Alle tenkelige teknikker tas i bruk for å latterliggjøre dem som mener noe annet enn majoriteten i klimadebatten, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
På Civitas hjemmeside har vi akkurat publisert Bjørn Lomborgs siste rapport ”Perspective on Climate Change”, som han presenterte for den amerikanske kongressen i mars. Jeg tenkte det var på tide da jeg leste intervjuet med Helen Bjørnøy i Morgenbladet før påske. Der ble hun spurt om hva hun synes om rapporten, og svarene hennes var underlig lesning. Man kan nesten høre hånlatteren runge mens hun svarer. Hun sier det ikke direkte, men lar oss forstå at Lomborg er en idiot som vi ikke for noen pris må lytte til. Han er ”nesten den eneste i verden som fremdeles tviholder på ideen om at klimaendringene ikke er menneskeskapt”. Og ”kritikken hans av Gore er helt på villspor, det er jo ingen forskjell på det FNs klimapanel sier og det Gore viser i sin film”. Eller for å bruke uttrykk som både politikere og journalister nå bruker: Lomborg er en kyniker og en kverulant. Han er et klima-monster og en klimabølle som sannsynligvis ville ha stemt på FrP hvis han var norsk.
Personlig føler jeg ubehag ved det debattklimaet som er i ferd med å utvikle seg. Jeg er avhengig av kunnskap og åpen debatt for at jeg skal kunne gjøre meg opp en mening. Mitt inntrykk er at det også gjelder miljøvernministeren. Hun virket ikke akkurat som skapt for posten da hun fikk den. Hun hadde problemer med å tale sin sak på en overbevisende måte.
Men nå behøver hun ikke lenger å argumentere. Hele debatten har tatt en voldsom vending etter at FNs klimapanel la frem sin rapport. Nå brukes alle tenkelige teknikker for å latterliggjøre dem som mener noe annet enn majoriteten. Debattklimaet er så ubehagelig at det skal sterk rygg og mye kunnskap til for i det hele tatt å tørre å åpne munnen.
Debatten har også blitt uvitenskapelig. FNs klimapanel har ikke presentert en endelig sannhet; det fins knapt noen forskning som gjør det. Mye av forskningen er skritt på veien mot en stadig ”sannere” forståelse av et fenomen. Annen forskning er simpelthen feil, kvalitativt dårlig eller i verste fall juks. Forskning skal bryne seg mot ny forskning og kritiske spørsmål, både fra andre forskere, allmennheten og pressen. Forskningen må dessuten etterleve visse prosedyreregler knyttet til bl.a. åpenhet for at den overhodet skal kunne bedømmes.
Når det gjelder FNs klimapanel er det åpenbart at det er grunnlag for å stille kritiske spørsmål. La meg bare nevne to forhold: 1. Panelet sier selv at det er usikkerhet knyttet til de konklusjonene det trekker. 2. Panelets arbeidsmåter og prosedyrer følger ikke de prinsipper som ellers kreves av forskningen.
I tillegg vet vi at det er dyp uenighet blant forskere på feltet. Det burde være nok til å låne øre til en kritiker som Lomborg. Men i stedet for å lytte til ham og argumentere mot ham, blir han nå bare møtt med enkle stemplingsmekanismer, avvisning og mistenkeliggjøring. Miljøvernministeren påstår hun har satt seg inn i det han står for. Hun sier at han ”fremdeles tviholder på ideen om at klimaendringene ikke er menneskeskapt”. Lomborg selv sier at ”global warming is real and man-made”. Han sier også at den beste kunnskapen vi har om dette kommer fra FNs klima-panel.
Bjørnøy sier også at Lomborgs kritikk av Gore ”er helt på villspor”, fordi det ikke er noen forskjell på det klimapanelet og Gore sier. Ett av Lomborgs eksempler dreier seg om stigningen i havnivået, der det fremkommer at Gores estimat er 174 ganger så høyt som klimapanelets estimat. Gore har riktig nok ikke motsagt FNs klimapanel direkte, siden han rent teknisk uttaler seg om et helt hypotetisk spørsmål (“If Greenland melted…”), men han etterlater unektelig inntrykk av noe annet. Bør det være kontroversielt å påpeke det?
Lomborg mener at konsekvensene av den globale oppvarmingen ofte er sterkt overdrevet. Han mener at vi trenger et sterkere fokus på smarte løsninger fremfor symbolpolitiske handlinger med liten virkning. Han mener at den globale oppvarmingen må sees i lys av de andre problemene vi har i dag, så som underernæring, HIV/Aids, luftforurensning, mangel på rent vann osv. Og spørsmålet han stiller er: Hva kan vi gjøre noe med, og hva er det mest fornuftig å gjøre noe med først?
Den norske miljøvernministeren avviser problemstillingen. Vi behøver ikke prioritere; vi skal gjøre noe med alt. Hun vet formodentlig at det ikke er riktig. Men nå trenger hun ikke å argumentere lenger, tidsånden er på hennes side.
Men når trykket fra tidsånden er så sterkt at kunnskapsrike kritikere nesten ikke tør uttale seg – ja, da er vi på ville veier. Klimaproblemet kan bare løses dersom tanken, debatten og forskningen er fri.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
