Vi er i en helt enestående situasjon ved at staten forvalter over 60 prosent av nettoformuen, slik tallene fremkommer i SSBs formuesstatistikk og statsregnskapet. Samtidig innrømmer Gitmark at inntektene fra fellesformuen bidrar til å finansiere velferdstjenester. Hvordan kan det da være tendensiøst å ta hensyn til fellesformuen?

At fellesskapet ved den norske stat har den desidert største formuen, og at den privateide formuen i Norge er relativt liten, blir oversett av mange i debatten om formue, makt og fordeling. Konsekvensene av at en mindre gruppe eier en stor andel av husholdningenes formue, blir derfor annerledes i USA enn i Norge. Å være selektiv i fortellingen av hva som er situasjonen bidrar ikke til å understøtte fordelingsalliansen.

"I den grad bedre økonomi gir større makt over eget liv, gir en stor felles finansformue alle nordmenn større makt. Og på den annen side: Stor offentlig eierkonsentrasjon i næringslivet innebærer også stor maktkonsentrasjon."

Hovedpoenget mitt er at det har betydning når en skal vurdere formuesfordelingen i Norge, at vi har en stor fellesformue. Jeg tenker da ikke bare på folks forbruksmulighet, som er Markussens utgangspunkt, mens også økonomisk trygghet over tid og graden av konsentrasjon av eiermakt. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

"Det er realitetene som er viktige, ikke det formelle om den enkeltes andel av statens formue er registrert i selvangivelsene eller ikke." Steinar Juel svarer på Aftenpostens lederartikkel.