Bistand og utvikling

Å flytte fra fattigdom

Migrasjon er ofte veien til et bedre liv og bidrar til utvikling i de fattiges hjemland. Men Norge bruker bistand i forsøk på å stanse migrasjon.

Nikolai Hegertun

Øyvind Eggen

Publisert: 27. oktober 2017

Migrasjon er ofte veien til et bedre liv og bidrar til utvikling i de fattiges hjemland. Men Norge bruker bistand i forsøk på å stanse migrasjon.

Litt mer enn tre prosent av verdens befolkning bor i et annet land enn de ble født i. Hadde «innvandrere» vært en egen nasjon, ville det vært verdens femte største. De fleste kommer fra utviklingsland og har flyttet til et annet utviklingsland. Bare en brøkdel bor i Europa, og i den store sammenhengen er det knapt noen som søker seg til Norge.

Litt snevert

Det gir ingen grunn til å bagatellisere innvandring til Norge, som gir store utfordringer både for innvandrere og samfunnet. Men nettopp på grunn av de utfordringene vi har på hjemmebane og i våre nærområder, har vi lett for å se litt snevert på migrasjon som et problem.

De siste årene har denne tenkingen også påvirket norsk utviklingspolitikk. I bistandsbudsjettet for 2018 omtales migrasjon konsekvent som en utfordring og ikke som en mulighet. UD bruker også litt av bistanden i forsøket på å demme opp for migrasjon.

Enestående utviklingseffekter

Men fra et utviklingspolitisk perspektiv, som bør ligge til grunn for bistanden, er migrasjon nærmere en løsning enn et problem. Utvandring er den foretrukne vei ut av fattigdom for mange. Forskning viser at flytting ofte gir store effekter på inntekt, helse og levestandard, og kanskje politisk frihet.

Migrasjon har ofte også positive ringvirkninger i fattige avsenderland. Migranter sender mye penger hjem, og hjemvendte migranters tilfang av nye ideer, kompetanse og nettverk er til nytte for hjemlandet. Disse effektene er særlig positive ved midlertidig migrasjon, og veier vanligvis opp for de negative effektene av såkalt «hjerneflukt».

At fattige mennesker flytter, er altså normalt et bidrag til utvikling. Effekten er selvsagt beskjeden og gir ingen varig løsning på noe fattig lands problemer. Mange av migranter havner dessuten i dårlige kår og uverdige liv. Omfanget av migrasjon begrenses dessuten av at ingen land vil motta et ubegrenset antall innvandrere. Derfor blir migrasjon aldri en hovedstrategi ut av fattigdom. Men utviklingspolitikken bør ta utgangspunkt i migrasjon som en positiv kraft.

Norske bidrag

I Civita-notatet «Internasjonal migrasjon: En reise mot utvikling?» reflekterer vi over migrasjon sett med utviklingspolitiske briller. Hva betyr migrasjon for utvikling, og hva kan gjøres i norsk utviklingspolitikk for å styrke de positive sidene og redusere de negative sidene ved migrasjon? Vi ser ikke spesielt på migrasjon som skyldes flukt og beskyttelsesbehov, men vektlegger arbeidsmigrasjon.

Første punkt er å se på migrasjon som en vei ut av fattigdom – men med en mengde utfordringer – og ikke som en trussel. Selv om man skulle se på migrasjon som en trussel mot Norge (noe som ikke har noe med utviklingspolitikk å gjøre) er ikke utviklingspolitikk et godt svar. Det er nemlig liten grunn til å tro at utvikling vil redusere migrasjon fra et land. Tvert om fører det ofte til at flere fattige får råd til å reise utenlands – men få drar til Norge. De fleste drar til litt rikere naboland (som Sør-Afrika) eller Midtøsten.

Kan migrasjon styres?

Det er i det hele tatt usikkert hvorvidt de store migrasjonsstrømmene påvirkes av politikk. Drivkreftene bak migrasjon er vanskelig å endre, og streng innvandringspolitikk fører ofte bare til at en større andel av innvandringen blir illegal, og at det blir mindre av den midlertidige migrasjonen som er bedre for både avsender- og mottakerland.

Det er heller ikke slik at «alle» fattige vil flytte dersom grensene åpnes. De fleste blir der de bor, og det samlede antallet migranter i verden har vært ganske stabilt i flere tiår på tross av skiftende innvandringspolitikk.

Norge har selvsagt så å si ingen innflytelse på de store migrasjonsstrømmene, men kan gi noen bidrag til at slik flytting blir mer nyttig og mindre problematisk for alle involverte: Avsenderlandet, migranten og mottakerlandet.

Internasjonale forhandlinger

For det første kan Norge gi noen dytt i internasjonale forhandlinger, for å bidra til bedre politikk for migrasjon i FN, ILO og i regionale samarbeid mellom stater. Norge kan også tilby å støtte fattige samarbeidsland i deres direkte forhandlinger med land som mottar mange migranter, med tanke på forbedringer for «deres» arbeidsinnvandrere. Dessuten kan vi støtte informasjonsarbeid både i avsender- og mottakerland, som hjelper fattige å ta riktige valg med tanke på hvorvidt de skal flytte, hvor og hvordan, og hva de bør passe seg for. Kanskje kan Norge også bidra til at penger som migranter sender hjem (også fra Norge), kommer mer til nytte.

Civita-rapporten tar til orde for å vurdere ordninger for midlertidig arbeidsmigrasjon fra fattige land til Norge. Det vil utvilsomt kunne bidra til utvikling i fattige land, men vil være krevende på norsk side, og rapporten gir noen forslag til hvordan det kan gjøres.

Migrasjon vil uansett bare utgjøre en liten del av norsk utviklingspolitikk. Men det kan bidra til en varig vei ut av fattigdom for mange fattige og deres familier og gi noen beskjedne bidrag til utvikling for noen fattige stater. I motsetning til mange andre veier ut av fattigdom, koster ikke denne særlig mye bistand. Derfor vil det være et godt supplement og ikke være i veien for annen utviklingspolitikk.

Innlegget er også publisert i Stavanger Aftenblad 25.10.2017

Publisert: 19. september 2023