Ungdomspartiene har rett: Vi må gjøre noe med sykelønnsordningen i Norge. Det er en unnlatelsessynd at moderpartiene, med unntak av Venstre, ikke hører på dem som skal betale for velferdsstaten vår når oljeinntektene tar slutt.
Norge har verdens beste sykelønnsordning. Det gir stor trygghet for enkeltmennesket. Skulle du være så uheldig å bli syk, trenger du ikke i tillegg bekymre deg for at du skal få problemer med å betale regningene. Og det er selvsagt en fordel at man slipper å slepe seg på jobb når man ikke er frisk. For det første er det ubehagelig for den enkelte, for det andre innebærer det en risiko for at syke ansatte tar dårlige beslutninger, sprer sykdom til kunder, pasienter, elever eller kollegaer, eller blir sykemeldt for en lenger periode senere fordi de ikke tok hensyn til helsa i første runde.
Men ulempene er også mange. Norge har for eksempel høyest sykefravær i OECD, uten at den norske arbeidsstyrken er sykere eller svakere enn i andre land. Det er dessuten grunn til å spørre seg om kortsiktig sykefravær virkelig hindrer langvarig sykdom senere. I Nederland viste det seg, tvert om, at da sykefraværet gikk ned i kjølvannet av reformene de gjennomførte på 90-tallet, ble tilstrømmingen til uføretrygd redusert.
Den norske sykelønnsordningen koster dessuten dyrt. I 2016 brukte staten 39,2 milliarder kroner på sykepenger. I tillegg kommer 34,9 milliarder til arbeidsavklaringspenger og 80 milliarder til uføretrygd. Norge bruker en betydelig større andel av offentlige utgifter på sykepenger og uføretrygd enn våre naboland, ifølge OECD. I tillegg kommer bedriftenes kostnader, som vikarbruk og lavere produktivitet.
Det finnes mange elementer i sykelønnsordningen som vi kan justere. Vi kan for eksempel kombinere beskjedne egenandeler for arbeidstaker med å gi arbeidsgiver noe mer økonomisk ansvar for langtidsfraværet. Det har de ofte større muligheter til å gjøre noe med enn korttidsfraværet, som de har økonomisk ansvar for i dag. Det er også fullt mulig å skjerme de laveste lønningene.
Nå tar alle ungdomspartiene, med unntak av AUF og SU, til orde for å stramme inn. Men i stedet for å ta utfordringen, velger statsminister Erna Solberg å frede sykelønna i fire nye år, til tross for at Høyres program sier at det skal settes ned et utvalg som skal vurdere sykelønnsordningen. Verken Frp eller KrF ønsker å gjøre noe med nivået på sykelønna. Venstres program er det eneste som anerkjenner dilemmaene en så raus sykelønnsordning som vi har, innebærer.
Alle politikere som har bladd i perspektivmeldingen vet at vi kommer til å måtte prioritere mellom ulike gode formål i årene fremover, vi kan ikke bare gi mer til alt. Vi blir også nødt til å se på hvordan vi kan innrette velferdsordningene våre på smartere måter. Bare slik kan vi beholde sikkerhetsnettet som gir trygghet til enkeltmennesket. Om ikke de borgerlige partiene vektlegger individuelt ansvar og og velferdsstatens bærekraft, hvem skal gjøre det da?
Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 24. mai 2017.
Relatert
Hello world!
Uncategorized
Endringer i skolen bør være mest mulig kunnskapsbasert
Anerkjennelse av arbeiderklassen
Kvalitetsforskjeller i norsk skole
Et desentralisert ikke-kirurgisk behandlingstilbud er klokt
