Politiske paradiser
Lars Fr. H. Svendsen
Ethvert genuint utopisk prosjekt er slikt at den nye verden bare kan bygges under forutsetning av ødeleggelse av den gamle. For at utopien skal kunne være fullkommen, kan den ikke inneholde noen rest av det gamle – enhver slik rest vil være som det råtne eplet som ødelegger alle de friske eplene i kurven. Utopien gjør krav på monopol på sannhet, moral og frelse.
Når man leser seg gjennom utopienes historie, ser man at de har noen besynderlige trekk, ved at de ikke inneholder mennesker som er slik som oss. Det finnes sjelden noen som er syke, og kriminelle er nesten alltid en saga blott. Som regel har de også helt sluttet med slikt som å lyve og bedra. Alle mennesker er prakteksemplarer. Det innebærer at det ikke er rom i utopien for mennesker som ikke er slike prakteksemplarer. De må elimineres eller i det minste omformes fullstendig. Det er kort sagt ikke rom for mennesker som oss – det tilsier at vi bør motstå den utopiske fristelsen.
Platon
Når vi skal ta for oss politiske utopier, må vi begynne med Platon, som på mange måter utformet den ur-utopien senere politiske utopier er modellert etter. Platon hevder at den idéelle staten må være bygget på ideen om rettferdighet. Staten er sammensatt av individer, og finnes som en betingelse for at det gode liv skal la seg realisere. Prinsippene for rettferdighet blir de samme for stat og individ. Staten er til for å tilfredsstille borgernes behov, og borgerne er ikke isolerte enkeltindivider, men er avhengige av hverandre for å leve godt. De samles derfor på ett sted, og trekker lasset sammen. Siden vi har ulike talenter, er vi også best skikket til å tjene samfunnet på ulike måter, og arbeidsdeling er mest effektivt. Meg bekjent er Platon den første som teoretiserer rundt arbeidsdeling. Statens borgere skal deles inn i ulike grupper med distinkte oppgaver.
Man blir oppdratt til hvilken rolle man skal spille i staten. Det er staten som skal stå for all barneoppdragelse. Dette blir et vanlig trekk også i senere politiske utopier. Grunnen er ganske enkel: Vår familiebakgrunn preger oss mer enn det meste annet her i livet, og statens enhet trues derfor hvis barn oppdras i familier. Ikke minst skaper vanligvis familietilhørigheten lojalitetsbånd som er sterkere enn dem man har til staten. Platon skriver at barna ikke skal kjenne sine biologiske foreldre, og omvendt. Videre skal man kvitte seg med de svake og uegnede barna, for å avle frem best mulig avkom. Det finnes faktisk ingen sykdom eller kriminalitet i idealstaten, fordi den da, per definisjon, ikke ville være ideell. Alle mennesker er kroneksempler på sunne sjeler i sunne legemer.
Først skal man oppdras til å lære seg måtehold. Hvis man ikke kan kontrollere sine lyster og begjær, kan man vanskelig lære seg noe annet. De aller fleste menneskene kommer ikke lenger i utdannelsen enn til å kunne kontrollere lystene sine, og de som blir stående igjen på dette trinnet blir næringsdrivende. De som kommer videre, skal lære seg å utvikle mot, og de som blir stående igjen her, blir voktere. Til slutt sitter vi igjen med kremen, filosofene, som skal bringes frem til innsikt i det gode og bli herskere. Innen man har kommet så langt at man kan bli hersker, har man blitt 40-50 år gammel, så utdannelsen tar sin tid.
Det Platon fremstiller er en idealstat, og han innså at den ikke ville kunne realiseres i en ren form. Mot slutten av sitt liv skrev han derfor verket Lovene, det største verket han noensinne skrev, og han beskriver her det han kaller den nest beste staten. I denne staten finnes det lite individuell frihet, og enda mindre religionsfrihet, med dødsstraff for gudsfornektere. Stat og religion er uatskillelige størrelser. Herskerne skal herske i tråd med lovens bokstav, og den som overtrer loven bør drepes.
Den perfeksjonen eller nesten-perfeksjonen Platon søker i sin politiske filosofi, kan bare realiseres under forutsetning av massiv undertrykkelse. Dette ser vi gå igjen i de fleste senere utopier, hvor frihetlige de enn påstår å være.
En ting Platon imidlertid ikke hadde, og som har vært et sentralt element i moderne politiske utopier, er en progressiv historieforståelse. Den kom først med kristendommen, og det er den vi nå vender oss mot.
Teokratiet i Münster
Den britiske filosofen John Gray hevder at ”moderne politikk er et kapittel i religionshistorien”. Han har, i det minste et stykke på veien, rett i det. De politiske utopiene i moderniteten er i stor utstrekning sekulære varianter av kristne paradisforestillinger. Det gjelder ikke minst de ideologiene som særlig sterkt har insistert på at de er vitenskapelig fundert, som marxismen og nazismen. Her baserer Gray seg sterkt på Norman Cohns arbeid, fremfor alt boken Pursuit of the Millenium (1957), som er oversatt til norsk under tittelen Jakten på tusenårsriket. Cohn viser hvordan de nazistiske og kommunistiske ideologiene fulgte samme logikk i sin historieoppfatning som den som fantes i de såkalte millenaristiske sektene i middelalderen. Helt sentralt sto forestillingen om en endetid, hvor man er like før et omslag til en tilstand hvor det ikke lenger vil være sult, sykdom og lidelse etter at mørkets krefter er beseiret i et avgjørende slag. Moderne utopiske bevegelser har sett for seg et lignende scenario, hvor alt som er galt med verden kan overvinnes gjennom en stor transformasjon. Men det kreves radikale grep. Alt det gamle må ødelegges for at et nytt, perfekt samfunn skal kunne vokse frem.
Middelalderens apokalyptiske bevegelser ventet på Kristi gjenkomst, hvor han ville herske over et nytt rike. Når vi i dag hører ”apokalypse”, tenker vi på en katastrofe, men ordets opprinnelse er gresk og betegner et slør som trekkes bort, en avdekning, som i Johannes’ Åpenbaring, av himmelske mysterier. Det dreier seg da om en frelseshendelse, ikke en katastrofe. Denne frelseshendelsen er historiens mål – når den har inntruffet, er historien slutt. Helt tilsvarende skriver Marx og Engels i Det kommunistiske manifest at kommunismen var løsningen på historiens gåte.
Cohn identifiserer fem trekk ved troen på frelsen i slike middelalderske sekter:
1. Den er kollektiv, og oppleves av et fellesskap.
2. Den er jordisk, ved at frelsen faktisk oppnås her på jorden, ikke først i det hinsidige.
3. Den er nært forestående.
4. Den er total, dvs. at det ikke bare dreier seg om en forbedring, men om en fullstendig transformasjon til noe fullkomment.
5. Den er mirakuløs, dvs. at den avhenger av guddommelig assistanse.
Moderne revolusjonære og utopiske bevegelser deler disse oppfatningene, med den forskjell at mennesket innsettes på Guds sted. Og det er mirakuløse elementer også hos for eksempel Marx. Det er grunnleggende uklart hvordan det Marx kaller kommunismens ”høyere fase”, altså den realiserte kommunistiske utopien, overhodet skal kunne oppstå fra den overgangsfasen han selv medgir slett ikke er noe paradis.
Den ortodokse kristendommen hevdet at Guds rike ville realiseres først i himmelen, og at Kristus forut for dette ville komme tilbake og overvinne mørkets krefter. Enkelte grupper snudde opp ned på dette hevdet for det første at Guds rike skulle etableres på jorden og for det andre at dette riket måtte realiseres for at Kristi andre komme overhodet skulle finne sted. Da følger det at man først av alt må sette i gang en renselsesprosess for å realisere Guds rike på jorden. Et av de historisk mest kjente eksempler på dette fant sted i Münster i 1534-1535.
I 1534 tok anabaptister makten i Münster, og dannet en teokratisk stat som på slående vis foregrep – og skulle danne mønster for – moderne kommunistiske stater. De kalte staten for ”Det nye Jerusalem”. Jan van Leyden mente at han var utvalgt for å oppnå intet mindre enn verdensherredømme, og at oppgaven hans var å rense verden for all ondskap for å forberede Kristi andre komme og den nye tidsalderen. Jan hevdet at resten av verden snart ville gå under, og bare Münster ville bli spart. Horder av mennesker lot seg overbevise av dette, og flokket til byen.
Første punkt på programmet var å rense byen for alt som var urent. I utgangspunktet ønsket anabaptistlederne å henrette alle lutheranere og katolikker, men de nøyde seg i stedet med å forvise dem, rett ut i en snøstorm. Det samme skjedde med blant andre gamle mennesker og invalide. De forviste måtte etterlate alle sine eiendeler. Deretter avskaffet man privat eierskap til penger, for slik å kunne regulere nøyaktig hvor mye enhver skulle få. Så ble mat konfiskert fra folks hjem, og eiendomsretten i realiteten opphevet. Deretter ble tvangsarbeid innført. Alle andre bøker enn Bibelen ble brent. De som protesterte ble fengslet eller henrettet for gudløshet. Etter hvert ble dødsstraff mer og mer vanlig, ikke bare for mord og tyveri, men også for løgn for ulike former for oppsetsighet. Lederne levde i stadig større luksus og folket i stadig større fattigdom.
I 1535 ble byen erobret, anabaptistlederne ble torturert til døde og byen ble igjen katolsk. Denne episoden fra Münster vil antakelig ha blitt betraktet som en historisk kuriositet hvis det ikke var for at den så åpenbart pekte frem mot totalitære regimer i moderniteten.
Historien som forløser
Det som skjer i moderniteten, er at den kristne fremskrittstanken blir sekularisert, og den finner en særlig pregnant form hos filosofen Hegel, som var den viktigste filosofiske inspirasjonskilden til Marx. Hegel innordner alle grusomheter i et godt historisk forløp der hvert enkelt individ blir ”å betrakte som et middel”. ”Fornuftens list” sørger for at fremskrittet er garantert. Men dette fremskrittet krever ofre. Hegels beskriver historien som en ”slaktebenk”. Alle ofrene på denne ”slaktebenken” blir redusert til noe rent tilfeldig i forhold til en fornuftig og god helhet.”Verdensåndens rett” overtrumfer alle andre hensyn, og verdenshistorien befinner seg på et høyere plan enn moralen. De menneskelige lidenskapene og de handlingene de fører til, blir fremskrittets formidlere.
Hegels teoretiske historieoppfatning ble i marxismen en praktisk, fremadrettet oppgave. Og slik Hegel mente å kunne legitimere tidligere onder gjennom henvisning til historien som helhet, mente marxismen å kunne legitimere samtidige og fremtidige onder. Dette er klart uttalt hos Georg Lukács:
Den høyeste plikten i kommunistisk etikk er å akseptere nødvendigheten av å handle umoralsk. Dette er det største offeret revolusjonen krever av oss. Den sanne kommunistens overbevisning er at ondskapen forvandles til herlighet gjennom den historiske utviklingens dialektikk.
En politisk idé skulle åpenbare og rettferdiggjøre den historiske prosessen og dens ofre. Enhver handling kunne rettferdiggjøres ved henvisning til denne ideen, som – fordi den ble forstått som selve historiens eller naturens lov – hevet seg over hensyn til det enkelte menneske. Det er så opp til fremtiden å rette opp nåtidens synder.
Vi vet hvilket resultat denne marxistiske versjonen av den teleologiske suspensjonen av det etiske – dvs. å sette moralen til side av hensyn til et høyere mål – hadde: 100 millioner døde. Hensynet til det store historiske fremskrittet overskygget ethvert moralsk hensyn.
Marxismen
Det fantes kommunister før Marx, slik vi for eksempel så hos anabaptistene i Münster. I likhet med Jan van Leyden var Marx også representant for en apokalyptisk kommunisme. Marx var svært kritisk til dem som tok til orde for en gradvis tilnærming til det kommunistiske idealet, som forsøkte å bedre arbeidsforholdene til fabrikkarbeidere etc. I stedet tok han til orde for at man skulle la kapitalismen få utvikle seg på en verst mulig måte, slik at en radikal omveltning ville tvinge seg frem. Poenget var ikke å forbedre det gamle, men å få en radikalt ny begynnelse.
Den marxistiske kommunismen er i mange henseender å betrakte som en religiøs ideologi. Det kan virke som en rar påstand med tanke på at det neppe finnes noen ideologi som har vært mer militant anti-religiøs. Poenget er at den ideologien reproduserer kristen-apokalyptiske tankemønstre, men gjør den endringen at historien og mennesket innsettes i Guds sted. Slik Kristi andre komme innebærer historiens slutt, gjør også det kommunistiske samfunnet det når den han nådd sin såkalte ”høyere fase”.
Marx sier ganske lite om hvordan hans utopi helt konkret vil arte seg. Det var nok klokt av ham, fordi det bevares noe mer av et mysterium. Men vi finner noe her og der, som at det er et samfunn hvor enhver skal yte etter evne og nyte etter behov. Det er videre et samfunn der mennesker skal få utfolde seg slik de selv ønsker, snarere enn å være bundet til én aktivitet i lønnsarbeid. Marx skriver i en berømt passasje, hvor han kritiserer arbeidsdelingen i det kapitalistiske samfunnet:
I den grad arbeidet er i ferd med å deles, vil enhver bli henvist til et spesielt felt for sin virksomhet som påtvinges ham og som han ikke kan komme ut over. Han er jeger, fisker, eller kritisk kritiker og må holde seg til sitt fag hvis han ikke vil miste levebrødet. I det kommunistiske samfunn, derimot, hvor ingen blir henvist til et snevert virkefelt, men enhver kan få utdanne seg i den retning han ønsker, hvor samfunnet regulerer produksjonen og derved gjør det mulig for oss å drive med ett en dag og med noe annet en annen dag: Da kan enhver, etter ønske, drive jakt om formiddagen, fiske om ettermiddagen, stelle husdyrene om aftenen og etter aftens utøve kritisk virksomhet, uten derved å være jeger, fisker, kvegrøkter eller kritiker.
Det er mange idealer som kan høres fine ut i teorien, men som blir mer betenkelige så snart man forsøker å forestille seg hvordan de skal omsettes i praksis. Et eksempel på dette er Marx formulering om at enhver skal yte etter evne og nyte etter behov. Problemet er selvfølgelig at en gjennomføring av dette vil kreve en fullstendig kartlegging og streng kontroll av alle borgere, kort sagt: en totalitær stat. Det er videre vanskelig å forestille seg hvordan man skulle få produsert særlig mye i dette samfunnet. Vi kan merke oss at ingen av Marx’ eksempler på arbeid finner sted i en fabrikk eller lignende. Et samfunn som produserer etter det prinsippet Marx setter opp her for arbeid som ikke er fremmedgjørende, ville få et gigantisk produktivitetstap og settes mange århundrer tilbake i materiell levestandard, noe som igjen ville ført til en betydelig reduksjon i levealder, økt spedbarnsdødelighet, sult etc.
Marx beskrev en overgangsfase fra kapitalisme til det kommunistiske paradis i form av ”proletariatets diktatur”, som kunne inneholde ”noen ubehageligheter”, som han formulerte det. Inntil kommunismens ”høyere fase” er realisert, må det være streng kontroll. I selve utopien, når den høyere fasen er realisert, skulle det være full frihet, og selv staten ville opphøre å eksistere, men veien dit ville kreve undertrykkelse av folks frihet. Problemet er selvfølgelig at utopien ikke kan realiseres, og at ufriheten derfor blir permanent. I den realiserte kommunismen viste derfor denne ”overgangsfasen” seg å bli en permanent tilstand.
I Staten og revolusjonen skriver Lenin at det ikke er nødvendig å bruke tvang mot massene under proletariatets diktatur, men bare mot statens og revolusjonens fiender, siden regimet jo er der for tjene massene. Problemet var at massene ikke var slik Lenin, og senere Stalin, ønsket at de skulle være, og følgelig ble volden og tvangsbruken særlig sterk mot de arbeiderne og bøndene det nye regimet skulle tjene.
Nå kunne man kanskje mene at denne volden og undertrykkelsen i stor utstrekning var en lokal levning fra tsarveldet, snarere enn noe som egentlig hører kommunismen til. Det er ikke holdbart. Riktignok var det et betydelig antall henrettelser i tsartiden, anslagsvis 14.000 de siste 50 årene, men de første seks årene etter revolusjonen henrettet tsjekaen, sikkerhetspolitiet til bolsjevikene, 200.000 mennesker. Det er en økning fra i gjennomsnitt 280 i året til 33.000, dvs. 120 ganger så mange. Tsarens hemmelige politi hadde på det meste 15.000 ansatte, mens Tsjekaen hadde 250.000 i 1921. Det var også tvangsarbeid under tsaren, men ikke noe som var i nærheten av nivået under bolsjevikene. Poenget mitt her er ikke å skjønnmale tsarveldet – det er det ingen grunn til – men bare å påpeke hvilken ekstrem transformasjon som fant sted under bolsjevikene. Den ekstreme undertrykkelsen var ikke en arv fra tsartiden, men var radikalt ny og et produkt av den utopiske tekningen.
Lenin sa eksplisitt at de menneskene som ville finnes i kommunismens høyere fase ikke ville være slik som de vanlige menneskene han kunne observere rundt seg i samfunnet. Det kommunistiske paradiset ville ikke kunne leve med slike mennesker. Slik sett dreier den kommunistiske revolusjonen seg ikke så mye om å frigjøre mennesker, slik de er, men om å eliminere dem eller i det minste transformere dem radikalt. Det skulle skapes en ny type mennesker. I motsetning til nazistene, var ikke dette først og fremst et rasistisk prosjekt, selv om det også hadde rasistiske aspekter, noe som for så vidt var foregrepet i antisemittismen til Marx, men som særlig i Stalin-tiden ble radikalisert. I likhet med nazismen var tanken at dette nye mennesket skulle realiseres med vitenskapens hjelp, selv om det man i begge tilfeller bedrev i stor ustrekning var ideologisk bestemt pseudovitenskap.
Umiddelbart etter den russiske revolusjonen begynte man å skille ut en klasse av mennesker som mistet rettigheter – og det kunne til og med innebære retten til mat. Allerede i 1918 fantes det fem millioner mennesker i denne ”deklasserte” kategorien. Det er mildt sagt bemerkelsesverdig når revolusjonen var fundert på en radikalt egalitær ideologi. Fra og med 1932 måtte alle sovjetborgere bære med seg pass til enhver tid, og disse passene kategoriserte folk ikke bare etter kjønn og alder, men også etter sosial klasse og etnisitet. Utrenskningene under Stalin var atskillig mer etnisk eller rasistisk motivert enn hva som er allment kjent. Det gikk særlig utover grupper fra Kaukasus og Krim, men også asiater, jøder etc. Etnisitet var imidlertid bare ett kriterium blant andre. Det kom til stadig nye grupper. Utrenskningene var styrt av en paranoid logikk der bolsjevikene ustanselig var truet av subversive krefter. Massearrestasjonen i Sovjet skjøt særlig fart i 1937, ikke minst etter at folk hadde begynt å klage over at det samfunnet de levde i, ikke svarte til forventningene. Alt var ikke slik det skulle være i henhold til utopien. Snarere enn å finne noen feil ved utopien, startet jakten på syndebukker. Feilen måtte være at det fantes regressive elementer som saboterte utopien. Ideologisk indoktrinering var selvfølgelig viktig for å omforme menneskene, men for de største fiendene av revolusjonen måtte hardt straffearbeid til (bortsett fra de tilfelle som var så håpløse at de måtte utryddes umiddelbart). Gjennom hardt fysisk arbeid skulle man omformes. GULAG-leirene var konsentrasjonsleire hvor man anbrakte individer og grupper som truet samfunnets, dvs. utopiens, renhet.
Utrenskningene må beskrives som irrasjonelle, der eksekutørene var pålagt vilkårlige likvidasjonskvoter som endret seg fra uke til uke, og som eksekutørene måtte fylle med mer eller mindre vilkårlig utvalgte grupperinger, som kunne være alt fra ulike nasjonaliteter til utøvere av harmløse hobbyer som esperantostudier og filateli. Uttrykk som ”trotskist”, som ble brukt på de særlig farlige fiendene av partiet, staten og revolusjonen, forandret ustanselig innhold alt etter som de politiske omstendighetene og alliansene endret seg, og det skulle stadig mindre til for å være ”trotskist”. At fienden ikke kunne beskrives med presisjon, synes ikke å ha fått særlig mange i sentralkomitéen til å tvile på at han fantes. I stedet førte de stadig mindre presise kriteriene for utvelgelse av ”fienden” til at stadig flere havnet i denne kategorien – og ikke bare den enkelte ”fiende”, men også hans familie og venner. Kanskje mest overraskende: Et overveldende flertall av fangene i Sovjetunionen kom fra underklassen. I 1934 hadde 93,7 prosent av fangene lav eller ingen utdannelse, mens tallet var 88,3 i 1940. Virkelige proletarer var åpenbart uønskede under proletariatets diktatur. Og her er vi ved problemets kjerne: Virkelige mennesker er rett og slett ikke slik som de menneskene som er beskrevet i utopiene, og da er det de virkelige menneskene som taper.
Avsluttende bemerkninger
All politikk er en form for sosial ingeniørkunst. Filosofen Karl Popper skiller mellom utopisk og gradvis ingeniørkunst som modell for samfunnsutviklingen. For den utopiske sosiale ingeniøren må samfunnet forandres i ett slag. Det eksisterende samfunnet oppfattes som å være i en så uakseptabel forfatning at det ikke kan reddes gjennom gradvise forbedringer. Alt det gamle må elimineres for å rydde vei for det nye. Et av de største problemene med utopisk ingeniørkunst er at man sitter med en fasit, og de feilene som måtte oppstå er da bare å forklare ut fra inkompetanse eller forræderi, da det ikke kan være idealet det er noe i veien med.
Realiserte utopier eller paradiser er steder for engler og helgener – og vi mennesker er ikke noen av delene. Mennesket er fallibelt – det feiler. I en mer religiøs språkdrakt, kan man med en viss rett si at vi alle er syndere. Vi er alle syndere – ikke fordi vi har arvet en synd, men fordi vi alle faktisk har syndet og fordi vi alle kommer til å begå nye synder. Slike syndere har ingen plass i utopien – den har kort sagt ikke noen plass for oss. I tillegg til en slik fallibilitet, preges menneskelivet av verdipluralisme, at vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. Utgangspunktet er at det finnes et mangfold av genuine verdier – for eksempel frihet og likhet – som ofte vil være i konflikt med hverandre. Slike verdikonflikter er et faktum som alltid vil være en del av menneskelivet. Det er viktig å innse at slike verdikonflikter ikke bare utspiller seg mellom ulike grupper, men også i de enkelte individer. Det vil i mange tilfeller ikke finnes ett korrekt svar, men snarere flere korrekte svar på hvilke verdier som er å foretrekke. Fordi mennesker har ulike verdier og idealer, vil også ethvert samfunn inneholde dette. Stilt overfor et slikt faktum, kan en utopi bare forsøkes realisert under forutsetning av massiv undertrykkelse, da utopien har som forutsetning at alle verdikonflikter opphører fordi hele samfunnet er organisert rundt én forestilling om det gode liv, som deles av alle.
Utopiene kan ikke leve med verken fallibiliteten eller pluralismen. Snarere enn å bestrebe oss på å realisere utopier, bør vi heller forsøke å fremme fredelig sameksistens for grupper og individer med ulike og uforenlige oppfatninger om det gode liv, og hvor det er forutsatt at visse moralske minstekrav er oppfylt. Jeg gir Popper min fulle tilslutning når han skriver: ”Arbeid for elimineringen av konkrete onder snarere enn realiseringen av abstrakte goder. Ikke ta sikte på å etablere lykke ved politiske midler. Ta heller sikte på å eliminere konkret elendighet.” Det er avgjørende å fokusere på her og nå, snarere enn å ofre samtiden av hensyn til en vidunderlig fremtid. Mye kan gjøres helt konkret med fattigdom, sykdom, diskriminering, tortur, krig etc. Også den som tar til orde for motsetningen til den utopiske ingeniørkunsten, nemlig den gradvise ingeniørkunst, kan ha idealer – kanskje til og med forestillinger idealverden som har en nærmest utopisk karakter – men vil alltid være beredt på å revidere idealene, å inngå kompromisser når man ser at de menneskelige kostnadene for iverksettelse av idealene her og nå blir for høy etc. Idealene tillater gradvise tilnærminger ut fra mange ulike samfunnstyper, mens utopien er en slags totalpakke som krever en momentan realisering. Kompromisser er det ikke rom for hos den utopiske ingeniøren. Målet der, å fremme et samfunn hvor mennesket kan blomstre mer enn noensinne, er så forførende at ingen pris virker for høy for å realisere det. Som Popper også sier: Den som bestreber seg på å realisere himmelriket her på jorden, vil bare lykkes i å omforme den til et helvete.
I Lady Windermere’s Fan skriver Oscar Wilde at det bare finnes to tragedier i denne verden: ikke å få det man ønsker eller å få det, og at den sistenevnte tragedien er den største. All erfaring tilsier at hvis man hører setningen ”så fikk du det endelig som du ville”, er det et eller annet som har gått lukt til helvete. Det finnes ikke noe område hvor dette i så ekstrem grad er tilfelle som i de politiske utopiene.