Norsk politikk

Det overfylte sentrum

Publisert: 24. august 2005

Midt i en heltisk valgkamp kommer Aftenpostens politiske redaktør sist lørdag med en betimelig påminning av den brede norske enigheten. Harald Stanghelle retter søkelyset mot hvor trangt det er i sentrum av norsk politikk. En logisk oppfølging av hans resonnement, vil være en oppfordring om større deltagelse fra uavhengige krefter i det politiske ordskiftet, skriver Terje Svabø i Aftenposten 24.08.05

Sammenlignet med andre europeiske demokratier har Norge fortsatt en aktiv partiflora, men det er en utfordring for vårt politiske miljø at debatten er veldig konsesus-preget og at kompromisser opphøyes til idealer. Stanghelle henviser selv til skatte- og pensjonsreformene som to illustrerende eksempler.  I denne viljen til felles-løsninger ligger mye positivt for vårt velferds-samfunn, men mangelen på dristighet og vilje til å innta upopulære standpunkter og våge spørsmål om mer vidtrekkende reformer, er også en hemsko.

Meningsmålingene så langt i valgkampen understreker at velgerne åpenbart har problemer med å se de store forskjeller. Det faktum at en betydelig andel av velgere i disse dager vandrer mellom de to alternativer og til og med mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, avdekker et behov for en mer markant profilering av alternativene. Ikke minst i en valgkamp burde partiene i langt større grad våge å utfordre med sine primære standpunkter, i stedet for å jakte på den imaginære sentrumsvelgeren.

Norsk politikk handler i betydelig grad om å bli anerkjent, om å bli tatt opp i det gode selskap. Vi ser dette særdeles klart i denne valgkampen, hvor SV nå gjør hva det kan for å viske ut sine motsetninger til Arbeiderpartiet og hvor det er liten tvil om at Fremskrittspartiet mer enn gjerne hadde lagt sitt program i skuffen dersom dagens regjeringspartier hadde rukket fram ei hånd.

I dette brennende ønske om å innta en plass i det overfylte sentrum, oppstår et behov for aktører utenfor partikontorene som er villige til å stille mer prinsipielle og langsiktige spørsmål om utviklingen av vårt velferds-system. Ikke for å bryte det ned, men for å se på hvilke alternativer som eksiterer for å bevare gjennom forandring.

Valgkampen så langt er en klar konsekvens av at politikerne gjennom stortings-sesjonen i for stor grad har latt seg lede av kortsiktige mål og et hektisk kappløp for å ta igjen tapt oppslutning til neste meningsmåling. Slikt blir det dårlig med langsiktige alternativer av og reformer blir mer klatting på eksisterende politikk, i stedet for forfriskende, idebaserte holmganger.