ESA har slått fast at det er lov å utlyse egne anbudskonkurranser om offentlige tjenester som er forbeholdt ideelle aktører. Spørsmålet er hvorfor man skal gjøre det.
Det viktigste for de som mottar en tjeneste fra det offentlige er – for de aller fleste – hvor god kvalitet tjenesten holder. Det viktigste for politikere som har det øverste ansvaret for tjenestene, er at de klarer å levere tjenester med et best mulig forhold mellom kvalitet og pris. Jo mer de «får for pengene» på ett område, jo mer kan de bruke på et annet. Og det er alltid nok av gode formål å bruke pengene på.
Konkurranseeksponering gjennom for eksempel anbud eller brukervalg kan bidra til økt kvalitet og økt effektivitet, og det kan gi mangfold i tjenestene og mer brukertilpassede tjenester.
Dette er selvsagt mulige positive utfall. Det finnes flere eksempler på anbudskonkurranser som ikke fungerer etter intensjonen. Men det finnes også en rekke eksempler på at konkurranse og private aktører har ført til mer velferd, mer innovasjon og høyere effektivitet i en sektor. Og det er udiskutabelt at private aktører gir rask kapasitetsøkning ved behov, og ikke minst fleksibel kapasitet. Barnehager og asylmottak er to eksempler.
For de fleste brukere er organisasjonsformen til de som driver tjenestene ikke viktig. De er opptatt av at de får gode tjenester av kompetente ansatte. De fleste er også opptatt av at de som utfører tjenestene har gode, ordnede arbeidsforhold, og selvsagt at selskapene oppfyller alle lover og regler, og bidrar til samfunnet rundt seg på en positiv måte.
Jeg går ut fra at politikere som vil stenge ikke-ideelle aktører ute fra enkelte konkurranser, ikke gjør det for å drive symbolpolitikk, men fordi de mener de ideelle leverer en eller annen kvalitet som ikke lar seg fange opp i helt vanlige konkurranser hvor alle slipper til. Eller at de har en eller annen konkurranseulempe som heller ikke kan tas hensyn til i anbudsdokumentene, som skyldes deres organisasjonsform, men som kompenseres av at de har denne kvaliteten som altså ikke kan måles.
Intensjonene er helt sikkert de beste. Men det oppstår en rekke problemstillinger når man skal særbehandle aktører med en bestemt organisasjonsform.
- Å sette opp et skille mellom ideelle og andre vil utelukke aktører fra konkurransen som potensielt kunne levert både bedre og billigere tjenester, målt etter de standarder som man normalt måler etter. Ettersom hele begrunnelsen er at de som får en egen konkurranse har kvaliteter som ikke kan måles, åpner dette for ren synsing fra politikernes side om hva som er en god eller dårlig tjeneste. Burde ikke politikerne heller arbeide med kravene de stiller til kvalitet?
- Ideelle aktører, slik politikerne definerer dem i konkurransegrunnlaget, kan potensielt vinne oppdrag med mindre konkurranse. Dermed kan det bli attraktivt for mindre seriøse aktører å forsøke å fremstå som en ideell aktør. For eksempel gjennom kreativ (og kanskje ulovlig) regnskapsføring eller organisatoriske triks.
- Også for de reelt ideelle aktørene vil det selvsagt måtte kreves en vesentlig innsats for å dokumentere at de faktisk er ideelle, spesielt med tanke på forrige punkt. Dette er innsats som gir absolutt null verdi for tjenestemottakerne.
- Når det ikke finnes noen mulighet for å få avkastning basert på den risikoen man tar ved å investere i å levere tjenester til det offentlige, vil det selvsagt være mindre attraktivt å gjøre investeringer. Dette gjelder også aktører med edle motiver og ønske om å skape gode tjenester. Ved å si nei til alle som krever i hvert fall muligheten til å få kompensert for risikoen de tar, sier man nei til investeringer og innsats – som heller kanaliseres mot andre områder. Det er langt fra gitt at dette gir noe bedre resultat for innbyggerne.
- Konkurranser reservert for de «rene ideelle» aktørene vil også i de fleste tilfeller være nødt til å holde de såkalte sosiale entreprenørene utenfor: De som ønsker å bidra til å skape bedre tjenester, men som vil bygge og videreutvikle tjenestene basert på overskuddet de genererer ved å levere gode, vellykkede tjenester. Å reservere konkurranser for de ideelle aktørene kan fort føre til en situasjon hvor det er de «gamle» og veletablerte aktørene som får en fordel, mens de nye entreprenørene holdes utenfor fordi de ikke forplikter seg til aldri å ta ut penger av selskapet de bygger opp, noe som kan være umulig om man for eksempel har lagt hus og hjem i potten for å bygge opp selskapet.
Det er ikke alle tjenester, alltid, som egner seg for konkurranseutsetting. Det er politikernes oppgave å skape et best mulig tjenestetilbud, basert på de tilgjengelige ressursene. Men når man først har bestemt seg for at det kan være en god idé å åpne opp for at andre aktører enn det offentlige selv kan stå for selve leveransen av tjenesten, er det ikke noen spesielt god idé å forsøke å sette opp et skille mellom de som fyller alle de formelle kriteriene for å være «ideelle», og de som ikke gjør det.
Perfekt konkurranse finnes ikke. Det finnes gode og dårlige ideelle tjenester, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige og kommersielle tjenester. Konkurranse i regulerte markeder har vist seg å være en god løsning for mange samfunnsområder. Det er vanskelig å se hvordan konkurransene skal bli bedre ved å stenge aktører med bestemte organisasjonsformer ute. I stedet bør man konsentrere seg om det som egentlig er viktig: Å sikre innbyggerne tjenester av høy kvalitet, levert så effektivt som mulig.
En kortere versjon av dette innlegget stod på trykk i Vårt Land 20.10.2017
Relatert
Et dysfunksjonelt bokmarked
Biden og norske sykehjem, ok, men hva med svenskene?
Snøballeffekten
Skredes ideologiske sump
Makroperspektivet i velferdsdebatten
