Historieskrivning fra venstresiden i LO
Det oppstår et politisk problem fordi avstanden til de borgerlige partiene blir liten. Retorikken legges derfor til venstre for å vinne valg, men om politikken endres, og om det bidrar til et bedre forhold mellom «folk og elite», er tvilsomt, skriver Lars Kolbeinstveit hos Minerva.
Publisert: 31. mai 2017
De lange linjer – Arbeiderbevegelsens historie,
Trond Gram og Ole Martin Rønning,
Res Publica 2017
Historiker Trond Gram, som til vanlig jobber i LO, og Ole Martin Rønning, med doktorgrad i historie og nestleder Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, har skrevet bok om arbeiderbevegelsen.
Det er mye om politisk historie i denne boken, men fortellingen er ikke nøytral. Hver gang forfatterne skriver om at Høyre overtar regjeringsmakten, skriver de konsekvent at det nå ble «skattelette for de rikeste». Definisjonen av hva som er høyrepolitikk, er satt og karikert.
Selv om velferdsstaten ikke fremstilles som et rent sosialdemokratisk prosjekt, er det ifølge Gram og Rønning ofte av mer av taktiske årsaker at høyresiden er for velferd. De skriver, som riktig er, at det var bredt parlamentarisk grunnlag for innføring av folketrygden, men de hevder at «de borgerlige partiene støttet saken som ledd i en strategi for å vinne regjeringsmakten» (min uthevning).
Et annet eksempel: «Selv i Høyre var det få som holdt fast ved gammeldagse holdninger.» Selv i selveste Høyre altså – så fantes det folk som var opptatt av offentlige velferdsrettigheter, og ikke bare at velferd skulle være basert på veldedighet.
At politikere på venstresiden dyrker dikotomien «velferd eller skattelette til de rike» er forståelig nok, men når historie skal skrives, bør man klare å overse slik enkel retorikk.
Boken omtaler venstresidens politiske arbeid i mye mildere former. Samlingen av de rødgrønne før valget i 2005 var for eksempel veldig positiv. Løftet om at de skulle satse på et historisk kulturløft om de fikk flertall, var ifølge dem et «symbol på enigheten» – ikke en strategi. Miljøpolitikken til de rødgrønne skjønnmales når de skriver: «…. særlig satset regjeringen på […] fangst og håndtering av CO2.» Hvordan det gikk med «månelandingen» på Mongstad, nevnes ikke.
Gram og Rønning får ganske godt frem hvordan arbeiderbevegelsens moderate linje har vært avgjørende for velstandsutviklingen i Norge.
De omtaler for eksempel ikke lønnsmoderasjon i internasjonale nedgangstider som noe bare negativt. Den moderate linjen berget snarere velferdsstaten og holdt ledighetsnivået i Norge svært lavt sammenlignet med andre land, skriver de.
Men Gram og Rønning glemmer noe: På starten av det mer radikale 1970-tallet hadde den moderate linjen problemer i arbeiderbevegelsen, noe som førte til skyhøy lønnsvekst og dalende produktivitetsvekst i enkelte bransjer. Det må med om man skal få et riktig bilde av arbeiderbevegelsens historie.
I boka står det at Arbeiderpartiet lyktes i regjeringsposisjon på 1970-tallet på grunn av «aktiv offentlig støtte til utsatte næringer og bedrifter […] og unngikk dermed økende arbeidsledighet». Det er riktig at ledigheten ble holdt nede på kort sikt på grunn av motkonjunkturpolitikk, men det drøftes ikke om det var riktig bruk av ressurser, og hvilken kostnad det hadde.
Kunne den aktive og selektive næringspolitikken fortsette på lengre sikt hvis vi skulle utvikle arbeidsplasser og sikre velferd? Nei, den kunne ikke det, og blant annet derfor fikk vi en liberaliseringsbølge i Norge – som Arbeiderpartiet ikke bare har støttet, men også vært en pådriver for, særlig under Gro Harlem Brundtland.
Gram og Rønning er opptatt av at industriarbeidsplasser forsvant under Brundtlands styre, men analyserer ikke nærmere hvorfor det skjedde og hvorvidt det hadde vært mulig å komme med effektive mottiltak som kunne sikret industrien på lengre sikt.
I litteraturlisten bak i boka er Brundtlands bok Dramatiske år nevnt. I den kan man lese et sitat som på mange måter oppsummerer noe som har vært sentralt i norsk industripolitikk siden slutten av 70-tallet, men som Gram og Rønning glemmer: «Man tok ikke fullt ut det samme ansvar i ledelsen og arbeidet i bedriften nettopp fordi man regnet med staten dersom problemer skulle oppstå. Vi kunne ikke lenger føre industripolitikk på et sånt grunnlag. Ansvaret for resultatene måtte bli reelt.»
Gram og Rønning er kritiske til Willoch-regjeringens frislipp av boligomsettingen. Frislippet førte blant annet førte til sterk prisvekst på boliger, men at prisene også ble mer reelle fordi man unngikk at det gikk penger under bordet ved salg, nevnes ikke. Noe godt alternativ til markedsbasert boligomsetting skisseres ikke. Det har heller aldri Arbeiderpartiet gjort siden frislippet. Grunnen er enkel: Det finnes ikke noe bedre alternativ.
Problemet med Gram og Rønnings bok er ikke at de argumenterer mot markedsøkonomien. De formidler snarere et narrativ hvor internasjonale markeder dessverre er noe arbeiderbevegelsen må forholde seg til. Hvis etterspørselen for eksport faller, for eksempel på grunn av en finanskrise som selvsagt skyldes «hemningsløs spekulasjon i nyliberalistisk ånd», må industrien omstilles og lønnsmoderasjon kan være fornuftig.
En mangel med boken er likevel at svakheten ved aktiv og selektiv næringspolitikk – støtte til næringer som ikke bærekraftige – ikke drøftes.
Det er imidlertid en innsikt arbeiderbevegelsen har hatt lenge: At markedsøkonomien ofte allokerer ressurser på en effektiv måte, og at det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt, som regel er samfunnsøkonomisk lønnsomt, er en erkjennelse som det langt på vei ble konkludert med i NOU-en Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri fra 1979. Tidligere industriminister fra Arbeiderpartiet, Finn Lied, ledet utvalget, som inkluderte sentrale LO-medlemmer.
Gram og Rønning skriver riktignok om høyrebølgen at «tradisjonelle planøkonomiske virkemidler klarte ikke å løse den økonomiske krisen». Det stemmer, men det mangler en forklaring på hvorfor. Og det er nettopp mangelen på forklaring som gjør at Gram og Rønning ikke gir en god nok analyse av Arbeiderpartiet og deler av fagbevegelsens høyrevriding fra slutten av 70-tallet.
Gram og Rønning skriver helt riktig at det historisk har vært en tendens til at Arbeiderpartiet går tilbake ved valg etter at de har lagt seg på en mer markedsliberal linje. Det skjedde ved valget i 1973, etter EF-avstemningen i 72 hvor AP-ledelsen var for, ved valget i 1989, etter Brundtlands blå periode, og i 2001, etter Stoltenbergs første og klart mest markedsliberale regjering.
Tendensen kan tyde på at velgerne og arbeiderbevegelsen ikke er interessert i høyrevridd sosialdemokrati, men en slik analyse har sine svakheter. Svært få av de liberale reformene, som enten Arbeiderpartiledede eller borgerlige regjeringer har gjennomført, har blitt reversert.
Et klart stortingsflertall meldte Norge inn i EØS i 1992. To år etter stemte folket mot EU-medlemskap. Både LO-ledelsen og AP-ledelsen var for medlemskap. Her ser vi det vi kan kalle en sosialdemokratisk elitisme i Norge: Den reelle politikken legges til høyre for å sikre velstand og konkurransekraft, men i kulturlivet og den mer radikale delen av fagbevegelsen er det ikke populært.
Det oppstår også et politisk problem fordi avstanden til de borgerlige partiene blir liten. Retorikken legges derfor til venstre for å vinne valg, men om politikken endres, og om det bidrar til et bedre forhold mellom «folk og elite», er tvilsomt.
Gram og Rønning illustrerer hvordan medlemsmassen til LO har forskjøvet sitt tyngdepunkt fra privat til offentlig sektor. Det kan ytterligere bidra til at den konkurranseutsatte – det vil si markedsvennlige – delen av norsk venstreside taper innflytelse, og det kan bidra til at arbeiderbevegelsens betydning for å sikre velstand og arbeid svekkes. For, som Gram og Rønning skriver, frontfagsmodellen er sentral for et godt norsk arbeidsliv.
Innlegget er publisert hos Minerva 29.5.17.
Relatert
Rolleforståelse og demokrati
Er Aps oppdrag allerede utført?
Nå er det vanlige folks tur – eller?
Høyre, Ap og økonomisk måtehold
