I sin kronikk i Nationen 24. april fremstår professor Noralv Veggeland mer som ytterliggående aktivist enn akademiker i sitt angrep på private aktører i velferden.
Private aktører, markedsøkonomi og konkurranse har vært sentrale for den enestående velstandsveksten vi har sett i verden de siste hundreårene. At markedene har lyktes så godt, har ikke vært til hinder for at man har sett at frie markeder også kan ha noen ulemper. Ulempene har man forsøkt å veie opp for ved hjelp av reguleringer, og noen ganger ved at man har overlatt oppgavene og tjenesteproduksjonen til offentlige, skattefinansierte aktører.
Mange av de typiske helse- og omsorgsoppgavene utføres i dag av kommunale eller statlige aktører, men ikke alle. Innenfor enkelte områder, som for eksempel barnehage, har man gått andre veien. På 2000-tallet åpnet den rødgrønne regjeringen for at private (også kommersielle) aktører kunne etablere seg, og få et tilskudd per barn de tok imot tilsvarende hva kommunens egne barnehagekostnader.
Reformen har vært en suksess. Barnehagedekningen i Norge er nå blant de høyeste i verden. Foreldrene er svært fornøyd med tjenestene de får, ifølge Difis innbyggerundersøkelse. Som i Danmark og Sverige er norske foreldre i snitt litt mer fornøyd med de private enn de kommunale barnehagene, ifølge undersøkelser foretatt av EPSI.
Veggeland fremmer en rekke påstander om å slippe til private som om de skulle være sannheter. Blant annet hevder han at den sittende regjeringen har skapt omfattende bruk av privatisering, anbud og konkurranseutsetting.
Selv har jeg kritisert regjeringen for ikke å ha gjort nok for å skape konkurranse og valgfrihet. Barnehage er den eneste tjenesten på velferdsområdet hvor det i utstrakt grad benyttes private aktører, i hvert fall i kommunal sektor. NIBR-rapporten Kommunal organisering 2016 viser at kommunale innkjøp av private omsorgstjenester, som sykehjem og hjemmesykepleie/hjemmehjelp, er lite utbredt. Under 10 prosent av kommunene oppgir at de har tatt i bruk konkurranseutsetting innenfor hjemmebaserte eller institusjonsbaserte omsorgstjenester. Ser man på SSB-tall for innkjøp av varer og tjenester i kommunal og statlig sektor, har andelen de utgjør av totale utgifter ligget relativt flatt (statlig sektor) eller gått noe ned (kommunal sektor) de siste 20 årene.
Veggeland påstår videre blant annet at nasjonal og internasjonal forskning viser at det vil bli langt billigere å produsere velferdstjenester i offentlig egenregi. Her lurer jeg på om professoren har latt være å lese seg opp på relevant, tilgjengelig forskning – eller om han velger å se bort fra forskningsarbeider som ikke passer i hans narrativ.
Et større, dansk forskningsprosjekt, Effekter ved udlicitering av offentlige opgave r, ledet av Roskilde Universitet med deltakelse fra seks ulike forskningsmiljøer, har laget en oversikt over internasjonal og skandinavisk forskning på konkurranseutsetting. I to artikler fra henholdsvis 2011 og 2013 (Petersen m.fl.) gjennomgås studier fra perioden 2000-2014. Studiene inkluderer både publiserte arbeider og grålitteratur, altså ikke-publiserte forskningsrapporter.
Forfatterne selv er forsiktige med å dra entydige konklusjoner. De påpeker at effektene av konkurranseutsetting spriker svært mye, og det samme gjør den metodiske kvaliteten i studiene som forsøker å beskrive disse effektene. I rapporten fra 2011 konkluderte forskerne med at konkurranseutsetting fører til kostnadsbesparelser, men en slik konklusjon kan ikke trekkes ut fra den nyeste studien.
Men de finner heller ikke det motsatte, at kostnadene øker. Generelt peker de på at økninger i kostnader til administrasjon ofte utelates, men det gjør også ofte de kumulative besparelsene. Så selv om besparelsene avtar over tid, kan man likevel ha oppnådd en varig innsparing allerede ved første gangs konkurranseutsettelse.
I en Fafo-rapport fra 2013, Konsekvenser av konkurranseutsetting (Gautun m.fl.), kommer forfatterne ikke frem til noen klar konklusjon på om det lønner seg for kommunene å konkurranseutsette tjenester eller ikke. Forfatterne viser derimot til at det finnes altfor dårlig grunnlag for å undersøke dette, og mener at det er påfallende at det ikke gjennomføres mer systematiske og omfattende kartlegginger av både kvalitet og kostnader knyttet til konkurranseutsetting. Hvilke omfattende kartlegginger som har gjort siden den gang, som Veggeland baserer sine bastante konklusjoner på, skulle vært interessant å vite.
Ut fra de empiriske studiene som foreligger kan man ikke dra noen entydig konklusjon om hvorvidt konkurranse og profitt alltid virker eller alltid er galt. Men det er liten tvil om at konkurranse i en rekke konkrete tilfeller har ført til bedre resultater, både gjennom bedringer i objektive mål på kvalitet, og gjennom mer fornøyde brukere. Jeg viser til en rekke eksempler i et Civita-notat fra 2016, Profitt og kvalitet i praksis.
Å ha medbestemmelse over hvem som skal utføre grunnleggende omsorgstjenester for deg og din familie, har dessuten verdi i seg selv. Jeg er for eksempel mer opptatt av innholdet i tjenesten jeg mottar, enn om noen tjener penger på jobben de gjør.
Men Veggeland bruker ikke ordet kvalitet én eneste gang i sin artikkel. Det skyldes kanskje at hans innlegg egentlig ikke handler om best mulig tjenester levert på en mest mulig effektiv måte i det hele tatt. I stedet handler det om kampen mot overnasjonale selskaper, skatteplanlegging og det internasjonale kapitalsystemet. En interessant debatt – men en debatt som er altfor viktig til å projisere den på én sektor og én type selskaper.
Hvis kvalitet er viktigst, lar vi alle aktører slippe til – og sørger for at reguleringer og konkurranse om kvalitet spiller godt sammen, slik at de dårlige aktørene over tid lukes ut, mens de gode vinner frem, og at både offentlige, ideelle og kommersielle lærer av de beste. Det er både mer interessant og viktigere enn det unyanserte skremmebildet Veggeland tegner opp.
Innlegget er på trykk i Nationen 27.4.17.
Relatert
Snøballeffekten
Skredes ideologiske sump
Makroperspektivet i velferdsdebatten
Et brudd med den norske utredningsmodellen
Kunnskapsløst av Skrede
