Det viktigste man kan oppnå ved å slippe til flere aktører i velferdstjenestene, er å la mennesker få større grad av selvbestemmelse i eget liv. Muligheten for mer effektive tjenester kommer i tillegg.
Om man er for eller imot private aktører i offentlig finansierte velferdstjenester som sykehjem og barnehager, har blitt selve symbolet på forskjellen mellom høyre- og venstresiden i mange av landets kommuner. Det er synd, fordi det gjør debatten mer polarisert enn den behøver å være. Det er liten tvil om at private sykehjem kan bidra til mer mangfold, valgfrihet og bedre kvalitet. Men det er også helt klart at det ikke automatisk blir et bedre tilbud, bare man slipper til private, noe jeg har skrevet om i et nytt Civita-notat.
Det er to hovedgrunner til at vi bør slippe til flere private aktører i helse- og velferdssektoren. Den viktigste er at godt gjennomført konkurranse kan gi økt valgfrihet og bedre tilpassede tjenester for hver enkelt av oss. I tillegg kommer muligheten for mer effektive velferdstjenester, noe som vil bli svært viktig i årene som kommer.
Først til valgfriheten: Med jevne mellomrom hører vi om personer som ikke finner seg til rette med det velferdstilbudet de eller deres nærmeste har fått tildelt fra det offentlige. Det kan for eksempel være sykehjem, skole, helseinstitusjon eller barnehage.
Det er sjelden noen svarer godt på hvorfor disse menneskene, dersom de ønsker seg bort fra det offentlige tilbudet og over i et privat, ikke skal få lov til å velge det. Jeg forutsetter selvsagt at dette ikke koster det offentlige noe mer, og at aktørene følger alle lover og regler både med tanke på kvalitetssikring av tjenesten, og med tanke på arbeidsforhold, skatter og alle andre regler som gjelder i næringslivet.
I møtet med velferdstjenestene er vi ofte i en sårbar situasjon. Det handler om vår egen eller noen i familiens helse eller omsorgssituasjon. Jeg vil påstå at valgfrihet er spesielt verdifullt i slike sårbare situasjoner. Men det er ikke alltid muligheten til å ta et valg om hvilken leverandør man helst vil ha som er det viktigste. Muligheten til å velge bort en tjenesteleverandør som man har vært misfornøyd med, kan være minst like viktig.
Å gi noe generelt, empirisk belagt svar på om det spiller noen rolle om aktørene i velferdstjenestene er offentlige, kommersielle eller ideelle aktører, er vanskelig. I en rapport fra 2014 gikk en uavhengig ekspertgruppe under det svenske Finansdepartementet gjennom det de fant av relevant forskning på konkurranseutsetting av eldreomsorg. De konkluderte med at det, basert på «det fåtallet empiriske studier som finnes på feltet, [ikke virker] som om eldreomsorgens kvalitet forandres på noe avgjørende vis» av at den konkurranseutsettes, men at «de svenske erfaringene taler for at private utførere bidrar til litt høyere kvalitet og effektivitet».
Men hvis det er så vanskelig å fastslå at konkurranse gir klart bedre resultater, hvorfor skal vi da ta oss bryet med å innføre det?
Selv om vi ikke kan «bevise» at private aktører alltid er bedre etter en eller annen målestokk, har muligheten til å velge så viktige aspekter i sitt eget liv en egenverdi. Ikke minst dersom man har eller har hatt dårlige erfaringer med ett bestemt tilbud.
Selvsagt er det forståelig at politikerne ønsker å sørge for at innbyggerne ikke lar seg lure til å velge dårlige tilbud hvor leverandøren sitter igjen med et stort overskudd som skyldes mangel på informasjon om hva som faktisk leveres. Derfor har det offentlige et ansvar for å se til at konkurransen straffer de som kutter i kvaliteten, og premierer de som har fornøyde brukere og høy kvalitet.
Den svenske ekspertgruppens råd var at når private aktører introduseres, må det legges opp på en slik måte at det blir reell konkurranse om kvalitet. Den beste måten å få til slik konkurranse på, er å kombinere krav til objektiv, målbar kvalitet med fritt brukervalg, der penger følger brukerne. Å «bare» sette driften av et tilbud ut på anbud trenger ikke være galt, men det gir heller ikke økt valgfrihet i seg selv. Brukervalget fungerer også som en viktig kvalitetssikring, i tillegg til den kvalitetssikringen det offentlige selv gjennomfører.
I en slik situasjon kan man få en reell konkurranse, der aktørene må tilby høy kvalitet for å sikre inntekter. Da er det også vanskelig å se for seg at aktørene kan «skvise» sine ansatte – den som tilbyr dårlige betingelser, tiltrekker seg heller ikke gode ansatte, noe som igjen gjør det vanskeligere å tiltrekke seg brukere.
Dersom en aktør klarer å levere bedre brukeropplevelser, og samtidig holder den objektivt målbare kvaliteten oppe, er det heller ikke noe problem at de samtidig klarer å ta ut profitt. Profitten oppstår i disse tilfellene fordi noen greier å levere like gode eller bedre tjenester mer effektivt. Og holder profitten seg høy over tid, er det fullt mulig for myndighetene å skru opp kravene til kvalitet, eventuelt skru ned kompensasjonen per bruker. At ulike aktører får prøve seg frem, kan bidra til at vi finner mer effektive måter å levere velferdstjenester på. Det er vi helt nødt til å greie, hvis vi skal kunne motta offentlig finansierte tjenester av samme omfang og minst like god kvalitet som i dag, også om ti, tjue eller tretti år.
Innlegget var publisert i Vårt Land mandag 17. oktober 2016.
Relatert
Vi hyller mangfold, men mener vi det?
Sofie Marhaug har rett
Tenk om forskningen var dominert av dem som stemmer Høyre, KrF og Frp. Man ville fått en annen debatt.
Hva tør regjeringen å utrede?
Fellesskap er mer enn staten
