Strassegger, Peter F.: Om Stein og jord
Av Bård Larsen, historiker i Civita
«Vi kommer oss ikke unna fortida, men vi trenger heller ikke å komme oss unna den.»
Peter F. Strasseggers roman Om Stein og jord, om hans egen morfar, frontkjemperen, er problematisk lesing. Både fordi innholdet er dystert, nesten misantropisk, men også fordi han har valgt en litterær form som alltid har vært omdiskutert.
Strassegger tar – som mange andre forfattere – store friheter med sin protagonist, i dette tilfellet morfar, i en blanding av levd liv og fiksjon. Grunnleggende sett er det spekulativt å konstruere dialog og hendelser spunnet rundt virkelige personer. Samtidig er det jo en forfatters «oppgave» å være spekulativ. Hvis vi legger etikkdebatt til side (den kommer som så mye annet aldri i mål), blir det opp til leseren om sammenblandingen roter til helhetsinntrykket eller ikke.
Selv har jeg alltid litt problemer med formatet, både fordi det kan være vanskelig å skille spekulasjon fra fakta (derfor leser jeg sjelden kontrafaktiske historiske bøker), men også fordi forfatteren kan fremstå som for ivrig etter å skrive personer inn i en overordnet og kanskje forutbestemt fortelling. Et motsatt eksempel er for eksempel Kirsten Thorups glimrende Til Vanvidd, til døden (2021), som i sin helhet er en roman, selv om tematikken ikke er så veldig annerledes enn hos Strassegger.
Men selv om formatet innbyr til ambivalens, er Strasseggers bok utvilsomt god. Fristelsen til å amputere boka hans i unnfangelsen, slipper nesten helt taket når historien tar tak i leseren. Om Stein og jord er blitt sammenlignet med Simon Strangers Leksikon om lys og mørke (2018). Som hos Strassegger spinner Stranger en delvis fiktiv historie rundt virkelige personer, og da i hovedsak den notoriske Henry Rinnan, fremstilt som en taper, psykopat og opportunist.
Strassegger skriver om sin egen morfar, langt unna Rinnan, som nesten må betegnes som en anomali, selv blant nazister. Her ligger også bokens virkelige styrke, i krysspunktet mellom den nesten skuffende banaliteten i morfars beveggrunner i et grotesk krigsteater og Strasseggers famlende, men ofte både kloke og interessante betraktinger, som munner ut i en slags aksept av det meningsløse. Ikke minst fordi Strassegger fremstår genuint interessert i å finne ut av sin egen morfar. Funnene oser av skuffelse og resignasjon. Morfar har kun abstrakte, utygde ideer om jøder og nazisme. Men kanskje er det noe i personligheten hans som tiltrekker?
Det fremkommer kanskje ikke så klart hvorvidt morfar var en «ekte» nazist. Han går i møter med Nasjonal Samlings Ungdomsforbund. Han er opptatt av nasjonen og mot kommunistene og kapitalistene. Men hvor ektefølt er det?
Christopher Brownings kjente funn om hvordan korpsånd og lojalitet ofte var en driver for genocidal adferd på østfronten har mye for seg. Man måtte altså ikke være fanatiker for å ta livet av kvinner og barn. Strasseggers bok peker i en litt annen retning, som ikke står i et egentlig motsetningsforhold til Browning og andre. Hvordan kan en enkel mann fra Jæren ende opp i et folkemorderisk inferno uten å ta synlig skade på sjela av det? Strassegger dytter ikke svarene ned over hodet på oss. Historien om morfar blir ikke servert som en allmenngyldig fortelling. Mitt inntrykk er likevel at han forteller oss noe om at vold og grusomheter er noe vi venner oss til, i alt sitt ubehag. Eller at krig og faenskap kan være spennende, så lenge man har tilgang på rus og kvinner. At Humes tese om fellow feeling ikke bare er begrenset av hvilken flokk man tilhører, men også av noen dypt beklagelige trekk ved mennesket selv. Kanskje har vi en iboende evne til å distansere oss fra det grusomme, noe Strassegger illustrer da han selv oppsøker Leningrad.
Forfatteren føler seg fremmed fra det som skjedde, nesten skamfull på morfars og egne vegne. Å forstå ofrene er en umulighet, forteller Strassegger, men er dette noe som kun skjer på avstand i tid og rom, eller var det slik for morfar også? Strassegger leter forgjeves etter en åpning for erkjennelse av jødenes skjebne, men finner knapt noen ting, bortsett fra at han er taus om det. Hva denne tausheten innebærer får vi ikke noe entydig svar på.
I likhet med forfatteren blir vi sittende igjen med et inntrykk som er vanskelig å forstå. Hvordan kan mennesker gå gjennom livet uten synlig anger når de beviselig har all grunn til å angre og bekjenne? Kanskje det handler om en kombinasjon av å passere grensestolper og en iboende moralsk plastisitet?
Strassegger maler altså et temmelig usympatisk bilde av sin morfar. På en måte er det forfriskende blant all litteratur som skal «forstå» krigsforbryteren og sviket; som søker etter en flik av overgriperens skam og medfølelse.
«Det finnes ingen ordtak for som sier at kåthet gjør blind for folkemord»
Hvis vi ser nærmere på krigens redsler, i alle fall i de mest brutale konfliktene, er sex, ofte voldtekt og fyll en del av soldatlivet. Tyske soldater var ikke bare fulle, de var dopet ned på amfetamin og de forgrep seg på kvinner der de hadde muligheten. De russiske soldatene er viden kjent for sine voldtekstsraid. Grovheten og omfanget blir selvsagt verre i armeer styrt av menneskefiendtlige ideologier, men nesten over alt hvor det er krig er det fulle og kåte soldater. Brød og sirkus den ene dagen, død og fordervelse den andre.
Antagelig var ikke Strasseggers morfar så veldig annerledes enn mange andre hjemvendte tyske soldater. De drepte, voldtok og brente ned, dro hjem etter krigen, levde forholdsvis normale liv – og holdt tyst om det de hadde vært med på. Morfar derimot, skrev åpent og uten anger i sitt skriftemål om hvor spent han var på de russiske vaginaene («Rustra pistra») som han hadde hørt så mye bra om. «Det er skamfullt å tenke på», skriver Strassegger: «At den gamle mannen satt og skrev om dette en gang på 80-tallet, kåt og upassende.»
Ubehaget smyger seg inn på leseren, fordi morfar verken faller inn under forestillingen om den rabiate nazisten eller den angrende synderen som griper til eufemismer og fortrengning. Strasseggers morfar fremstår grunn og tilsynelatende uten de evner som faktisk må til for å kunne fortrenge ubehag (slik mange nordmenn gjorde etter Holocaust). Det siste kommer kanskje tydeligst frem i at morfar frem til sin død knapt vier de norske jødene en tanke, selv ikke de som bodde i nabolaget og som forsvant fra jordens overflate. «Det største hullet i beretningen om morfar viste seg å være det som handla om ikke-han. Det var den mest åpenbare starten på hans krigshistorie.»
For hva pokker gjorde morfaren ved Leningrad? Han meldte seg frivillig for å sloss mot russerne i Finland, men endte i stedet ved Leningrad på Hitlers ordre som var å jevne byen med jorda, sulte ut og utslette befolkningen. Morfaren må ha skjønt, på et eller annet nivå, at dette ikke handlet om en «heroisk» kamp mot Stalin, men om folkemord («selv barnesinnet forsto at det ikke var mer å spise»). Det historiske bakteppet er naturligvis brutalt, slik østfronten var. Hvis du ser ned i avgrunnen vil du oppleve at avgrunnen stirrer tilbake, for å parafrasere en kjent psykoanalytiker. Det er neppe mulig å synke ned dypere i menneskelig fornedrelse enn utsulting av en by (hvilken grotesk ironi at Putin nå gjør det samme i Ukraina). Men i sine etterlatte papirer, i det morfar døpte sitt Skriftemål, er lite som tyder på at morfar stirret lenge og vel ned i hullet. Mange som morfar valgt nok den «strategien».
Strassegger gir morfar liten tilgivelse. Det som gjør inntrykket enda sterkere er hvordan Strassegger plasserer seg på utsiden, i et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, som det heter. Det ville jeg også gjort. Med en slik familiehistorie og med et så vanvittig bakteppe. Strassegger bruker tid og plass på å forfatte frem en barndom hos morfar, men slik jeg leser det, ingen virkelig gode forklaringer. «Jeg ville skrive for å kunne la han ligge. Men ordene mine ble fort metta, jeg klarte ikke å nå dit jeg ville. Endelig hadde jeg i hvert fall forstått det.»
Teksten er publisert i Minerva nr. 1-2022.
videre lesning
Stranger, Simon: Leksikon om lys og mørke
På randen av sivilisasjonssammenbrudd
