt er originalt og omfattende. Det er idéhistorien fra antikken til artifical intelligence, hele veien illustrert med eksempler og dyptgående analyser av hva som egentlig ble sagt, skrevet eller gjort. Boken starter med tre kjente historier hvor religion og vitenskap kolliderer. Vi får høre om mordet på Hypatia i Alexandria på 400-tallet, en kvinnelig matematiker som ble myrdet av kristne. Deretter følger den berømte saken mot Galileo på midten av 1600-tallet, og til slutt Thomas Huxley som debatterer Darwins ideer på midten av 1800-tallet. Alle de tre historiene er eksempler på kollisjoner mellom vitenskap og religion, men Spencer kan fortelle at det er altfor lettvint. I alle de tre tilfellene er vitenskap og religion mye mer sammenvevd enn det ser ut til.
Slik er det gjennom hele historien helt til det på 1900-tallet oppstår en historie om at vitenskap og religion står mot hverandre. Senere skriver Stephen Jay Gould, den amerikanske evolusjonsbiologen, om begrepet magisteria i et forsøk på å beskrive at religion og vitenskap har autoritet i hver sine områder. Vitenskapen har gyldighet når det gjelder fakta, mens religion har gyldighet når det gjelder verdier, «properly speaking science and religion were NOMA: non-overlapping magisteria».
Spencers påstand er at dette ikke stemmer. Han viser til at katolsk interesse for vitenskap ikke forsvant etter Galileo, at Royal Society i London ikke var antireligiøse og at Newton skrev mye mer om teologi, som han syns var mye viktigere, enn vitenskapen han senere ble berømt for. Til og med opplysningstiden vises til som en periode (med unntak av Frankrike) med stor harmoni mellom vitenskap og religion. Begrepene vitenskap og religion har heller ikke eksistert slik vi forstår dem i dag før i moderne tid. Vitenskap betød kunnskap (scientia) og var et skritt på veien til en dypere sapientia eller visdom. Alle studier som kunne bidra til større innsikt, som det å filosofere eller studere naturen, ble sett på som viktig for å forstå hvordan livet skulle leves, forstå etikk, religion og politikk. Grensene mellom filosofi og religion var ikke tydelige, og religio eller religion ble historisk brukt til å beskrive religiøse praksiser og gudsdyrkelse, og ikke om doktriner eller trossystemer, slik vi bruker begrepet i dag.
En interessant del av Spencers bok er hvordan islamsk vitenskap utviklet seg gjennom middelalderen og hvorfor forholdet mellom islam og vitenskap er forskjellig fra forholdet mellom kristendom og vitenskap. Spencers hypotese er at islamske institusjoner, som over tid kunne sikre autoritet i vitenskapelig utvikling, ikke var sterke nok. Vitenskapelig utforskning trenger arenaer hvor det er mulig å stille spørsmål, og over tid må de arenaene ha en beskyttelse. Han skriver følgende om forskjellene på islamske madrasaer og de første universitetene i Europa:
Perhaps most importantly, universities were not, unlike madrasas, set up, owned, run by or subject to particular benefactors, who could then dictate their operations and objectives. Rather, they were free, and legally protected, to develop their own curricula, to teach Averroes and Aristotle, to stock their libraries with natural philosophy and to argue on the basis of reason and logic, which is more or less what they did.
Videre gjennom historien får selvfølgelig både Copernicus, Brahe, Bruno, Kepler og Galileo langt flere detaljer enn de vanlige historiene om at Copernicus hevdet at jorden var rund og gikk i bane rundt solen, eller at Galileo etter inkvisisjonshøringen sa at den beveger seg fremdeles – eppur si muove. Detaljer og eksempler kommer på løpende bånd i Spencers fascinerende historie.
Det viktigste stoppet før nåtiden er, ikke overraskende, Darwin. Innover på 1800-tallet var det flere vitenskapelige disipliner som stilte spørsmål ved jordens alder og opprinnelse, og både geologi og biologi avdekket stadig nye funn som pekte i retning av en annen tilblivelseshistorie enn den kristne. Darwins The Origins of Species skulle være spikeren i kisten for kristendommens skapelsesberetning og menneskets opphøyde plass i naturen, men slik er det ikke blitt. Spencer skriver blant annet om en rettssak i Tennessee i 1925 der saken stod om evolusjonsteorien til Darwin skulle være på pensum i skolene eller ikke, og det er flere eksempler i nyere tid. En undersøkelse fra begynnelsen av 2000 viser for eksempel at over 50 prosent av innbyggere i Tyrkia, Indonesia, Pakistan, Malaysia og Egypt tror at evolusjonen ikke kan være sann, mens tallet for USA var 42 prosent.
Det er heller ikke blitt slik at det bare er vitenskapen som påvirker religionen eller skyver den fra skanse til skanse, men religion påvirker også vitenskapen. Vitenskap kan ikke svare fullt ut på hva et menneske er. Et svar som reduserer mennesket til nevroner og biomasse, er ikke fullgodt – som Spencer sier: «Peer into the brain and you would not find a soul or a spirit or, for that matter, free will, consciousness or morality. They disappeared in a maze of neural networks.» De eksistensielle spørsmålene forsvinner ikke. Hva er det genuint menneskelige, og hva er intelligens?
Artificial intelligence og teknologiutvikling er den neste omdreiningen i forholdet mellom vitenskap og religion. Vil maskiner overta? Vil de bli kunstige mennesker, og i så fall, hvordan definerer vi det? Hva er et menneske, og hvem bestemmer hva et menneske er? Spencers håp og hypotese er at etiske spørsmål vil bli sentrale i diskusjoner om AI, og at religion og vitenskap vil ha verdifulle bidrag.
Mennesker er både biologiske og spirituelle. Vi kan beskrives, måles og analyseres, men vi tenker og filosoferer om mening, skjebne, fremtid, evighet og kjærlighet og universets tilblivelse og uendelighet. Vitenskap og religion er delvis overlappende magisteria, og de overlapper også inni oss.
Nick Spencer kan du høre i Liberal halvtime om boken her.
Teksten er publisert i Minerva 7.11.2023.