Valgfrihet ivaretar mangfoldet
Marie Simonsen vil, i søndagskommentaren 17.3., redusere høyresidens valgfrihet til noe trivielt, som først og fremst kommer de rike til gode. I Simonsens øyne er det arbeiderbevegelsens valgfrihet som er den vesentlige. Det blir imidlertid for snevert og litt på siden av hva valgfrihet egentlig handler om, skriver Mathilde Fasting i Dagbladet.
Publisert: 21. mars 2013
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og forfatter av Civita-boken Valgfrihet.
Marie Simonsen vil, i søndagskommentaren 17.3., redusere høyresidens valgfrihet til noe trivielt, som først og fremst kommer de rike til gode. I Simonsens øyne er det arbeiderbevegelsens valgfrihet som er den vesentlige. Det blir imidlertid for snevert og litt på siden av hva valgfrihet egentlig handler om.
Dagens og fremtidens valgfrihet angår alle. Vi har oppfylt de primære behovene for lengst. Mer enn 100 års satsing på utdanning og velferd, godt hjulpet av næringslivet og oljen, har gjort nordmenn til verdens rikeste, både økonomisk og kunnskapsmessig.
Konkret handler valgfrihet om hvorvidt folk selv bør få bestemme hvem som skal hjelpe dem å dusje eller hvem som skal stå bak kateteret. Det handler ikke bare om hvem som skal drive tilbudene, eller om skillet mellom privat og offentlig, men om behovet for ulike løsninger.
At innslag av private leverandører av offentlige tjenester ikke gir større valgfrihet eller bedre kvalitet, må Simonsen kunne begrunne bedre enn hun gjør i sin artikkel. Riktignok finnes det eksempler, både blant private og offentlige, på uheldig praksis. Men ser vi på et bredere bilde enn bare enkelteksemplene, viser undersøkelser at de konkurranseutsatte sykehjemmene har noe høyere snittkvalitet enn de kommunale og ideelt drevne. Der det avdekkes dårlig kvalitet, får man insentiver til å forbedre seg, mens folk får mulighet til å velge noe annet. Erfaringene fra Sverige, der flere enn i Norge kan velge mellom offentlig skole og friskole, viser at både foreldre som har valgt friskole, og de som har valgt den offentlige skolen, er mer fornøyde, fordi de har hatt mulighet til å velge.
Marie Simonsen skriver at bevisbyrden for mer valgfrihet ligger hos den som ønsker endringer i et system som fungerer bra. Dette synet på frihet er problematisk. Et liberalt demokrati er kjennetegnet av at statens makt skal være begrenset. Mindretallet har krav på beskyttelse og muligheter til å velge annerledes.
Venstresidens vilje til å innføre tiltak som begrenser eller styrer valgene våre, er stor. Men når det legges sterke føringer på hva mangfoldet skal bestå av eller hvordan man bør velge, blir mulighetene våre færre. Flere valgmuligheter ivaretar mangfoldet blant oss og gir oss mulighet til å velge slik vi selv ønsker.
Innlegget var publisert i Dagbladet torsdag 21. mars 2013
Relatert
Fellesskap er mer enn staten
Hello world!
Uncategorized
Einar Gerhardsen og veien videre for Ap
Det meste er bedre i dag enn det var før
«Deltidskrisen» er et utslag av styringssvikt
