Proporsjonalitet
Av Bård Larsen, historiker i Civita,
Deler av venstresidens lefling med det autoritære var sterkt ideologisk motivert. Det preger generasjoner og har et estetisk og kulturelt uttrykk. Finnes det samme på høyresiden?
På kontoret til Studentersamfunnet i Bergen hang et stort bilde av Mao i 2004. Hvor lenge det hadde hengt der vet man ikke, men det var på høy tid å ta det ned. Mao var ansvarlig for drapet på 35 millioner mennesker. Når Studentersamfunnet, som skal være en arena for kritisk debatt og akademisk refleksjon, så lenge har valgt å ha et portrett av Mao hengende på veggen, er det antagelig fordi de enten vil vise sin tilslutning eller fordi de ikke tillegger historien noen mening.
SVs Bård Vegar Solhjell mener det pågår en «meningsløs rangering» av leflingen med det autoritære på venstre- og høyresiden av norsk politikk. Han hevder at SV og venstresiden har gjort sitt oppgjør, og at det nå heller burde være høyresidens tur.
Erik Solheim tok for noen år siden et viktig oppgjør med SVs autoritære tilbøyeligheter. Men når partimedlemmer fortsatt støtter politiske aktører som Fidel Castro, er det tydelig at Solheims poenger ikke har sunket godt nok inn. Kroneksempelet må være Hallgeir Langelands ironiske, men usedvanlig historieløse beskrivelse av seg selv som «anarkistisk leninist».
Et annet eksempel er den ustanselige reproduksjonen av Che Guevara. Hans brutalitet er vel dokumentert. Likevel velger mange å bruke Che som et ikon for å uttrykke egne politiske standpunkter og Spartacus-ånd. Er det et tegn på at man har hatt et reelt oppgjør med historien?
Eksempelet Che Guevara er ikke unikt. Vesker, klær og buttons med bilder av kommunistiske symboler eller kjente kommunistiske ledere er ikke et uvanlig syn på landets skoler og universiteter. Denne voldsestetikken er hovedsakelig et venstrefenomen. Man ser ikke ungdom gå med buttons og vesker med bilder av fasces som om det skulle vært den mest naturlige ting i verden. Det er ikke mange som går i T-skjorter med bilde av Pinochet.
Under ostalgi – bølgen har det blitt stuerent å hevde at folk hadde det koselig i DDR. Derfor må ofre for Stasis herjinger tåle at kommunistiske symboler i dag selges over alt på gaten i Tyskland. At DDR-regimet fremstilles som kose-autoritært er selvsagt uforståelig for veldig mange østtyskere. De sviktet og anga hverandre i stor stil, i et paranoid og totalitært regime.
Anders Langes Partis tvilsomme forhold til apartheidregimet i Sør-Afrika, og positive uttalelser om Pinochet og Franco, som de Solhjell viser til av Fritjof Frank Gundersen, er til å gråte over. Det bør tydelig frem i offentligheten og FrP bør svare for sin historie. Å ta lett på apartheidregimet er fullstendig uakseptabelt. Men dette er ikke en utpreget holdning blant den norske høyresiden i etterkrigstiden. Vi har fremdeles til gode å høre historier om konservative som hadde plakater av Pieter Botha på veggen. Venstresidens svermerier var av en helt annen og normsettende dimensjon.
Den kalde krigen var ikke bare et spørsmål om høyre og venstre. Det var først og fremst et spørsmål om frihet eller ufrihet. Det er forskjell på å tråkke feil i kampen for den frie verden og å ønske det motsatte.
Å forsvare en bestemt type økonomisk politikk er selvsagt noe helt annet enn å forsvare et diktatur. Poenget her er ikke å si at dette er rett eller galt, men heller for å understreke at realpolitikk er en del av den globaliserte virkeligheten. Det innebærer at det er et paradoks at et demokratisk land som Norge, nå med SV i regjering, driver handel med diktaturer, det være seg Kina eller Saudi Arabia. Generelt er det jo slik at de færreste tror på boikott som virkemiddel i dag. Boikotten av Cuba er slik sett et godt eksempel på at et slikt virkemiddel rammer sivilbefolkningen fremfor regimet. Sør-Afrika er et unntak som bekrefter regelen, og det var det kanskje ikke så godt å vite på forhånd? (For ordens skyld: Jeg støttet selv boikotten mot Sør-Afrika).
Det var heller ikke udelt slik Solhjell hevder, at «SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side». For det var ikke hvem som helst som reiste som politiske pilgrimer til Sovjet, Øst-Europa, Cuba eller Nord-Korea, men så godt som samtlige av partiets ledere frem mot slutten av syttitallet: Knut Løfsnes, Berge Furre, Finn Gustavsen, Stein Ørnhøi og Berit Ås.
Det er ingen som krever at Solhjell skal stå skolerett og svare for gamle partikolleger. Han er en tydelig representant for den demokratiske sosialismen som preger SV i dag. Men det er ganske tydelig hva vi i Norge har tatt et reelt historisk oppgjør med, og hva som fortsatt er akseptert tankegods. Det er denne «lettheten» vi kjenner igjen: Hvordan enkelte venstreradikale ganske arrogant avfeier fokus på kommunismens elendighet som ”mas” eller å ”slå inn åpne dører”. Narrativet som frikjenner kommunismens symboler fra deres handlinger. Dette vet flyktninger fra kommunistiske regimer bosatt i Norge alt om.
Jean-Paul Sartres holdning til GULag og Moskvaprosessene er verdt å legge merke til. Som fri intellektuell, men også kommunist, mente han seg å være høyt hevet over verden slik den fremsto. Sovjetkommunismen var interessant som et intellektuelt objekt alene, og kunne forsvares deretter. Han skrev en gang at det ikke var «vår plikt å skrive om sovjetiske arbeidsleire. Vi hadde frihet til å heve oss over kranglene om systemets natur, forutsatt at det ikke inntraff noen begivenheter av sosiologisk natur». I det store bildet, i klassekampens og symbolenes tidsalder, spilte de menneskelige kostnadene liten rolle, antydet han.
I likhet med ord så forandrer også symboler mening over tid. Slik kommunistisk symboler brukes i dag kan de synes å ha mistet enhver relasjon til sin brutale opprinnelse. Derfor kan det være verdt å minne om symbolenes opprinnelse. Hvis Solhjell titter seg godt om på de politiske møtene han går på, gjerne i regi av SVs eget ungdomsparti, ser han sikkert en og annen Che Guevara-button eller en veske med en Mao-stjerne der også.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 7.2.2011.