Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita
Velgerne vil ha mer valgfrihet, men hvilken regjering vil gi oss mest?
Høyre har stått bak den viktigste valgfrihetsbølgen etter krigen, da Willoch-regjeringen liberaliserte blant annet mediene, åpningstidene, boligmarkedet og telemarkedet. Nå har partiet sjansen til å gjennomføre nye valgfrihetsreformer, sammen med ett, to eller tre av de andre borgerlige partiene.
Valgresultatet var et varsel om holdningsendringer. Unios spørreundersøkelse, som jeg har kommentert her, Fafos velferdsundersøkelse og svarene i Aftenpostens valgomat peker alle på ønsker om mer valgfrihet enn vi har hatt med rødgrønn regjering i åtte år.
Valgfrihet handler om å ha alternativer å velge mellom. Alle de borgerlige partiene ønsker et samfunn med mer valgfrihet, selv om det er gradsforskjeller mellom dem. I boken Valgfrihet har jeg pekt på ulike valgfrihetsdebatter jeg tror kommer, og fem av dem er oppsummert i denne kronikken i Aftenposten. Det handler om valgfrihet i utdanning, i arbeidslivet og i helse- og omsorg. Dessuten handler det om valgfrihet generelt i samfunnet, om hvordan vi ser på sivilsamfunnets rolle og hva som skal være forbudt eller påbudt.
Hva de potensielle regjeringspartnere mener om valgfrihet, vil gi en pekepinn på hvilke reformer som vil være lettest å gjennomføre.
Venstre setter personlig frihet høyt, og liker ikke politikk der paternalisme og umyndiggjøring av individet går for langt. Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet. Venstres engasjement for bedriftseiere og gründere er tydelig drevet av ønsket om mangfold og frihet til å etablere egne virksomheter. Dessuten er partiet opptatt av lokaldemokrati, og argumenterer ofte for den friheten kommunene og lokalsamfunnene bør ha, og Venstre markerer ofte motstand mot statlig styring på bekostning av kommunalt selvstyre. Venstre er opptatt av sivilsamfunnet som en selvstendig arena, ikke som et supplement til offentlig eller privat sektor. Det å definere grenser for politisk inngripen er viktig. Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker, der liberale standpunkter trer tydelig frem. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange av Venstres standpunkter, og herunder kommer argumentasjon om valgfrihet. De siste årene har også Venstre markert seg sterkt som en valgfrihetsforkjemper i arbeidslivspolitikken, mens i miljøpolitikken er partiet mindre villig til å liberalisere eller øke valgfriheten, snarere tvert imot.
Tar Høyre med seg Venstre i regjering, er det sannsynlig at vi vil få mer fleksibilitet og valgfrihet i arbeidslivet. Dessuten vil muligheten til å etablere private skoler med offentlig støtte bli større, og vi vil se private aktører på ulike områder i helse og omsorg.
Fremskrittspartiet argumenterer også for mer valgfrihet, og særlig dreier det seg om skatter, avgifter og moms, og om paternalistiske politikere som styrer folks liv. Skatteprotesten har en klar frihetsdimensjon: Det er dine penger, ikke statens. I tillegg til bompenger, handler det om
avgiftene på bil, bensin, alkohol og tobakk. Generelt er offentlige inngrep i folks hverdag, som regler om butikkenes åpningstider og bygningsmyndighetenes restriksjoner, viktig å redusere for FrP. FrP er på linje med Høyre i synet på friskoler og på behovet for mer fleksibilitet i arbeidslivet. Om regjeringsforhandlingene vil resultere i en mer liberal avgiftspolitikk og skatteletter, er vanskeligere å spå, men FrP er for søndagsåpne butikker, og det er også Venstre og Høyre. Med disse tre partiene i regjering, er sjansene for en valgfrihetsreformvennlig regjering stor.
KrFs utgangspunkt for valgfrihet er at enkeltmennesket og familien, som de minste enhetene i samfunnet, må kunne velge fritt, men at denne valgfriheten kan begrenses dersom valgene går ut over fellesskapet eller tredjepersoner. Det er når valgene ikke er i tråd med KrFs verdigrunnlag at problemene med å forsvare andres valgfrihet oppstår. Ikke noe av dette er unikt for KrF. KrF blir særlig utfordret når valgfriheten dreier seg om personlige livsspørsmål, som abort, som andre spørsmål knyttet til livets start og slutt, og til bruk av skadelige stoffer. KrF er det partiet som tydeligst markerer motstand mot valgfrihet på disse områdene.
KrF kan også være skeptisk til valgfrihetsreformer som øker kommersialiseringen. For KrF vil kommersialisering på områder der det offentlige har stort ansvar, ikke være høyt prioritert, og i noen tilfeller ikke ønskelig, fordi det kan undergrave det offentlige tilbudet, og dermed kanskje gå ut over mennesker som ikke er i stand til å velge andre tilbud. Idealistiske eller frivillige tilbud vil KrF derimot stort sett gå inn for, så lenge motivene for å drive med virksomheten ikke er å tjene penger. Partiet antar også at den moralbaserte motivasjonen gjenspeiles hos ansatte, og dermed tilfører noe verdifullt i selve utførelsen av tjenesten.
KrF er valgfrihetsjokeren. Partiet vil gjerne gi familien mer valgfrihet, men det koster penger. KrF vil også beholde dagens privatskolelov som begrenser hvilke formål en skole som skal motta offentlig støtte kan ha.
Ulik politikk vil i større eller mindre grad legge til rette for valgfrihet, og dermed for borgernes muligheter til å velge livsvei. En regjering med Høyre, FrP og Venstre vil nok klare å gjennomføre flere valgfrihetsreformer enn om KrF også er med. En regjering med FrP og Høyre vil også få gjennomført flere reformer, men vil være avhengig av ett av de andre partiene. Høyre alene vil ha mindre tyngde til å gjennomføre store valgfrihetsreformer. Men uansett, om vi skal ta holdningsendringene på alvor, bør det være rom for mer valgfrihet med den nye regjeringen. Blir det ikke noen synlige valgfrihetsreformer, blir skuffelsen stor hos et flertall av av befolkningen.
Artikkelen er også publisert på Minervanett.no
Relatert
Fellesskap er mer enn staten
Hello world!
Uncategorized
Einar Gerhardsen og veien videre for Ap
Det meste er bedre i dag enn det var før
«Deltidskrisen» er et utslag av styringssvikt
