Et lite pensjonsskritt

Liten grunn til overstrømmende ros. Pensjonsreformen er bare et lite skritt i riktig retning, skriver Jan Arild Snoen i denne kommentaren til pensjonsreformen.


 


Av Jan Arild Snoen


 


Regjeringspartiene inngikk avtale om pensjonsreform med Arbeiderpartiet og Senterpartiet den 19. mai. Kommentarene har stort sett vært positive. Høydepunktet må vel ha vært lederartikkelen i VG som kalte avtalen ”politisk storverk”. Dagens Næringsliv berømmet før avtalen var et faktum at det var mulig å få til kutt i fremtidige pensjonsutgifter uten medfølgende sosial uro, siden fagbevegelsen er med på laget. Det er mulig at den offentlige pengerikeligheten gjør det urealistisk med reformer som bremser veksten i offentlige utgifter i vesentlig grad. Likevel er det liten grunn til overstrømmende ros. Pensjonsreformen er bare et lite skritt i retning av et bærekraftig pensjonssystem.


 


Diktat, ikke kompromiss


Et kompromiss betyr at alle parter gir noe. Pensjonsavtalen på Stortinget er intet kompromiss, men et diktat fra Arbeiderpartiets side. Stoltenberg og Valla stråler over å ha fått fullt gjennomslag. Det har de god grunn til, særlig Valla.


 


For å vurdere om avtalen er et kompromiss eller diktat, kan vi ta utgangspunkt i Arbeiderpartiets krav i forhandlingene. De er innfridd. Vi kan også ta Arbeiderpartiets standpunkt i Pensjonskommisjonen som utgangspunkt, siden tre fremtredende medlemmer av partiet (Sigbjørn Johnsen, Hill-Marta Solberg samt Sverre Myrli) var med i denne. Da ser vi at resultatet ligger til venstre for Arbeiderpartiets standpunkt, og nær opp til LOs krav.


 


Det er to viktige innsparingsforslag i pensjonsreformen. De løpende pensjonene skal etter 2010 oppjusteres i forhold til en blanding av inflasjon og reallønnsutvikling. Før reformen var det forutsatt at de skulle øke i samsvar med reallønnsutviklingen, selv om dette ikke alltid har vært praktisert tidligere. Videre er det lagt inn en automatisk mekanisme, det såkalte delingstallet, som betyr at dersom gjennomsnittelig levealder øker, så må man jobbe lenger for å få full pensjon. Begge disse forslagene hadde støtte fra både LO og Arbeiderpartiet før forhandlingene.


 


Det samme gjelder en annen viktig endring, omleggingen fra besteårsregel til alleårsregel. Nå blir pensjonen avhengig av inntekt over hele levetiden, mens den før var knyttet til de 20 årene med høyest lønnsinntekt. De som har jevn inntekt over mange år kommer nå bedre ut, mens de som har færre opptjeningsår, men høyere lønn, for eksempel akademikere, taper noe. Denne delen av reformen gir imidlertid ingen innsparingseffekt.


 


Regjeringen hadde lagt opp til nærmere sammenheng mellom hver enkelts trygdeinnbetalinger og deres pensjon. Det er både rettferdig og gjør at pensjonspremien får mer preg av sparing og mindre enn skatt. Denne sammenhengen er svekket i pensjonsavtalen – i strid med APs standpunkt i Kommisjonen, men slik LO ønsket. Sammenhengen er likevel bedre enn i dagens system.


 


Den siste viktige endringen er at AP og LO har fått gjennomslag for tvungen tjenestepensjon for alle, i strid med rådet fra flertallet i Kommisjonen, inkludert alle fagøkonomene.


 


Det er dessuten to endringer som Pensjonskommisjonen, inkludert AP gikk i for, men som ikke er blitt noen av. LO var imot dem, og har fått sin vilje. Kommisjonen gikk inn for å avskaffe AFP-ordningen og omgjøre bruttopensjonene i offentlig sektor til nettoordninger. Dette er endringer som Høyre har gått sterkt inn for. Nettopensjoner ville bety at offentlig ansatte ikke lenger var garantert to tredeler av sin lønn i pensjon, men at arbeidsgiveren betalte inn til en pensjonsordning som kom på toppen av folketrygden, slik som i privat sektor. En slik omlegging, som likestilte offentlig og privat sektor ville både vært rettferdig, lettet skifte av jobb mellom sektorene og sørget for at endringer i folketrygden også ville få virkning for offentlig ansatte. Her har LO fått gjennomslag for å beholde dagens ordninger, med noen modifikasjoner når det gjelder bruttopensjonene.


 


Dersom pensjonsavtalen i det hele tatt skal kunne kalles et kompromiss, er dette ikke inngått mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, men mellom Arbeiderpartiet og de mest radikale kreftene i LO. KrF har riktignok fått ekstra pensjonspoeng for omsorgsarbeid – en viktig sak for partiet. Høyre har derimot gitt seg på absolutt alt. Vurderingen har tydeligvis vært at det viktigste er å få et pensjonssystem som tross alt er litt bedre enn i dag, selv om det ikke er fnugg av genuin Høyre-politikk i avtalen. En slik selvutslettende holdning er muligens prisverdig, men det er viktig å være ærlig på hva som faktisk har skjedd.


 


Vi hadde trolig fått en pensjonsreform som lå nærmere Høyres program dersom partiet hadde vært i opposisjon. Arbeiderpartiet måtte da ha lagt frem sitt forslag, og forhandlet ut fra det. Partiet har vært enig med Høyre i at det er viktig at en pensjonsreform har bred støtte, slik at den ikke endres ved hvert regjeringsskifte. Å vente på et eventuelt rødgrønt flertall etter valget ville derfor ikke ha vært noe reelt alternativ. Vi kan selvsagt bare spekulere i hva en Arbeiderpartiledet regjering hadde lagt frem. Det er vel ikke urimelig å tro at det hadde lignet sterkt på Arbeiderpartiets og LOs krav i forhandlingene i vår. Siden Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for praktisk talt alt, kan vi altså gå ut ifra at forhandlingene hadde startet med dagens resultat som utgangspunkt. I en slik situasjon er det vanskelig å tenke seg at Høyre hadde sagt ”greit, vi har ingen egen pensjonspolitikk, så vi stemmer for”. Isteden måtte Arbeiderpartiet ha komme Høyre i møte dersom de ønsket et bredt forlik. Resultatet hadde ligget til høyre for det som nå ble fasit.


 


Langt fra bærekraftig


Det mest misvisende som sies om pensjonsavtalen er at vi når har fått et bærekraftig pensjonssystem, slik VG og mange politikere har uttalt. Andre politikere har nøyd seg med uttrykket ”mer bærekraftig”. Det er bare det siste det er belegg for.


 


Dersom regjeringens forslag hadde blitt vedtatt, viser pensjonsmeldingens fremskrivninger at statens utgifter til alderspensjon ville øke med omkring 7 prosent av BNP frem til 2050. Det er mer enn i noe annet utviklet land, bortsett fra Spania. For å finansiere en slik økning må pensjonspremien øke fra drøye 10 prosent av inntekten til snaue 19 prosent.


 


Men det er verre enn som så. Når regjeringen har regnet ut at reformen vil redusere økningen i utgiftene fra omkring 10 prosent av BNP til omkring 7 prosent, er det først og fremst fordi den er ment å gi økt arbeidsinnsats og dermed økte skatteinntekter for staten. Nils Martin Stølen i Statistisk sentralbyrå viser i Dagens Næringsliv 21. mai til at siden pensjonsavtalen viderefører AFP-ordningen, vil denne stimuleringseffekten bli betydelig mindre. Uten endringer i uføretrygden vil dessuten pensjonsreformen føre til at uføretrygd blir mer attraktivt, og undergrave den positive virkningen på arbeidstilbudet ytterligere.


 


Tjenestepensjoner er ingen gave


Før pensjonsavtalen var et faktum var det vanlig i media å omtale tvungne tjenestepensjoner som noe som folk skulle ”få”. Nå har flere journalister oppdaget at det faktisk er arbeidstakerne som må betale for tjenestepensjonene selv, gjennom lavere lønnstillegg. Det er dermed snakk om tvangssparing, ikke et nytt sosialt gode. Det er ingen grunn til å tro at arbeidstakernes samlede kompensasjon i form av lønn og andre goder endres ved å øke uttaket gjennom pensjoner. Det er ikke sikkert at hele effekten tas ut ved første lønnsoppgjør, men over litt tid må arbeidstakerne betale selv. Dette har forskningsleder Ådne Cappelen i Statistisk sentralbyrå påpekt flere ganger. Han har de aller fleste av sine kolleger blant samfunnsøkonomene med seg. Det er derfor merkelig å høre en erfaren trygdeforsker som Aksel Hatland ved Nova uttale av reformens store tapere er selvstendig næringsdrivende, som er unntatt fra kravet. Ja, vi får mindre pensjon, men så slipper vi også å betale den ekstra trygdepremien. Vi kan selv velge når, hvordan og hvor mye vi sparer til vår alderdom utover Folketrygden. Det er en frihet som alle burde hatt.


 


 


 


 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »