Norsk politikk

Den borgerlige valgfrihetsrevolusjonen

Det sosialdemokratiske synet på frihet skiller seg fra et liberalt syn. Fellesgodene er redskaper for frihet, sier Arbeiderpartiet. Premisset var at man ved å styrke staten også styrket folks mulighet til å ta de valg de ønsket. Men tilliten til menneskers evne til å gjøre egne valg er ofte lav. Mangfoldets rammer er gitt, skriver Mathilde Fasting i Demokraten, i et svar til Aps Raymond Johansen.

Publisert: 4. april 2013

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom.

«Noreg var eit ein-institusjonssamfunn, det var eitt LO, ei statskyrkje, ei kringkasting. Det var eitt av alt i Noreg. Og for mange var det at det skulle bli noko anna enn eitt, det var ein heilt uhyrleg tanke.»

Denne treffsikre observasjonen om Norge i 1970 kom fra Raymond Johansens partikollega, Ap-politikeren Einar Førde. Han setter fingeren på noe jeg skriver om i boken Valgfrihet (Civita 2013): Veien til den sosialdemokratiske friheten gikk gjennom fellesløsninger, teknokrati og utstrakt styring. I Demokraten 16.3 forsøker Raymond Johansen å skrive om historien.

Høyrebølgen i 1980-årene handlet bl.a. om opprør mot styring og autoriteter, mot ensretting og likhet.Vi fikk butikker som var åpne utover kvelden, og det ble mulig å få tak i matvarer uten å måtte gå tidlig fra jobb. Eteren ble fylt av flere stemmer, og på TV-skjermen ble det ikke lenger bare sendt fra Marienlyst, men fra alle verdenshjørner. Telesektoren ble deregulert, det samme ble boligmarkedet. Valgfrihetsreformer kom på løpende bånd, og mange av dem var Arbeiderpartiet imot.

Valgfriheten fikk hegemoni med høyrebølgen. Det sosialdemokratiske synet på frihet skiller seg fra et liberalt syn på frihet. «Fellesgodene er redskaper for frihet», sier Arbeiderpartiet. Premisset var og er at man ved å styrke staten også styrket folks mulighet til å ta de valg de ønsket. Men tilliten til menneskers evne til å gjøre egne, selvstendige og gode valg er ofte lav, og viljen til å innføre tiltak som begrenser eller styrer valgene, er derfor tilsvarende stor. Mangfoldets rammer er gitt.

God utdanning, gode velferdsordninger og godt helsetilbud er sentralt for alle partier, men et godt samfunn skapes ikke bare av staten. For alle de borgerlige partiene har det vært et vesentlig poeng at valgfrihet også avhenger av alternativer, og at disse ikke kan oppnås gjennom én enkelt tilbyder. På denne måten er privatiseringsdebatten også en form for frihetsdebatt; om friheten til å kunne etablere en virksomhet, men også om friheten til å kunne velge et alternativt tilbud.

Innenfor skole, helse og omsorg er det også klart at valgfriheten har en egenverdi. Bekymringen for borgerlige partier har bl.a. vært at en stadig sterkere stat tar for mange valg på borgernes vegne; valg som den enkelte person eller familie er best i stand til å foreta selv. De vil derfor i mindre grad legge sterke føringer på hva mangfoldet skal bestå av eller hvordan folk bør velge.

I mange sammenhenger har det dreid seg om «frihet fra»eller «grenser for politikk», som det gjerne heter. Dette betyr likevel ikke at de ikke-sosialistiske partiene i Norge har motsatt seg å bruke politikken som et aktivt verktøy for å skape mer valgfrihet. Kontantstøtten og folketrygden er gode eksempler på det. Men i større grad enn venstresiden har høyresiden betraktet valgmuligheter som et gode i seg selv. Bekymringen for at sosiale eller kulturelle strukturer styrer borgernes valg er mindre akseptert som grunn til å begrense andres muligheter til å velge slik de ønsker.

Valgfrihet bør være helt grunnleggende i et moderne samfunn. Derfor blir partienes holdning til valgfrihet og hvordan de vil legge til rette for den av stor betydning i tiden som kommer.

Innlegget er på trykk i Demokraten 4.4.13.