Woke-bevegelsen slik vi kjenner den fra USA, har gjennom sin aktivisme blitt en trussel mot det liberale samfunn.

Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?

I et interessant innlegg i Fædrelandsvennen (28.10) skriver professor Tor Inge Harbo om hvordan det liberale demokratiet trues av både venstre- og høyresiden.

Våren er her. 17. mai nærmer seg. Fortellingen om den norske nasjonen og grunnloven, smelter sammen med konfirmasjoner, feiring av ungdom og musikk fra russebusser.

Kristin Clemet om dansk identitetspolitikk og Morten Messerschmidt, den nye formannen i Dansk Folkeparti.

Ingen som bruker friheten sin, kan være fritatt for kritikk og debatt. Kritikk er både en anerkjennelse av og en forutsetning for at forskningen hele tiden skal strekke seg etter sine egne idealer. Men hets, konformitetspress og scenenekt trenger vi ikke.

"I alle tilfeller mener jeg at det absolutt viktigste for å motvirke rasisme er å utvikle et mer liberalt samfunn, hvor mantraet til Martin Luther King om ikke å dømme folk på bakgrunn av rase, men å bedømme folk på bakgrunn av deres karakter, kultiveres i kulturen og blant borgerne."

Ved å fjerne, retusjere og omdøpe sporene fra fortiden mister vi av syne at historie er endring. Det er noe reaksjonært over det hele, og det kan man saktens undre seg litt over, skriver Bård Larsen.

Dersom wokeness og identitetspolitikk blir en dominerende kraft i samfunnet, ser det mørkt ut for det liberale demokratiet.

Vedtaket om gatenavn i Bergen skader likestillingen, både prinsipielt og i praksis. Vanlige folk kan gå lei. Debatten overlates til krefter som verken er særlig moderate eller liberale.

Den nye identitetspolitiske bevegelsen er i mindre grad interessert i god mediekritikk. Det de er interessert i, er å hindre debatt som går på akkord med deres egen virkelighetsforståelse. Det er en oppskrift på mer polarisering og en trangere offentlighet. Skal vi motvirke en slik utvikling, trenger vi å kultivere en liberal forståelse av ytringsfriheten, skriver Eirik Løkke i Nordnorsk debatt.

Så lenge Trump og trumpismen evner å sette fyr på massene – og så lenge den identitetspolitiske kulturkrigen ikke ser ut til å avta - er det lite som tilsier at dette skal gå over, skriver Bård Larsen i Vårt Land.

Hvordan kan vi hindre at krenkelsesretorikk og politisk aktivisme blir styrende for hva det er greit å forske på, hva vi kan tillate oss å undervise om og hvordan vi underviser?

Det som kunne vært en viktig debatt om diskriminering, blir i stedet en kamp om å signalisere egen godhet, skriver Torkel Brekke i Morgenbladet.

Tradisjonen er uløselig knyttet til en amerikansk virkelighet, men virkelighetsforståelsen skal brukes globalt, nærmest uavhengig av kultur, skriver Torkel Brekke.

Identitetspolitikken til venstre og høyre bekrefter hverandres verdensbilder. Men hvem vil komme best ut fra hoppkanten etter koronakrisen, spør Bård Larsen i Minerva.

"Aktivismen for sosial rettferdighet som har vokst frem på USAs universiteter, er i konflikt med de liberale idealene til universiteter i hele den vestlige verden, i likhet med alle fundamentalistiske vekkelsesbevegelser", skriver Torkel Brekke.

Det er nok dessverre slik at folk i fortiden hadde et gammeldags syn på det meste. Når vi begriper dette, forstår vi også at verden går fremover, skriver Bård Larsen i sitt essay i Minerva.

"Et USA med så mye ulmende konflikt og identitetspolitikk er nødt til å bryte ut i kaos med en president som Donald Trump ved roret", skriver Bård Larsen.

"I disse tider spiller mediene en spesielt avgjørende rolle for demokratiet i USA. Nettopp derfor burde vi forvente mer av den tradisjonsrike avisen", skriver Eirik Løkke.