Henrik Thune: Strengt fortrolig: Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya 

Et nytt blikk på krigen i Libya

Av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita.

I Strengt fortrolig gir Henrik Thune oss mulighet til å være flue på veggen i det som må ha vært en berg-og-dalbane av en diplomatisk prosess.

«Vi skulle være en tredjepart, samtidig var vi en del av krigen.» Det skriver Henrik Thune, om det som kanskje er det største paradokset i boken. Norge som NATO-medlem og som fredsnasjon er en utfordrende balansegang. Kanskje er det ikke mulig å forene de to fullt ut. Denne boken viser hvordan norske diplomater, under krigen i Libya, forsøkte på nettopp dette. Den viser også at de var svært nær, men også veldig langt unna, å lykkes.

Henrik Thune har skrevet det som er en politisk thriller i særklasse. Strengt fortrolig: Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya tar oss på innsiden av både formelle og uformelle diplomatiske prosesser i forbindelse med Libya-krigen i 2011. Ikke bare viser den hvordan diplomati kan gjøres, men den gir også et ærlig bilde av hvordan personlige relasjoner og interesser kan påvirke internasjonal storpolitikk.

Thune forteller hvordan han, som på den tiden bare var prosjektleder i Utenriksdepartementet, var med på et helhjertet norsk forsøk på å stanse krigen i Libya. Vi får et innblikk i sprikende syn innad i den daværende norske regjeringen, der utenriksminister Jonas Gahr Støre og statsminister Jens Stoltenberg handlet svært forskjellig. Vi får også være flue på veggen under forhandlinger mellom representanter fra Gaddafi-regimet og opprørsgruppen TNC, som kriget mot Gaddafi. 

Han skildrer hemmelige møter, mekling mellom parter og nøysom jobbing med utkast til fredsavtaler. Et sjeldent innblikk i korridorene til Utenriksdepartementet.

Norsk uenighet

Støre og høytstående diplomater og embetsmenn i Utenriksdepartementet ønsket å få til dialog mellom partene, og unngå nok et land i kaos i Midtøsten. Som Thune skriver, var det ingen av de vestlige statene, med Storbritannia og Frankrike i spissen, som hadde noen gjennomtenkt og troverdig plan for hva som skulle skje med Libya etter at NATO hadde grepet inn. Støre og Utenriksdepartementet på sin side ønsket ikke å skape et nytt Irak. 

Hvor dyp uenigheten mellom Stoltenberg og Støre faktisk var, får vi ikke vite. Det vi vet, er at det var Stoltenberg som tok avgjørelsen om å bistå med norske jagerfly og piloter. Stoltenbergs beslutning blir beskrevet som «forhastet», noe de fleste rundt statsministeren mente var ulikt ham. Kanskje ble han smigret av å bli inkludert av Frankrike og Storbritannia, ved å bli løftet opp i en høyere vektklasse. 

Begrunnelsen til Stoltenberg er uansett krystallklar: han ønsket å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi fra katastrofe. 

Beskyttelse av sivile

Bakteppet for hvorfor FN-vedtaket om «all necessary measures» ble vedtatt, beskrives på glimrende vis. Ikke bare var retorikken til Muammar al-Gaddafi drivende, men det var en reell vestlig frykt for folkemord og bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning. 

I tider som dette, der de hardeste antiamerikanske stemmene sidestiller NATO og Russland, er det godt å få en påminnelse om at det vedlå et FN-vedtak forut for bombingen av Libya. Likevel beskriver Thune at ting ikke gikk som de skulle, og at selve operasjonen var forhastet. Det var tross alt hard realpolitikk tuftet på begrenset informasjon som lå til grunn, men med hensikt om å beskytte en sivilbefolkning på 750 000 fra en diktator som hadde uttalt å ville utslette dem som «kakerlakker». 

Dette la grunnlaget for intervensjonen som skjedde på folkerettslig grunnlag, der det på forhånd var gitt et mandat for å håndheve FN-resolusjon 1973/2011. Det rent juridiske er derfor vanskelig å kritisere. Likevel påpeker Thune at situasjonen var prekær, noe som gjorde en reell diplomatisk løsning svært utfordrende. Det gjorde også at selve operasjonen ble gjennomført noe forhastet. 

Gaddafi-regimet, som fremstår i boken som om det lever i en boble, opplevde ikke at det ble gjort tilstrekkelig for å få til dialog i forkant av krigen. Likevel er det en gjenganger i forhandlingene at Gaddafi nektet å gå av. Dette var en av de største barrierene mot å få til en fredelig løsning. Dette er en av mange detaljer boken skildrer som gjør at man kan spørre seg om et annet utfall var mulig. Kunne et annet Libya vært mulig om enkelte aktører handlet annerledes?

Gaddafi-regimet 

Vi får også et innblikk i hvordan prosessen blir sett fra aktører i Tripoli. Sentrale personer i Gaddafis regime var enten av oppfatningen om at dette kom til å ordne seg, eller de skjønte ikke helt hva som kom til å skje. Gaddafis sønn, Saif Gaddafi, gir i et møte uttrykk for ikke å forstå hva FN-vedtaket innebærer: «Blir det krig nå?», spør han. Deler av regimet var simpelthen ikke i kontakt med virkeligheten. Regimet hadde også mange nøkkelpersoner de ikke kunne stole på. 

I tillegg undervurderte regimet i Tripoli hvilken påvirkningskraft David Cameron og Nicolas Sarkozy ville ha på sine allierte. Senere i boken kommer det også frem hvordan franskmennene spilte et dobbeltspill. De hadde sin egen agenda, helt løsrevet fra FN-mandatet. Dette fikk Støre vite etter et møte i Paris som ikke gikk så bra, sett med norske øyne. «Dette må de ha planlagt lenge», sa Støre og pratet om en fransk plan for å fjerne Gaddafi-regimet. Der Obama var bestemt på at FN-mandatet om å beskytte sivile med «alle nødvendige midler» var målsetningen, var Sarkozy fast bestemt på å fjerne Gaddafi. Et ledd i å øke fransk, men også britisk innflytelse i regionen, i en tid der USA var i ferd med å trekke seg ut.

Sarkozy var, som vi vet, godt kjent med Gaddafi fra før, og hadde mottatt penger fra ham for å finansiere valgkampen sin i 2007. Dette er en av Sarkozys mange korrupsjonsskandaler og får viljen hans til å fjerne Gaddafi til å virke suspekt. 

Det norske selvbildet

Det skal godt gjøres å lese boken uten å tenke på Norge som fredsnasjon. Selv om denne krigen har gitt denne selvforståelsen en støkk, vil det for mange være betryggende å lese om de mange ansvarlige diplomatene vi har, som ser etter løsninger der de finnes. Krigen i Libya markerte et veiskille ved at vi involverte oss med større ildkraft enn vi hadde gjort siden andre verdenskrig. Likevel jobbet Utenriksdepartementet vårt for en politisk løsning.

Hvordan norske diplomater ser på Norge som fredsnasjon beskrives også i boken: Norge driver ikke konfliktløsning ut fra økonomisk egeninteresse, vi sitter tross alt godt i det. Vi ønsker heller å bistå med å finne løsninger, der det gir mening for partene. Norge er fortrolige og vi spiller med åpne kort, med alle aktører. Samtidig som informasjon parter ikke vil dele med andre, blir i rommet. Men som et lite land er det begrenset hva vi kan få til. Kunsten er å vente, ifølge Thune, og å skape tillit mellom parter. En av hovedpersonene i fortellingen, diplomaten Geir O. Pedersen, innrømmer likevel til en libysk representant at det også dreier seg om prestisje og status. Det gir Norge en relevans i verdenssamfunnet å drive med dette.

Vi kan uansett forstå Norges rolle som en trygg tredjepart der det drives «shuttle-diplomati». Altså diplomati som gjøres gjennom en mekler. Meklerens rolle er å finne løsninger begge parter kan godta. «Krig kunne derfor forhindres, eller stanses ved at man gjenetablerte en samtale som var brutt», slik beskriver Thune et syn på diplomati. Troen på at det finnes noe irrasjonelt, som en misforståelse eller emosjon, i forholdet mellom to parter som kan nøstes opp i ved å sitte ned, ansikt til ansikt. 

Spenningen mellom å skulle være en fredsnasjon på den ene siden, og en del av NATO og dermed en del av krigen, er påfallende. Thune beskriver det som utfordrende: «Vi skulle være en tredjepart, samtidig var vi en del av krigen.» Diplomatene løser dette godt, ved å spille med åpne kort, selv om det tydelig preger menneskene involvert. 

Et viktig tidsvitne 

Først og fremst er denne boken et viktig tidsvitne om en definerende tidsperiode for både Vesten og Midtøsten. Thune tar oss med på en personlig fortelling der vi får tilgang til tankegangen og motivasjonen til sentrale norske og libyske aktører. Det er unikt.

Enhver som lot seg begeistre av dokumentaren Da Macron ringte Putin, vil lese Strengt fortrolig med samme begeistring. Når kriger herjer, blir diplomatiet delikat og intenst for dem som står midt oppi det. For oss på utsiden blir det en dypt fascinerende, men også underholdende prosess, når det fortelles på en god måte.

Boken er et pedagogisk, spennende og tankevekkende bidrag i Norge og Vestens selvforståelse. Og kanskje kan vi trekke lærdommer om krig og fred fra den. Selv om vi ønsker fred, er det ikke alltid mulig.

Teksten er publisert i Minerva 2.6.2023.