Ikenberry, G. John.: A World Safe for Democracy

Liberale demokratier trenger en internasjonal orden som gjør det trygt å være et demokrati

Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita

John Ikenberrys bok A World Safe for Democracy ble skrevet før både pandemi og Russlands krig i Ukraina, men er like aktuell, og befester troen på den liberale internasjonalismen.

Spesielt i en tid hvor liberale demokratier for alvor er under press fra både indre og ytre anti-liberale krefter er det verdifullt å bli minnet om farene ved internasjonal alenegang – spesielt for demokratier. Plutselig er det ikke lenger vanskelig å forstå at liberale demokratier trenger et minstemål av en helt bestemt type internasjonal orden, for å kunne være trygge.

Om dette og mye mer er det å lese i John Ikenberrys viktige bok A World Safe for Democracy fra 2020, som ikke har tapt aktualitet, til tross for at boken ble publisert rett før utbruddet av koronapandemien og før Russlands siste angrepskrig mot Ukraina.

Ikenberry er professor i internasjonal politikk ved Princeton University, og har i mange år markert seg som en ledende politisk tenker innen den liberale internasjonalisme-tradisjonen, blant annet gjennom flere bøker og en rekke artikler i Foreign Affairs og Foreign Policy.

Den liberale internasjonalismens historie

Det Ikenberry leverer i A World Safe for Democracy er ikke mindre enn den første fullstendige behandlingen av den liberale internasjonalismens lange ferd gjennom historien, fra den spede begynnelsen på det regelbaserte multilaterale internasjonale handelssamarbeidet på 1800-tallet til vår tids dobbeltangrep på det liberale demokratiet og den liberale verdensorden, som i mange år skapte et stabiliserende og trygt rom for et voksende antall demokratier verden rundt. Det er et imponerende arbeid.

Ikenberrys tolkning av den liberale internasjonalismens kronglete vei gjennom de siste par århundrer er befriende illusjonsfri, i dobbelt forstand. For det første møter vi ikke på noen forsøk på å tegne historiens indre logikk og mål, men på en realistisk forståelse av at historien rommer både det planlagte og det tilfeldige, makt og avmakt, fremgang og tilbakeskritt, samt nye ideer og nye sosiale og økonomiske kontekster.

For det andre blir ikke leseren forsøkt pådyttet et overforenklet skjema for liberal internasjonalisme, men snarere en romslig mønstertolkning som søker å forstå hvordan en rekke balansepunkter og kompromisser mellom frihet og likhet, åpenhet og solidaritet, suverenitet og gjensidig avhengighet har bidratt til å forme et trygt internasjonalt rom for liberale demokratier som i stor grad har vist seg egnet til å beskytte liberale rettigheter både nasjonalt og internasjonalt.

Ingen av de nevnte nyansene gjør det vanskeligere å forstå de store forskjellene mellom historiens positive sumspill, nullsum-spill og negative sumspill – målt opp mot individuell frihet, velferd og en menneskeverdig tilværelse for alle.

Fire ideer

I et forsøk på å sammenfatte selve essensen av den liberale internasjonale orden faller Ikenberry ned på fire bærende ideer og overbevisninger som gradvis har vokst frem: Internasjonal åpenhet, multilateralisme og regelbaserte samarbeidsrelasjoner, demokratisk solidaritet og sikkerhetssamarbeid, samt en ambisjon om å skape sosial og økonomisk fremgang for innbyggerne på en måte som er både sosialt og økologisk bærekraftig og som respekterer frihet, rettferdighet og menneskeverd som et allemannseie.

I institusjonalisert form har denne liberale internasjonale orden blitt til gjennom en serie initiativ for å løse helt konkrete grenseoverskridende problemer, som over tid har resultert i et stort nettverk av internasjonale samarbeidsorganer, med til dels overlappende medlemsmasse. Det er i dette perspektivet det også er vanlig å skille mellom brede og tynne institusjonelle ordninger, som WTO og Klimaavtalene, og de smalere og tykkere formene for mer omfattende integrasjon, som EU og NATO.

Som Ikenberry forklarer, trenger liberale demokratier ikke bare én form for liberal orden, det være seg en bred eller en smal, men begge deler – som utfyller hverandre og som tilfører en dynamisk og lærende fleksibilitet. Dette avgjørende i vår tid er å sikre en kritisk masse velfungerende liberal internasjonalisme og dernest bygge videre på dette grunnlaget.

Den omfattende oppbyggingen og utvidelsen av multilaterale institusjoner som vi har vært vitne til over lang tid, inntil ganske nylig, har vist at det i egentlig forstand ikke har eksistert noen reell konkurrent til den vestlig inspirerte liberale internasjonale orden basert på åpenhet og likebehandling. Det er kanskje ikke så rart, siden den liberale orden, riktig forstått, også representerer motsatsen til alle former for imperialisme. Kina og Russland står i konstant fare for å gjøre denne vestlige konkurransefordelen stadig tydeligere, noe Ukrainas vestvending allerede står som et lysende eksempel på i dag.

Sammenlignende perspektiv

En annen viktig styrke ved Ikenberrys grundige gjennomgang er at han hele tiden setter den liberale internasjonalismen i et sammenlignende perspektiv – gjennom historien – med de konkurrerende perspektivene, det vil si kritikken fra den såkalte realismen fra høyre og revisjonismen fra venstre. Kritikken av begge disse retningene er på samme tid sterk og behersket og levner liten tvil om at realismen eller revisjonismen har svært lite konstruktivt å tilby alle som foretrekker å leve i et liberalt demokrati.

Man kommer snarere ut av Ikenberrys analyser med en opplyst og befestet tro på potensialet i en pragmatisk fornyelse av den liberale internasjonalismen. Det kan også vise seg å bli en avgjørende betingelse for «å sikre ikke bare demokratiets fremtid, men også planetens overlevelse», slik Ikenberry skriver i bokens siste setning.

Ikenberry underbygger dette ytterligere med å vise til at vi, idet vi beveger oss videre gjennom det 21. århundret, mer enn noen gang tidligere må erkjenne at vi i økende grad er omgitt av økonomisk, økologisk og sikkerhetsmessig avhengighet på tvers av landegrensene. Det bør bety godt nytt for den liberale internasjonalismen – i reformert og fornyet stand – men Ikenberry er like klar på at de gode nyhetene ikke vil oppstå uten en ny kraftanstrengelse og uten at vi på nytt viser at vi har forstått noe av det samme som Franklin Roosevelt gjorde da han iverksatte sin revolusjon i USAs utenrikspolitikk under andre verdenskrig.

Roosevelts revolusjon

For Ikenberry er det Roosevelt-revolusjonen som fremfor noe la grunnlaget for det omfattende multilaterale samarbeidet som vi i dag kaller den liberale internasjonale orden. I ly av en massiv demokratisk mobilisering mot Nazi-Tyskland brøt Roosevelt USAs mangeårige isolasjonisme, proteksjonisme og «America First»-forbannelse og reddet dermed både USA og Vesten, samt muliggjorde en ny liberal verdensorden.

Idet vi retter blikket fremover, trengs det etter Ikenberrys mening også betydelige forbedringer, etter flere tiår med neglisjering av den sosiale balansen i vestlige samfunn:

«Economic openness can last in liberal democracies only if it is tied to a social ethic of fairness and shared benefits. Without inaugurating a new era of protectionism, liberal democracies have to reestablish the multilateral system of rules and institutions that allows states to manage openness, guided by the liberal norms of multilateralism, reciprocity, and nondiscrimination. They need to rebuild the social contract at home and renew the international rules and norms that balance openness with social stability.»

Dermed beskrev også Ikenberry en av de viktigste forutsetningene for en fornyet liberalisme, med seriøse ambisjoner om å påvirke samfunnet i en retning som gir mer frihet og flere muligheter for alle.

Teksten er publisert i Minerva 2.11.2022.