Sosialismens fyrtårn?
Klassekampen fornekter seg ikke. Avisa gjentar feil ifra i går: Å forsvare et åpenbart råttent nepotistisk regime fordi det promoterer seg som radikalt og antiamerikansk. Jeg tenker i denne omgang på dekningen av uroen i Venezuela. Demonstrasjonene fremstilles som propagandakrig, drevet av borgerskap og fascisme, skriver Bård Larsen i Klassekampen.
Publisert: 21. februar 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Klassekampen fornekter seg ikke. Avisa gjentar feil ifra i går: Å forsvare et åpenbart råttent nepotistisk regime fordi det promoterer seg som radikalt og antiamerikansk.
Jeg tenker i denne omgang på dekningen av uroen i Venezuela og spesielt på artikkelen «Ber USA holde seg vekk» 18. februar, hvor rapportene fra demonstrasjonene fremstilles som propagandakrig, drevet av borgerskap og fascisme.
Det er vanskelig å få oversikt over kaoset i Venezuela. Presidenten i kongressen håndterte personlig fangetransporten av opposisjonslederen Leopold Lopez ut av Caracas. President Nicolás Maduro påstår også at høyresiden planlegger å drepe Lopez for å skylde på regjeringen. Både nasjonalgarden, politi og paramilitære grupper knyttet til chavistene har angrepet demonstrasjonene, og ifølge vitnebeskrivelser blir demonstranter og opposisjonelles husvære i skrivende stund angrepet av bevæpnede chavister på motorsykkel.
Klassekampen velger ukritisk å gjengi Maduros påstander om en fascistisk opposisjon dirigert fra Washington.
Den venstreradikale posisjon er ofte at samfunnet skal erobres i henhold til historiens jernlov. Det er ikke nok å vinne et valg. Valget må sikres gjennom makt, posisjonene låses og folket mobiliseres i den berømmelige overgangsfasen.
Hugo Chávez underla fagbevegelsen militær disiplin. Senere dannet han sosialistiske militser og utstyrte dem med titusener av kalashnikovs. Han brøt dermed med den mest grunnleggende forutsetning for et fungerende demokrati: statens voldsmonopol og forpliktelse til å sikre borgernes trygghet. En nasjon bestående av væpnede politiske grupperinger, rustet til tennene og organisert av regjeringen, er alt annet enn en «utvidelse og fordyping av demokratiet», som Audun Lysbakken blogget om i 2005. SV var som kjent blant Chavez’ gratulanter. Nå er det stille.
Chávez oppløste Høyesterett og høyesterettsdommere og erstattet dem med et Chávez-utpekt høyesterettstribunal og nye provisoriske dommere. Under Chávez ble dommere i stor grad både utnevnt og avsagt utenfor konstitusjonelle rammer, og dommere som dømmer ufordelaktig for regjeringen ble gjerne kastet.
Chavez skrev nærmest egenhendig en ny grunnlov og forandret radikalt på valgforskriftene, som blant annet gjorde det mulig å være president til evig tid. Korrupsjonen i rettsvesenet er større enn noen gang. Opposisjonen er underrepresentert i kongressen og blir ekskludert gjennom at Maduro får makt til å vedta lover med dekret. Dette bygger på en politikkforståelse som ikke tilhører den representative tradisjonen, men snarere en forestilling om at flertallet alltid har rett. Hvis flertallet er sosialistisk, har de til og med en moralsk rett til å organisere seg militært for å sikre irreversibel makt. En slik type maktomkalfatring skjer ikke i velutviklede demokratier, selv om et parti som Rødt ønsker det.
Under chavismen har Venezuela opplevd en voldseksplosjon som er så omfattende at den kan sammenlignes med det vi ellers omtaler som «failed states», eller i land som herjes av borgerkrig.
Det tok Klassekampen mange år før de forsto at rødegardistenes herjinger under kulturrevolusjonen eller andre fyrtårn var dårlig nytt. Begeistringen for Cuba er riktignok intakt i visse kretser, noe som antagelig skyldes at Cuba aldri henfalt til genocidale metoder i sitt forsvar av revolusjonen. Det vil nok heller ikke chavistene gjøre, hvis de klarer å unngå borgerkrig. Spørsmålet blir allikevel om, og i så fall når, SV og Lysbakken, eller Klassekampen, kommer til den erkjennelse at heller ikke i Venezuela holder «revolusjonen» hva den har lovet.
Teateret er gjenkjennelig: vern mot sabotasje i folkets navn, timelange taler hvor fiender av revolusjonen omtales som kakerlakker, skrik og skrål og nedsabling av alle som er skeptiske. Det mobiliseres motdemonstrasjoner under slagordet «For fred – mot fascismen».
Den radikale venstresiden er begeistret for «frigjøringsheltenes» klasseromantiske konfliktspråk og den resolutte tilsidesettelsen av det «reaksjonære» mindretallet, i kontekst av en region med genuin fattigdomsproblematikk og en oligarkisk tradisjon. På den måten fyller typer som Hugo Chávez et politisk tomrom i et overvintret verdensbilde. Problemet er at chavistene har bygget opp et nytt korrupt oligarki og stengt døra for en demokratisk utvikling som Latin-Amerika i stor grad ellers har lyktes med.
Historien er pepret med statsledere som gir med den ene hånden og raust forsyner seg med den andre. Realsosialismen har alltid utartet til nepotisme. Slik Chávez tømte landet for kunnskap, besørget sine egne og kjørte det oljesmurte utgangspunkt ned i grøfta. Landet lider av akutt mangel på basisvarer. De er belånt til pipa i utlandet. Selv om Venezuela lenge gjorde store fremskritt i fattigdomsbekjempelse, har Argentina, Brasil, Chile, Bolivia, Ecuador og Peru tilsvarende eller bedre resultater å vise til.
Inflasjonen er galopperende. Som Jon Hustad skrev på Facebook her om dagen: «Dei er verdas mest energirike nasjon og manglar likevel hard valuta. Det er for å seia det slik: Nesten godt gjort. Eg veit litt om korleis ein lagar inflasjon. Då bruker ein meir pengar enn ein har gjennom å trykka. Det igjen undergrev tilliten til offentlege institusjonar og så får ein opprør.» Og opposisjonsledere sperres nå altså inne.
Det er mye å si om opposisjonen i Venezuela. Man må ikke sympatisere med den til fulle for å se at chavismen ikke er en triumf for landet. At fattigdomsproblematikken i regionen er, og har vært et enestående stort problem, gjør ikke sosialister i navnet til automatiske redningsmenn.
Den radikale venstresiden burde ha lært av de mange bisarre kaldkrigskonstellasjonene de inngikk og blånektingen når de ble gjort oppmerksom på de undertrykkende handlingene i regimer de beundret. Når diktaturet måtte erkjennes krøp apologetene tause tilbake til kontorene sine.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 21.2.14.