Torbjørn Røe Isaksen: Ingen tror på nåtiden

Nå går det rett vest

Torbjørn Røe Isaksen leverer en lesverdig diagnose av vår pessimistiske samtid. Men hvor blir det av temperatur og kampvilje?

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

På grunn av universets vanvittige størrelse skal det, ifølge astronomer, finnes millioner av planeter i universet med intelligent liv på. Det såkalte Fermi-paradokset stiller derfor spørsmålet om hvorfor vi ikke hører noe fra dem. Svarene er ikke alltid like oppløftende. For eksempel innebærer teorien om «det store filteret» at ingen sivilisasjoner vil kunne nå et utviklingsstadium der intergalaktiske reiser vil være mulig. Innen den tid har sivilisasjonen – i vårt tilfelle menneskeheten – tatt kverken på seg selv, kanskje på grunn av slike ting som overbefolkning, AI, atomkrig eller miljøkollaps.

«Alt som var så bra er svunnen tid», sang gutta i Prima Vera. I sin nye bok Ingen tror på nåtiden opererer Torbjørn Røe Isaksen (heretter: TRI) med sitt eget filter, om enn ikke av det bokstavelig apokalyptiske slaget. Det er en tilsynelatende sliten og desillusjonert TRI vi møter.

Men TRIs nostalgi er ikke av det angstbiterske, reaksjonære slaget. Han lengter ikke tilbake til et blendahvitt Europa med respekt for autoriteter, den gang Gud var en mann og kjønn kom i to varianter. Snarere sørger TRI over den fremtidsoptimismen som preget hans egen ungdom, etter den kalde krigens slutt, den gang reaganomics var kult (i visse kretser) og Fukuyama skrev om historiens slutt og det liberale demokratiets uunngåelige seier. Kort sagt den gang alt så ut til å gå rette veien. Alt dette er forbi, mener TRI. «Fortsatt er det mange som lurer på når vi kommer tilbake til normalen etter pandemi, krig, energikrise og økonomiske problemer. Svaret er: aldri», skriver han. Ikke særlig lystig, med andre ord.

Kanskje TRI aldri egentlig har trodd helt på at alt skulle gå rette veien? Det er ikke lett å vite sikkert i det som på mange måter kan beskrives som et (høyst lesverdig) essay fra TRIs hånd. Han skriver om mye på 190 korte sider. En utfordring med å anmelde boka er at den er høyt og lavt og overalt. TRI har skrevet en personlig tekst, men ofte er han unnvikende om sin egen posisjon, særlig når kulturkrigen er tema. Det er rett og slett vanskelig, til tider, å gripe fatt i hva som er fugleperspektiver og hva som er TRIs egne meninger. TRI er heller ikke løsningsorientert. Men hva gjør vel det? Det er jo en debattbok og debattbøker kan gjerne være problembeskrivelser.

Mangler kampvilje

Overordnet sett er jeg ofte enig med TRI. Som medkonservativ tror også jeg at verden er «in the funk» og at ting går til helvete i ekspressfart, i alle fall på en dårlig dag. Like fullt er det deler av teksten som får meg til å ha lyst til å være uenig med ham. Jeg blir trassig av å lese. Jeg blir først og fremst trassig fordi boka hans etter mitt skjønn mangler kampvilje.

Isaksens kritikk er nok i hovedsak rettet mot liberalismen og ikke minst det han portretterer som en forfeilet globalisering. Sånn sett skiller han seg ikke veldig mye ut fra mange andre konservative kulturpessimister, som Asle Toje. Problemet med TRIs analyse av globaliseringen er at han stabler på beina et ganske ensidig negativt bilde av den, uten å bruke god nok tid på den andre siden av historien: At globaliseringen har bidratt til en fattigdomsreduksjon større enn vi har sett noen gang tidligere, samtidig som også i alle fall deler av den vestlige befolkningen har kunnet høste gevinster.

Tidvis får vi servert den intellektuelle Isaksen. Når han beveger seg ut i grenselandet mellom filosofi og historie, er TRI en mester i gode, pedagogiske forenklinger, han har en lett og ledig penn, teksten danser av gårde om menneskets feilbarlighet og liberalismens manglende evne til å ta høyde for at mennesker ikke bare er rene fornuftsvesener. Han radbrekker den liberale positivismen, som ifølge Isaksen forteller at «folket vil ha demokrati og frihet. For slik er mennesket.» TRI beskriver på sett og vis hvordan uskyldens tid for lengst er over. 11. september, 22. juli og 24. februar. Vi vet og har lært på den harde måten at folk villig lar seg innlemme i ufrie statsformer og tradisjoner. Litt kreativt lest går tankene noen ganger til Voltaires Candide, en ellevill kunnskapstørst odyssé gjennom menneskets dårskap, inkludert tomme leksjoner om «den beste av alle verdener» (Leibnitz, som også parafraseres av TRI), til slutt får protagonisten til å gi opp og dyrke sin egen hage.

Vi mennesker (men altså ikke alle) har en egen evne til å forestille oss at ting går bra, til slutt. Forskerne kaller det optimismebias. TRI mener nok det er en tankefeil, her siteres blant andre FFI-forsker Anders Romarheim: «Konflikt og krig preger dessverre den menneskelige tilstand» (sant).

Verden er anarki, parafraserer Isaksen, med henvisning til realismeskolen. Men han vil ikke gi den mest hardbarkede utgaven av den «helt rett». Den liberale verdensorden har i det minste «et slags skjelett» av normer, om enn dobbeltmoralsk, for blant annet hvordan stater «skal oppføre seg mot egen befolkning».

Angrer Isaksen litt på den norsk-kinesiske normaliseringsprosessen som han selv bidro til som næringsminister? TRIs beskrivelse av menneskerettighetenes plass i samtaler på høyt hold fremstår resignert og ganske kynisk («vi lovpriste «den historiske og enestående utviklingen som er skjedd»»). Han forteller at han på reiser til Emiratene og Qatar nevner arbeidsvilkår for myndighetene. Han «tror» han nevnte noe om politivold i Brasil en gang. Men han har «aldri tatt opp menneskerettigheter direkte med kinesiske myndigheter …» Det kan få noen av oss til å få bekreftet mistanken om at avtalene med Kina ble sminket med menneskerettigheter. Var det noen som i fullt alvor trodde at dialog om menneskerettigheter var en reell delbegrunnelse for å et vennskapelig forhold til Kina?

Kinas økende innflytelse er nemlig noe av det som opptar TRI aller mest. Makten forskyves fra en USA-basert orden over til Asia. «Vesten tror ikke lenger at Kina kan finne sin plass innenfor den internasjonale, liberale orden. De tror at landet vil endre den», skriver han. No shit, Sherlock.

TRI tenderer til smått deterministiske spådommer (som han ellers stiller seg ganske kritisk til, tror jeg …), ikke helt ulikt den britiske historikeren Niall Fergusons grunntanker om at alle imperier brenner ut. Vestens, Storbritannias og USAs dager som hegemonier er talte, Kina er på full fart inn i manesjen. Det er i denne rivaliseringen at menneskerettighetene nærmest er blitt proxy.

På nittitallet var TRI en slags aktivist mot radikale antikapitalister som Attac: «Vi sa at kapitalisme var frihet. De sa at kapitalisme var makt. Det siste er egentlig mer treffende.» Det fremkommer relativt tydelig at TRI er kritisk til sitt tidligere jeg, og da særlig den liberale idealisten som sa at økonomien og markedet måtte frigjøres fra statens tentakler. Reaganisme ble doktrine for store deler av høyresiden: «Staten er ikke løsningen på våre problemer, staten er problemet.» Tanken om ukomplisert fri flyt av varer, kapital og mennesker fikk ifølge TRI en trøkk da vi fikk øynene opp for at handel og myk makt er potente verktøy i hendene på despoter. «Hva endret seg? Jeg kan gi deg et hint: Det begynner på ‘s’ og slutter på ‘ikkerhet’. Få steder blir endringen tydeligere enn hvis vi ser på et 1200 kilometer langt rør fra Russland til Europa.» Geopolitikken er tilbake, mener TRI. Avglobalisering, proteksjonisme, handelskrig (USA-Kina) og økonomisk frakobling er nøkkelord. Hensyn til egne arbeidsplasser, men enda mer hensynet til egen sikkerhet, viser ifølge TIR at «drømmen er over», men uten at han flagger noen egentlig vei videre.

Akkurat her tror jeg den godeste Røe Isaksen inntar en rolle som naiv? Jeg har litt vanskelig for å tro at det kom overraskende på ham at marked er makt, enn si at verden er sammensatt og at (makt)menneskene i den også er irrasjonelle. Det siste er jo en grunnerkjennelse for en konservativ sjel. Selv de mest liberale iblant oss har jo ment at det må finnes en balanse mellom marked og stat, frihet og trygghet, handel og interesser.

Ideenes (av)makt? 

Når TRI skriver om ideologier, beveger han seg noen ganger nær relativisme, skjønt det vel heller må tilskrives en ganske gjennomgående fatalistisk innstilling. TRI er god på ideologi. Vi blir forklart hvordan de store ideologiene er blitt utvannet av historiske, økonomiske og opportunistiske årsaker. «Kina har brutt koblingen mellom diktatur og fattigdom», skriver han: «Og dermed også mellom demokrati og velstand». Selvsagt vet TRI at dette «bruddet» skjedde for lenge siden. Kanskje har TRI mer enn mange andre vært fanget av et slags historiens slutt-syndrom? Eller forsøker han å gi inntrykk av det, for den retoriske dramaturgiens skyld? Jeg tror det siste. Selv har jeg aldri trodd på en nødvendig korrelasjon mellom marked og frihet. Ei heller at (liberalt) demokrati er en så god tanke at menneskeheten over tid og med fornuft vil omfavne ideen.

Antallet fullverdige demokratier har i alle år etter andre verdenskrig vært i betydelig mindretall blant verdens nasjoner. Historisk sett er tiden med liberalt demokrati og menneskerettigheter som et lite øyeblikk å regne. Demokratier vil alltid være i konflikt med tyrannier og autoritære motbevegelser. Derfor er det ikke gitt at det vil finnes demokratier om, la oss si, to hundre år. Om demokratier fortsatt eksisterer, er det temmelig sikkert at disse vil leve både trangt og usikkert. For selv om mange forestiller seg at krigen i Ukraina er et slags historisk vippepunkt, eller slutten på en æra, er det gode grunner til å betrakte den som en fortsettelse av normalen. At blod flyter i strie strømmer, i skyttergraver, i utbombede byer og foran eksekusjonspelotongene, til forsvar for demokratienes overlevelse, er heller ikke nytt. Demokratiene overlevde andre verdenskrig, med et nødskrik.

Om kulturkrig, identitetspolitikk og populisme

«Det finnes mange forklaringer på Brexit, Donald Trumps vekst, høyrepopulismen i Frankrike og den politiske polariseringen i Vesten», skriver TRI. Det har han rett i. Likevel sitter leseren igjen med inntrykk av at TRI ikke kommer helt i mål. Det blir liksom aldri «farlig».

Det skal ikke holdes mot TRI at han opererer med flere forklaringsmodeller. Det er jo som regel tilfelle, men en mann med TRIs intellektuelle kapasitet har vel gjort seg noen tanker om hvor tyngdepunktet er? For eksempel vektlegger han kultur i riften mellom elitene og «folk flest», mens han tilsynelatende vektlegger strukturer og økonomi i større grad for å forstå Trump og Brexit.

I tilfellet Trump er det for eksempel ganske interessant å drøfte spenningsforholdet mellom arbeidsplasser (Make America Great Again) og en demagogs rasistiske, for ikke å si fascistiske appell. Verken sosioøkonomi, kultur eller massesuggesjon er ukjente størrelser i historiefaget. Riktignok er ikke TRI historiker, men statsviter, hvilket er nær nok. TRI skriver som nevnt godt om reaksjonær nostalgi og Vestens dekadanse som substans i den høyrepopulistiske bevegelsen. Trump er på mange måter ledestjerne for den reaksjonære, autoritære vestlige høyresiden. At økonomi og arbeidsplasser delforklarer Trumps appell er utvilsomt riktig, men i hvor stor grad kan denne forklaringen måle seg med de grunnleggende kulturelle og demografiske forklaringene? Hva er det som får så mange, også blant kristne, til å omfavne Trumps vemmelige og løgnaktige karakter, det skal tross alt en god del til. Er det fascismens vesen vi nå har et gjensyn med?

Uten å sammenligne: Det er lenge siden historikerne samlet seg nærmest entydig rundt Versailles-traktatens urett for å forklare hitlerismens fremvekst. Dessuten vil nok en konservativt lenende historiker ha et øye for at «folket» kan være flyktig, lettlurt og hevngjerrig. Altså en ustabil masse som gitt de rette, eller gale, forutsetninger antar en karakter av eskalerende vanvidd, alltid anført av en demagog. Og demagogens fremste virkemiddel er undergangsfortellingen, eller det vi kan kalle forjævligsering. Men her argumenterer jeg mot en stråmann, TRI sier det selv: «Frykten for folkemassene er en rød tråd gjennom historien … Folket var lunefullt, og derfor måtte innflytelsen deres begrenses. Maktfordelingsprinsippet var det liberale svaret: Makt måtte møte motmakt. Folkets innflytelse måte hegnes inn», skriver TRI, og legger til: «Det er klokt tenkt.» Ja, det er klokt tenkt. Det er nok bare å innse at den kanskje mest potente trusselen mot demokratiet er masse og makt. Hvis de vestlige demokratiene går til grunne, vil det være med folkets (eller rettere: flertallet av velgernes) velsignelse.

«Er det bare folket som blir mer ytterliggående, eller har det også skjedd med samfunnselitene», spør TRI retorisk. Svaret hans er blant annet at elitene i økende grad ser på tradisjoner som primitive, noe som selvsagt ikke er en oppsiktsvekkende påstand. Det er liten tvil om at de politiske institusjonene og de politiske elitene befinner seg i et annet utviklingstempo enn betydelige segmenter i befolkningene som er mer konservative og tradisjonelle. Sånn sett er populismen et uttrykk for «bestemte interesser». Eller som TRI skriver:

«Også velgerne som støtter populistiske grupperinger, har et syn på verden. Synet er bare annerledes enn motpartens … De mener den globaliserte økonomien har skadet deres hverdag snarere enn å berike den. De vil gjerne ha fabrikkene tilbake, eller i det minste en ny fabrikk. De mener innvandring er et problem som ikke blir tatt tak i …»

Joda, også her har TRI rett, men er det ikke upresist og litt ufarlig? Det er lett å avfeie Le Pens velgere som «gale ekstremister» skriver han, og «hvor er vi da?».

Tja, på et punkt slutter kanskje den forståelsen? Le Pen ER en ekstremist. Hvis velgerne flokker rundt ekstremister er de også ansvarlige for egne handlinger. Tradisjonelt har det vært en venstresidegreie å umyndiggjøre mennesker med sosioøkonomiske forklaringer, å gjøre overgriper til offer, etter maksimet om at mennesker ikke vil slutte å opptre fælt før verden er blitt (helt) rettferdig. Sånn er det jo ikke, og i alle fall ikke bare. Mange mennesker velger å gjøre det rette, men har det fælt, mens mange mennesker som lever gode liv, gjør fæle ting. Med fremveksten av høyrepopulismen, og særlig etter Trumps valgseier i 2016, har jeg med undring sett at en stadig større del av høyresiden har beveget seg mot venstre i den økonomiske politikken, og ikke minst i måten de ønsker å forstå en stadig mer illiberal konservativ opinion på: Det er ulikhet, globalisering, liberale eliter og wokeismen som dytter dem i den retningen, og finnes det egentlig noe alternativ?

De siste årene har det skjedd en ganske merkbar utglidning av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Det pipler mellom skottene, og det man legger mest merke til er at deler av høyresiden er blitt mer venstreorientert i den økonomiske politikken, samtidig som den beholdt eller har forsterket sitt høyreorienterte kultursyn. På sett og vis sammenfaller denne utglidningen (som selvsagt ikke er unik i historisk sammenheng) med en generell undergangsstemning, ikke helt ulik den vi får servert av TRI. Det generelle bildet av forfall har noen krysspunkter som at globaliseringen har skapt tapere, at den liberale verdensorden har fremmedgjort folk, særlig arbeiderklassen (TRI siterer til og med Rudolf Nilsen), at den liberale eliten i byene ikke lenger tror på det nasjonale fellesskapet osv, osv. Vi ser det også her hjemme, hvor deler av den konservative høyresiden er kompiser med de marxistiske tradisjonalistene og antiwokeistene i avisa Klassekampen.

TRI er selvsagt ikke der, men jeg savner likevel en klarere drøftelse av løpebanen der helt nøkterne analyser av en verden i endring, av kulturelle spenninger i en urolig i verden, når sitt metningspunkt og den politiske ekstremismen og flokkdannelsen begynner. Altså en klarere drøftelse av konservative grensestolper. Hva med proporsjonalitet? Hvor ille må verden være før det gir mening å forstå dem som bokstavelig talt ønsker at verden og menneskene skal brenne? Er den så ille? Dette er jo egentlig de samme spørsmålene vi stiller oss om andre former for ekstremisme.

TRI skriver godt og opplysende om identitetspolitikkens utfordringer, den bourdieuske vendingen, hvordan den spiser seg inn i, og ødelegger den fornuftsbaserte samtale og (godt sett!), hvordan revolusjonen spiser sine egen barn og forvirrer 89-erne: «De fleste av dem er vant til å være blant de progressive og opplyste; nå angripes også deres historie for å skjule undertrykkelse under overflaten.»

TRI har humor, det vet vi. Som når han gir oss en viktig innsikt om falsk balanse. Woke, eller hva man ønsker å kalle det, kan ikke sammenlignes med påtrykket fra ytre høyre, mener han: 

«Hvis høyrepopulismens ansikt utad er Donald Trumps bevegelse, er denne formen for populisme en grunnleggende trussel mot det liberale demokratiets spilleregler. Ikke engang den mest soyalattedrikkende, veganske, livsstilsliberale elitegurucoach på besøk med privatfly i Davos for å gi råd til et multinasjonalt selskap kan sammenlignes med denne bevegelsen.»

Dette sporet burde TRI fulgt videre. Både fordi den høyreautoritære bevegelsen helt åpenbart er den aller største skurken i fortellingen, men også fordi skurkene (og det er etter hvert mange av dem) kommer fra hjertet av den konservative rørsla, en bevegelse som TRI selv (og også denne anmelder) er en del av. Det er ikke pent sagt, men TRI etterlater et inntrykk av resignasjon og fatalisme der det kanskje hadde vært mer på sin plass å være forbanna, på egne gærninger og ikke minst de som nøler og relativiserer.

Det er fornuftig å være skeptisk til roussauske forestillinger om Det gode mennesket. En fornuftig realist forstår at for mye frihet fører til barbari, mens for mye autoritet fører til tyranni. Alt dette er gamle, gode og fornuftige konservative betraktninger.

Det sies at en pessimist alltid får rett til slutt. Det er selvsagt både artig og sant, men særlig konstruktivt er det ikke. Den nå avdøde konservative guruen Roger Scruton skrev også mye om pessimisme (The Uses of Pessismism (2011), for eksempel). Så pessimistisk var Scruton, at han til slutt fant en alliert i Viktor Orban. Da den gamle mottok den ungarske fortjenestemedaljen i London av Viktor selv, takket Scruton og fremhevet at Ungarn er et forbilde gjennom å bevare sin verdifulle identitet, selv i tider hvor det overalt ellers er press for å underkaste seg globalisme og for å eliminere nasjonale forskjeller.

Andre konservative kulturpessimister, som Jordan Peterson og Douglas Murray, gjerne på besøk i Budapest, har også vist at den liberale ryggmargsrefleksen har sviktet desto dypere de har sunket ned i undergangsforestillinger. Intellektuelle som Thomas Sowell og James Lindsay har satt demokratiet på vent og omfavnet Donald Trump.

Dette er sannelig noe å tenke godt over, og skrive mer om. Hvor kommer den autoritære fristelsen blant konservative fra? Hva er kilden? TRI berører det i en viss utstrekning, de er nostalgikere, skriver han; de lengter tilbake og motsetter seg progressive prosjekter. Men det vi ser er jo også at mange konservative, selvmotsigende nok, beveger seg i revolusjonær retning, noe som burde påkalle betydelig historisk og ideologisk bekymring. Det handler om å rive ned institusjoner, om kaosrytteri, slikt som egentlig er temmelig ukonservativt. Spørsmålet da blir hvem som har den egentlige plikten til å motvirke den illiberale glideflukten på høyresiden. Slik jeg ser det veier den plikten tyngst blant liberalkonservative. Vi må være forbanna på «våre egne», på de som vil brenne ned, vi kan ikke bare være omtåket og lei oss.

Konservativ pessimisme

En slem anmelder kunne også sagt at hvis TRI synes han selv har vært del av et til dels forfeilet (liberalt) prosjekt som har gjort mye skade, så burde han kanskje bidra til å rydde opp etter seg i stedet for å sette seg på gjerdet og syte? Frie markeder og globalisering fører ikke til en form for stabil likevekt. Det er det kanskje enklere for autoritære regimer å få til. Men et system med markeder og utveksling er bedre til å tilpasse seg stadig endrede betingelser – enten det er klimaendringer, krig, endrede preferanser eller mangel på ressurser. Det er ikke nødvendig å belære TRI om dette, men likevel: Er det særlig konstruktivt å øse ut så mye pessimisme, som til alt overmål på mange punkter samsvarer med populisthøyres undergangsfortellinger? Hva skal det være godt for? Og er de helt sanne?

Torbjørn Røe Isaksens bok er sånn sett paradoksal. Den tidsånden han beskriver er også begrunnelsen for den mest potente trusselen mot våre demokratier. Konservative bekymringer er nødvendige, men også potensielt farlige.

TRI er en aktiv ideologidebattant. Sammen med Henrik Syse redigerte han antologien Konservatisme (Universitetsforlaget 2011). I 2021 kom han med pamfletten Hva er konservatisme? (også Universitetsforlaget). Det siste er et spørsmål som bør stilles jevnt og trutt, og særlig i nåtid, for her brenner det på dass, for å si det på folkelig. I denne boken er slike drøftelser bare sporadiske. Liberal konservatisme og illiberal konservatisme, er forskjellen mellom de to større eller mindre enn likheten? 

Utfordringen for liberalkonservative er å motstå fristelsen til å delta i det samme kulturpessimistiske klagekoret som nasjonalisthøyres spenglerianske undergangsfortellinger. Det er slike dommedagsprofetier (som med alle trompeter påslått heller ikke er sanne) som åpner slusene for høyreautoritære mottiltak mot «regnbuediktaturet». Velg dine kamper, stikk fingeren i jorda: Vil du ha rett eller ha det bra? Hva er det som objektivt er farlig, og kan vi leve med en kulturell endring vi føler oss ukomfortable i? Er ikke det en del av gamet, en del av det å leve i pluralistiske samfunn?

Joda, også her helgarderer TRI. Å leve helt uten drømmer er deprimerende, mener han: «Selv om det beste vi kan få, i virkeligheten er en gammel, rusten, kranglete, kompleks, rotfestet, dekadent, tradisjonsrik, motsetningsfylt og passe fredelig verden, er det faktisk verd å kjempe for.» Men etter 190 ganske mørke sider er det litt vanskelig å tro noe annet enn at et slikt utfall er ganske trist. Og kanskje er dette en slags pekepinn om at konservative er en broket forsamling. For noen er et rustent og kranglete, men fritt samfunn, as good as it gets.

Det er som konservative Anne Applebaum har sagt: man kommer til et punkt der pessimisme blir uansvarlig. TRI er ikke uansvarlig, men til tider beveger han seg nær det fatalistiske. Applebaums poeng er særlig viktig i en tid der tusenvis av ukrainere dør på slagmarken for å bevare sin frihet og sitt demokrati.

Teksten er publisert i Minerva 25.8.2023.