Modellforvirring

Den nordiske modellen er hele tiden i endring og under påvirkning fra både politikken og internasjonale utviklingstrekk, partier og organisasjoner. Reformer som gjør velferdsstaten bærekraftig over tid, er nødvendig, dersom man i hovedsak vil opprettholde velferdsordningenes utforming og omfang, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.

Publisert: 27. mai 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Dagens debatt på Politisk kvarter mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg om den norske modellen var forvirrende. Blir modellen rasert med Siv Jensen i regjering? Er det Arbeiderpartiet som har eierskapet til modellen? Og snakker vi om den norske arbeidslivsmodellen eller om den nordiske (samfunns) modellen?

Vi kan spole tilbake til august 2009 før forrige stortingsvalgkamp. Da uttalte bl.a. Jens Stoltenberg at «valget står mellom de rødgrønne, som vil bevare og utvikle den norske modellen, og høyresiden, som vil svekke fellesskapet gjennom privatisering og skattelette». De rødgrønne har bl.a. ment at borgerlig skattepolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk vil bryte med den norske modellen og at de borgerlige vil bygge den norske modellen ned.

Hvilken modell er det vi egentlig snakker om? Siv Jensen forklarte at den nordiske modellen er den brede samfunnsmodellen, mens kallenavnet til den norske modellen var Arbeiderpartimodellen, en modell hun mente at Arbeiderpartiet brukte etter sitt eget forgodtbefinnende. Jens Stoltenberg understreket forskjellene mellom den nordiske modellen og den norske modellen, og pekte nettopp på forskjeller mellom de nordiske landene når det gjelder arbeidslivspolitikk. «Vi har fått vår egen norske modell», sa han.

Å snakke om den norske samfunnsmodellen som om det bare er en velferdsmodell eller enda snevrere, at det er det norske trepartssamarbeidet og arbeidslivsmodellen det handler om, blir feil. Det er selvsagt noe mer. Etter mitt syn er de viktigste kjennetegnene i denne samfunnsmodellen følgende at vi har en gunstig kombinasjon av en liberal markedsøkonomi, med næringsfrihet, frihandel og sterke eiendomsrettigheter, og en velferdsstat med flere universelle og sjenerøse ytelser enn de fleste andre land. Dette er vesentlige kjennetegn ved den nordiske modellen, som også kjennetegner Norge.

Så kan vi spørre: Hvorfor diskuterer Siv Jensen og Jens Stoltenberg samfunnsmodellen? Og hvorfor sier Stoltenberg at det historisk har vært stor kamp om elementene i modellen? Det er antagelig fordi eierskap til den norske modellens historie også gir politisk eierskap til fremtidig politikk. Derfor er det viktig å fremheve både de borgerlige og de sosialdemokratiske ideene som ligger til grunn for dagens samfunn, fordi det viser at alle partier, både til høyre og venstre, i dag har legitimitet i velferds- og arbeidslivspolitikken.

Stolenbergs argumentasjon er resultatet av en seiglivet myte: At den norske velferdsstaten og moderniseringen først og fremst er et resultat av Arbeiderpartiets målrettedenasjonsbygging. I boken Den norske velferden viser vi hvordan denne oppfatningen er feil, og hvordan de borgerlige ideene, partiene og politikerne har vært helt sentrale i utformingen av den norske velferdsstaten. Deres bidrag har vært omfattende, men viktigst er kanskje deres konsekvente forsvar for velferdens finansiering og bærekraft.

Ingen politiske partier har eierskap til den nordiske modellen, sa professor i sammenliknende politikk, Stein Kuhnle, på en Civitafrokost om den norske velferden. Men alle politiske partier bør ha mulighet til å foreslå hvordan samfunnsmodellen vår bør reformeres for fremtiden, uten å bli beskylt for å ville rasere Norge.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 27.5.13.

Publisert: 14. september 2022