Matthew Specter: The Atlantic Realists: Empire and International Political Thought Between Germany and The United States

Et kritisk blikk på realismetradisjonen innen internasjonal politikk

The Atlantic Realists tar leseren med på en oppdagelsesreise som gjør det lettere å orientere seg i realismens idéhistorie i omgangen med internasjonale relasjoner.

Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita

Den tankeretningen innen internasjonal politikk som kalles realisme har på nytt kommet i offentlighetens lys, kanskje ikke minst takket være John Mearsheimers gjentatte kontroversielle uttalelser om Russlands legitime innflytelsessfære, også i kjølvannet av Russlands siste angrepskrig mot Ukraina.

Siden retningen kaller seg realisme og tilhengerne benevner seg selv som realister, bør det innledningsvis kommenteres at dette i seg selv ikke er helt uproblematisk. Begrepet antyder nemlig at den som er uenig med «realisten» automatisk er urealistisk, naiv eller virkelighetsfjern. Denne begrepsbruken kan derfor få noen og enhver til å tenke i retning av orwellsk nytale, spesielt når vi til stadighet blir minnet om realisme-medaljens tragikomiske bakside: At den som hevder at makt gjør rett som oftest viser seg å være den mest urealistiske, siden de moralske og normative dimensjonene ved internasjonal politikk nærmest er utradert som relevante sider ved virkeligheten.

Men dette er likevel bare ett av mange paradokser man møter på når man leser Matthew Specters gjennomgang og analyse i boken The Atlantic Realists (2022). Specter formidler i boken en analyse av realismens utvikling, fra en historisk innfallsvinkel, som imponerer med å kombinere grundighet med en bredt anlagt utforskende fremgangsmåte. Som leser blir man med på en lærende oppdagelsesreise som gjør det lettere å orientere seg i realismens idéhistorie i omgangen med internasjonale relasjoner.

Men det er liten tvil om at Specter også er ute etter å avmystifisere: «It (the book) offers an account of how realism, a public philosophy of power and its exercise, achieved a dominant place in the political imagination of the North Atlantic democracies, and global resonance beyond….Historicizing this common sense, and subjecting it to rigorous normative and contextual critique, can help to emancipate ourselves from realism’s tyranny over the political imagination.»

Den reisen leseren opplever er, som undertittelen antyder, i stor grad en tysk-amerikansk samproduksjon, hva gjelder både tankegodsets opprinnelse og tyngdepunkt. Det meste starter i Tyskland og tar etter hvert sin egen form i møte med USA – ikke minst etter andre verdenskrig. Et interessant likhetstrekk mellom Tyskland og USA, som Specter minner om i boken, er at både Tyskland og USA begynte å se seg selv som stormakter i verden allerede fra rundt 1890-tallet. Samtidig begynte intellektuelle i begge land å artikulere betingelsene for «nasjonal storhet», samt å rangere stater etter maktposisjon i verden.

Alle nøkkelbegreper som er uløselig knyttet til realismetenkningen ble først til på tysk mellom 1848 og 1945. Det gjelder begreper som Realpolitik, Machtpolitik, Weltpolitik, Grossraum og Lebensraum. Gjennom alle disse begrepene går det dessuten en rød tråd som omhandler hva som skal forstås å være i (store) nasjoners interesse, spesielt for nasjoner med ambisjoner om å bli en «verdensmakt».

Det er først på 1940-tallet amerikanerne begynner å benytte begrepet realisme, som navnet på en maktfilosofi innen internasjonal politikk. Benevnelsen realisme tjente også som en semantisk redning fra å bli assosiert med Nazi-Tysklands begreper om geopolitikk og Grossraum/Lebensraum.

Selv i en så nyansert fremstilling som Specters, som viser hvordan realismens idéstrømninger har beveget seg gjennom ulike faser og historiske kontekster, fra den imperialistiske og hypernasjonalistiske opptakten til første verdenskrig til den kalde krigen etter andre verdenskrig, er det ingen mangel på problematiske historiske assosiasjoner i boken. Dette gjelder i særlig grad den såkalte konservative revolusjonen i Tyskland på 1920- og 30-tallet og dens logiske forlengelse inn i nasjonalsosialismen.

I sentrum for denne heksegryten av nye forestillinger om politikk med et markant autoritært og anti-liberalt innhold står rettsfilosofen og den politiske tenkeren Carl Schmitt, også kalt Hitlers kronjurist. Schmitts tanker om det politiske, «realistisk» geopolitikk og Grossraum står igjen som toneangivende impulser til all realisme-tenkning.

Når Specter oppsummerer de tre uløselige spenningene i realistenes prosjekt, finner vi ikke overraskende det meste igjen hos Schmitt: mellom realisme og demokrati, mellom det normative og deskriptive, samt mellom maksimering av makt og politisk klokskap. Detaljer om hvordan Schmitt svarte på spørsmål om sine Grossraum-tanker mv. under Nürnberg-domstolen gir også leseren avslørende innblikk i hvilke forestillinger som rørte seg i personen bak essensforståelsen av politikk som en relasjon mellom venn og fiende, og som dessuten forstod «ekte demokrati» som et akklamasjonsdemokrati – der lederens artikulering av folkeviljen går i ett med folkets mening.

Men Schmitt var ikke den eneste tyske tenkeren som satt varige spor innen realismen. Det gjorde også hans samtidige politiske geograf Karl Haushofer, som etablerte Zeitschrift für Geopolitik i 1923 og bidro til å popularisere forestillingen om Tyskland som «et folk uten rom» (Volk ohne Raum). Også Haushofer hadde tette bånd til naziregimet og holdt på invitasjon av Rudolf Hess minst åtte konsultasjoner og foredrag for Adolf Hitler under Hitlers fengselsopphold i 1924.

Vi stifter også bekjentskap med en interessant jurist som var en realisme-overløper fra Tyskland i mellomkrigstiden til Vest-Tyskland og USA etter andre verdenskrig, Wilhelm Grewe. Herfra går linjene over Atlanteren til den mer berømte tysk-amerikanske realisten Hans Morgenthau, som bidro sterkt til «å koble maktpolitikk til essensen av statsmannskunst». Om internasjonal liberalisme hadde Morgenthau dette å si: «Liberalismen kan ikke begripe maktpolitikk. Derfor er liberalismen ikke i stand til å fatte virkeligheten.»

Over tid har deler av realismetradisjonen også blitt delvis moderert av mer liberale og pragmatiske forestillinger om verdibasert og institusjonelt internasjonalt lederskap, med navn som George Kennan og Henry Kissinger.

Men det hindrer ikke at vi fortsatt støter på det fenomenet som senator William Fulbright i 1972 kalte «hard-headed realism», som kjennetegnes ved å forherlige et «tilslørt, giftig og romantisk begrep om makt». Denne formen for realisme har, som Specter konkluderer, forårsaket mye elendighet og ødeleggelse – og gjør det fortsatt. Det er nok ingen tilfeldighet at så mange Putin-forståere i Vesten er selverklærte realister.

Innlegget er publisert hos Minerva 5.11.2022.