Politikere fra Rødt sminker historien for å selge inn sine reaksjonære forestillinger.
«Statoil-oppskriften virker rett og slett å være helt glemt når Norge skal skaffe seg nye bein å stå på ved siden av olja», skriver Mímir Kristjánsson og Emma Wathne, begge fra partiet Rødt, i Aftenbladet. De to tar til orde for flere nye statsselskaper og ser ut til å mene at etableringen av Statoil nærmest er en universaloppskrift på hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer. Men den største suksessen i det norske oljeeventyret er noe annet enn etableringen av Statoil.
Petroleumsindustrien i Norge vokste ikke frem fordi staten opprettet et eget oljeselskap. Det var heller ikke staten som fant olje, men utenlandske selskaper. Petroleumsfunnet førte til at en rekke internasjonale selskaper etablerte seg på norsk sokkel. Selskapene sto rett og slett i kø for å slippe til.
Oljeeventyret er egentlig en fortelling om hvordan norske myndigheter har vært en god reguleringsmyndighet. Her kan nevnes opprettelsen av SDØE på midten av 1980-tallet, samt utviklingen av et smått genialt skattesystem. SDØE innebærer i praksis at staten sitter som en passiv medeier i de forskjellige lisensene, mens skattesystemet innebærer at oljeselskapene betaler en særskatt i tillegg til den ordinære skattesatsen – totalt en skattesats på 78 prosent.
Utbyttet fra Statoil utgjør en svært liten del av de samlede oljeinntektene til Norge. Tillatt meg å illustrere med noen tall fra den perioden Statoil var helstatlig (altså slik Rødt på nytt vil ha det). Beregninger viser at den norske staten fikk om lag 625 milliarder 1999-kroner fra oljevirksomheten mellom 1990 og 1998. Av disse sto SDØE for 311 milliarder, skatter og avgifter for 294 milliarder, mens «bare» 15 milliarder var utbytte fra Statoil.
Nyere tall fungerer også fint for å illustrere hvor godt myndighetene har regulert olje- og gassnæringen. Oljeselskapene på norsk sokkel betalte til sammen 147 milliarder kroner i skatt bare i 2018. De 23 selskapene som betalte petroleumsskatt samme år, sto for 63 prosent av den totale selskapsskatten i Norge. Den resterende andelen sto hele 332 000 selskaper for.
Disse tallene forteller mye om hvor lukrativt olje og gass har vært, og fremdeles er, og hvordan norske myndigheter har klart å regulere denne åpenbart lønnsomme næringen til fellesskapets beste.
Kristjánsson og Wathne trekker frem at det finnes store forekomster av mineraler her i landet, og at løsningen burde «ligge snublende nær». Hvis de sikter til at vi bør gjenta suksessoppskriften fra oljeeventyret, er løsningen gode reguleringer – ikke reaksjonære forestillinger om at alt var bedre før.
Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad 9. mai 2021.
Videre lesning:
Staten og næringslivet
https://www.civita.no/publikasjon/venstresidens-misvisende-historiefortelling
Statsaktivisme på nye veier
Relatert
Hello world!
Uncategorized
Integrering på speed
Nivåinndeling og kjønnsforskjeller i skolen
Statsaktivisme på nye veier
Økt sysselsetting krever nytenkning
