Samtidig er det problematisk når helt ordinære, men motsatte, synspunkter i dette spørsmålet presses ut i ytterkantene av partiene eller ned i kommentarfelt på diverse mannsforum på internett.
Det burde være rom for moderate liberale og borgerlige stemmer – i aviser og politiske partier – som tydelig forsvarer familien som enhet og hevder at fordeling av permisjonstiden er et familieanliggende – ikke et politisk anliggende.
Et godt eksempel på hvor radikal norsk offentlighet har blitt i disse spørsmålene er VGs forsvar av tredelingen av pappapermen. På lederplass 17.2 påstår avisen at det å hevde at tredeling er «statlig diktat» er det «rene tøv». Diktat er kanskje et litt sterkt ord, men VG avfeier innvendingene alt for lett. Hvis en familie – av årsaker storsamfunnet strengt tatt ikke har noe med – ikke har mulighet til å ta ut permkvotene innenfor dagens ordning, så mister de permisjonstid.
Familiene har fått redusert sin valgfrihet. VG synes heller ikke å ha noen forståelse for at det finnes ulike syn på hvor liberalt eller legitimt det er at et politisk flertall bruker makt til å detaljstyre foreldrepermisjonen. Det er riktig at vi skattebetalere betaler for ordningen, men det legitimerer ikke nødvendigvis at myndighetene bruker disse skattepengene til å fremme ett bestemt syn på hva som angivelig er best familie- og likestillingspolitikk. I en undersøkelse presentert i Klassekampen nylig sa 67 prosent av de spurte at de anså foreldrepermisjon som et familieanliggende. Det kan tyde på en avstand mellom politiske ledere og medieledere, og såkalt «folk flest».
På toppen av dette holder vi oss med et skattebetalerfinansiert Likestillings- og diskrimineringsombud som tydelig støtter tredelingen av foreldrepermisjonen. Det er ikke det at Ombudsleder Hanne Bjurstrøm mangler argumenter som er problemet – det har hun isolert sett (Vårt land 18.2). Det prinsipielle problemet er at et statlig ombud ofte forfekter et bestemt syn på likestillingspolitikk som det finnes helt andre legitime standpunkter til.
Vi lever i en tid hvor mange er bekymret for at populister med reaksjonære syn på kjønnsroller og familie får økt innflytelse i Vesten. Hvis man er så bekymret for denne utviklingen burde helt ordinære, og langt fra reaksjonære, syn på familie og likestilling få større innpass i norsk offentlighet. Noen har påpekt at KrF kan innta en slik posisjon. Her har de en mulighet, og det kan kanskje være en fordel om nettopp et moderat sentrumsparti inntar denne posisjonen.
Vi som er kritiske til for sterk politisk styring i likestillingspolitikken blir for lett avfeid med at vi ikke bryr oss om likestilling. Men det er ikke sant. Alt fra fedre i permisjon til kvinnelige ledere er flott, men frie individer og familier, er best i stand til å ta valg og ansvar. Et liberalt samfunn godtar at familier velger både tradisjonelt og utradisjonelt.
Innlegget var publisert i VG 20. februar 2019.
Relatert
Hello world!
Uncategorized
Det finnes ikke trygdeeksport i EØS
Kan det dokumenteres at PrEP er samfunnsøkonomisk lønnsomt?
Ja, det er mangfold i tankesmia
Einar Gerhardsen og veien videre for Ap