Bjella, Stein Torleif: Fiskehuset

Stein Torleif Bjella lager bra musikk og skriver gode bøker. Fiskehuset handler om menn og hvordan vi forvalter vårt domene: jakt og fiske.

Ivar begynner å dra på åra. Han har visst ingen sønn som kan arve fiskehuset og fiskevannet Storsenn, som har vært i slekta i generasjoner. Ivar har bare to døtre, men de blir det, som vi vet, bare tull med. Svigersønner er ikke ditt blod. Derfor må nevøen Jon arve Fiskehuset. Ivar tar Jon med på høstfiske over ei uke. Isolert fra folk skal onkel gi ham opplæring i hvordan de forvalter Storsenn og lager rakfisk. Jon noterer i ei bok, mens Ivar forklarer hvor fisken står og når og hvor garnene bør settes og trekkes. Det er et innfløkt system, som Bjella forstår godt. 

Hva som er bakgrunnen for at jakt og fiske er såpass populært i Norge er knyttet til tradisjoner. En årsak er at her er menn sin egen herre. Det er noe klisjeaktig og patetisk med oss fedre som sitter på hyttetur med gutta og snakker om «dragen» og «happy wife – happy life». Men det er noe sant i det også, for mødre styrer mer eller mindre i et hjem. Mødrene har det tredje skiftet, de driver familien, og de tar oftest ansvar for å realisere skilsmissen om den skulle bli nødvendig. Kvinner skulle kanskje ønske mannen var litt mer til stede. Vi menn vil lite, men prøver halv- eller helhjertet – alt etter øye som ser. Uansett er det da godt å ha jakt og fiske, for her er menn til stede selv om vi ikke er på jobb. Her kan vi bestemme og ta vare på tradisjoner. Fri fra kvinner som vi elsker.

Konservativ fisker

Det er noe konservativt over onkel Ivar. Han vil forvalte fiskevannet. Han er ikke fremmed for endringer, men da må formålet være gjennomtenkt. For eksempel fiske mindre for å bygge opp bestanden. Men som ellers i livet har mange effektiviseringstiltak utilsikta konsekvenser. Optimister ser ofte bare oppsiden med noe nytt. Ivar er pessimist og skeptiker. Snøskuter er effektivt, vil en optimist si. En pessimist vil påpeke at du blir feit av ikke å gå på ski til hytta. Du får «skutersjuka», som Ivar så treffende kaller det.

Ivars pessimisme er først og fremst rettet skarpt utover fra ham selv. Det er paradoksalt. For en bør ikke bare være pessimistisk og kritisk til verden og de andre, en må også være selvkritisk hvis ens konservative holdning skal ha troverdighet og appell. Ivar er verdensmester i egne øyne – lite nysgjerrig og undrende på hva som kan mangle i hans eget verdensbilde. Denne dobbeltmoralen går selvfølgelig Jon på nervene. Ivar påpeker stadig såkalte feil hos Jon. Ikke helt ulikt en annen onkel i Hallingdal, som hudfletter nevøen, og mener at skogen skal forvaltes på en bestemt måte. Onkel Ivar minner litt om onkel Bjarne i den svært gode filmen Hoggeren av en annen Hallingdøl, Jorunn Myklebust Syversen, fra Gol. 

Kjærlighet som ikke forplikter

Jon er usikker på kvinner. Ivar plager ham med hvorfor han ikke har funnet ei kone og kjærligheten. Krasse spørsmål istedenfor nysgjerrighet dreper dialogen. Men Jon tenker. Tenker på kvinner som flørter med ham, men sjeldent forplikter seg. Kjærlighet, eller flørt som det bør kalles, er enklere når forpliktelse og alvor ikke er innen rekkevidde. Når forpliktelse ikke er aktuelt, er tonen løsere og friere. Men da tennes også forelskelsen, men det er ofte bare en part som kan eller vil forplikte seg. Perfekt kjærleik går berre ein veg, som Bjella synger i Min kjære og ven.

Fele og fisk

Jon er en dreven musiker. Men heller ikke her lytter Ivar særlig til Jon. Han belærer. Det er av kjærlighet til Jon, som skal arve Fiskehuset. Men betinget faderlig kjærlighet kan være tøft. Den når ikke alltid inn. Det Bjella skriver om musikk har ikke nådd inn hos meg heller. Jeg er tonedøv, men boka kan likevel anbefales varmt. Den er sabla fin.

Artikkelen er publisert hos Minerva 26.2.22.