Autoritære løsninger?
Demokrati er verken en forutsetning eller garanti for økonomisk vekst. Dessverre. Men det hjelper, spesielt over tid, skriver Marius Doksheim om NHH-professor Rögnvaldur Hannessons artikler hos E24.no, på Minervanett.no. Demokratier vokser raskere og mer stabilt enn autoritære styresett.
Publisert: 6. januar 2012
Av Marius Doksheim, politisk økonom i Civita.
Demokrati er verken en forutsetning eller garanti for økonomisk vekst. Dessverre. Men det hjelper, spesielt over tid.
Professor ved NHH, Rögnvaldur Hannesson, har skrevet to artikler for E24 om ”fordelene” ved overstyring av demokratiet for å få gjennom økonomiske reformer og skape langsiktig vekst. Spesielt har Hannesson pekt på at finansmarkedene nå har overstyrt demokratiet i Europa, ved å avsette regjeringer som ikke klarte å styre økonomien. Folkeviljen alene ville ikke fått gjennom disse endringene raskt nok, noe som ville gitt enda verre økonomiske tilstander på sikt, hevder Hannesson. For å underbygge poenget viser han til Chile, Sør-Korea og Singapore, som han ikke tror ville vært like fremgangsrike i dag, om de ikke hadde vært autoritære på avgjørende tidspunkt i sin utvikling.
At markedet, med sitt uttrykk i priser og lånebetingelser, er én av mange faktorer som kan bidra til å felle en regjering eller påvirke valgresultater, slik også gruveulykker, andre lands diplomati eller streik kan, og at politikerne derfor må ta hensyn til og konsekvensene av markedets reaksjoner, er ikke nødvendigvis noe problem. Selv om enkelte europeiske regjeringer har måttet gå av på grunn av dårlig økonomisk politikk, er det lite som tyder på at disse landene er på vei vekk fra demokratiet som styresett.
Hannessons tro på ikke-demokrati for langsiktig økonomisk vekst er utbredt – men like fullt problematisk. Det er klart at demokrati ikke er noen forutsetning for vekst, noe Kina, Singapore og andre land viser. Likeså er det tydelig at demokrati ikke er tilstrekkelig. Men det er vanskeligere å argumentere for at ikke-demokrati er bedre for vekst enn demokrati, til tross for at demokratiet har åpenbare ”effektivitetstap,” for eksempel at raske beslutninger er vriene å ta, at politikken kan være vanskelig å forutse, og at særinteresser kan ha nærmest vetorett.
De fleste, inkludert meg, har en instinktiv tro på at det liberale demokratiet, nærmest uansett resultater, er å foretrekke fremfor mindre liberale løsninger. Det er demokrati som sikrer menneskerettighetene og som er den mest rettferdige konflikthåndteringsmekanismen vi har. Hannesson hopper over disse aspektene.
Men det er grunn til å mene at demokrati er den beste styreformen også om man setter vekst og vellykkethet aller høyest. Mens autoritære regimer kan holde folk og deres innvendinger nede en stund, vil det alltid være usikkerhet om når regimet rakner, og kostnadene ved endring er langt større uten enn med demokratiet. I liberale demokratier kommer problemene raskere til overflaten, og dermed kan også endringsprosessen gå raskere, selv om ikke-demokratiet kanskje tar raskere beslutninger når problemet først er anerkjent. Flere maktsentre, og fri flyt av ideer, teknologi og nye løsninger, som det er mer av i demokratier, skal heller ikke undervurderes. Derfor finner man at demokratier generelt vokser raskere og mer stabilt – med færre nedturer – enn mer autoritære styresett. Man finner at marked og demokrati gjensidig styrker hverandre.
Hannesson gjør som mange andre, og ”unnskylder” Pinochet med at Allende ville vært enda verre. Det bør imidlertid være lett å ta avstand fra ikke-demokratiet, uansett side og uansett økonomisk politikk. Ingenting Pinochet gjorde med økonomien, ville vært umulig med mer demokratiske prosedyrer. Det ville tatt lenger tid, og flere kompromisser hadde måttet til, men resultatet ville trolig vært mer stabilt (mange andre ikke-demokrater har forsøkt det samme, uten hell). Allende ville neppe forsøkt, men vi vet ikke hva som ville etterfulgt ham, om ikke Pinochet hadde gjort det.
Innlegget er publisert hos Minerva 6.1.12.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
