Hvordan skape en sirkulær økonomi?
Sirkulær økonomi er et ganske nytt begrep, som sto på trykk i en norsk avis for første gang i 2014.
Publisert: 22. april 2022
Siden har bruken av begrepet økt hvert år, og sirkulær økonomi dukker nå opp i stadig flere debatter om klima, natur, energi og ressursforbruk, senest i debatten om tekstilindustriens miljøfotavtrykk. Men hva betyr egentlig sirkulær økonomi?
I et nytt Civita-notat gjennomgås begrepets betydning, ulike barrierer som hindrer sirkularitet, og hvilke insentiver som kan være tjenlige for å oppnå en mer sirkulær økonomi.
Mer gjenbruk
Sirkulær økonomi handler om å redusere råvareforbruk, energiforbruk og klimagassutslipp gjennom økt gjenbruk, materialgjenvinning og energiutnytting. Sagt på en annen måte: jo lenger vi bruker varer før de må kastes, jo færre nye ressurser trengs inn i økonomien, og jo mindre avfall skapes.
Vi forsøkte å spare på ressursene og redusere avfall lenge før noen fant på begrepet sirkulær økonomi. Den sirkulære økonomien kan altså ikke forstås som et helt nytt system, eller en slags ny økonomi.
Det er mer meningsfullt å snakke om at økonomien kan, og sannsynligvis bør, bli mer sirkulær enn den er i dag. Samtidig er det viktig at ikke vinningen går opp i spinningen.
Derfor må vi være forsiktige med hvilke tiltak vi iverksetter når vi tilrettelegger for sirkulær økonomi. Inngripen i markedet bør kun gjøres der man kan påvise markedssvikter, i dette tilfellet negative eksternaliteter. Eksempler kan være giftutslipp fra farlig avfall, beslagleggelse av offentlige arealer til fyllingen, lokal luftforurensning og klimagassutslipp fra forbrenning, eller ødeleggelse av natur ved utvinning.
Bruk og kast må bli dyrere
Det fremste forslaget er en hierarkisk avfallsavgift. Avgiften er høyest hvis man leverer produkter som må på deponi, og lavere for produkter som kan gjenbrukes, gjenvinnes eller forbrennes med energiutnytting.
Dette vil gi mange gode insentiver gjennom hele verdikjeden. Forbrukere vil etterspørre produkter med bedre kvalitet, bedre informasjon, høyere reparerbarhet, og bedre muligheter til skille materialkomponentene fra hverandre. Dette vil gi utslag i produsentenes avgjørelser om ressursuttak, materialvalg og design.
Delingsløsninger kan bli mer attraktivt dersom produktinformasjon er mer tilgjengelig og «bruk og kast» blir dyrere. Reparasjoner som forlenger produkters levetid, blir også mer attraktivt.
Et annet vanlig forslag som gjerne fremmes i diskusjoner om sirkulær økonomi, er momsfritak på reparasjonstjenester. Men dette forslaget bør legges på is, inntil det eventuelt kan begrunnes bedre. En analyse av momsreduksjoner, utført av Oslo Economics på oppdrag fra Forbrukerrådet, viser at momsreduksjon sannsynligvis har liten betydning for folks etterspørsel etter de fleste reparasjonstjenester. Finansdepartementet vendte tommelen ned for tiltaket, både begrunnet i økonomisk teori (ingen markedssvikt påvist som gir grunnlag for en indirekte subsidie, som et momsfritak er) og en NOU fra 2019 som argumenterer for at vi bør ha én felles momssats.
Subsidier medfører effektivitetstap. I dette tilfellet ved at arbeidskraft dreies fra virksomhet som var bedriftsøkonomisk lønnsom før subsidien, til virksomhet som kun er bedriftsøkonomisk lønnsom etter subsidien, og dermed ikke samfunnsøkonomisk lønnsom.
Samfunnet som helhet blir fattigere av subsidier som ikke presist rettes mot markedssvikter, og det er ikke påvist at markedet tilbyr for lite reparasjonstjenester.
Direkte håndtering
I likhet med de fleste deler av klima- og miljøpolitikken, oppnås de beste effektene ved å håndtere problemet direkte, fremfor å gå omveier. Dersom vi har for mye av noe, som «bruk og kast» av elektronikk, klær eller andre varer, er det mer effektivt å avgiftsbelegge overforbruket, fremfor å bruke andre løsninger med usikker nytte og med utilsiktede negative konsekvenser.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 20.4.2022.