Au pairer bør bli arbeidsinnvandrere
En au pair-jobb i Norge er for mange en billett til sosial jumping, skriver Mathilde Fasting i VG. Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, rimelige boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer.
Publisert: 15. mars 2013
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita
En au pair-jobb i Norge er for mange en billett til sosial jumping: Sammenlignet med hvordan de hadde det før, eller hvordan de ville hatt det om de ikke kom, gjør mange et sprang i livskvalitet og levestandard, f.eks. fordi de kan jobbe mindre og tjene mer.
Selv om vi later som au pairen kommer til Norge for kulturutveksling, er de i praksis arbeidsinnvandrere. Det ville vært bedre både for dem og for oss om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere.
Au pair betyr på likefot. Å være au pair betyr å arbeide i en privat familie i et fremmed land. Ungdom mellom 17 og 30 år som ønsker å bedre sine språkkunnskaper og få bedre kjennskap til landets kultur og andre forhold, kan søke au pair-jobber. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair, kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien. Norsk ungdom kan arbeide som au pair i et annet land, og ungdom fra et annet land kan arbeide som au pair her i landet. Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker. De er gjerne en kombinasjon av en dagmamma og en hushjelp.
I dag får en normal au pair gratis flyreise tur/retur hjemlandet, norskopplæring, gratis kost og losji og 5 000 kroner i månedslønn (flere ganger høyere enn eksempelvis en vanlig filippinsk månedslønn) for å jobbe fem timer per dag og ikke mer enn 30 timer per uke, og det er ikke anledning til å jobbe overtid. Au pairen er skattepliktig både for lønn og for kost og losji. Det betyr at au pairen allerede er i et norsk arbeidsforhold.
Å være ”på likefot” høres i utgangspunktet flott ut. Men det at man blir avhengig av vertsfamilien, for bosted, kost og arbeid, har også problematiske sider. Vil man for eksempel vekk fra denne familien, må man dra tilbake til hjemlandet. En vanlig arbeidstaker kan i stedet bytte arbeidsplass.
Kanskje det er på tide å definere au pair-ordningen som det det egentlig er, nemlig arbeidsmigrasjon. For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold.
Norge fremstår som et godt land å være au pair i, man tjener godt og jobber betydelig mindre enn i andre land det er vanlig å dra til. Au pairene sender mange penger hjem, enten til land i Øst-Europa eller til Filippinene. Det er med på å trygge familien i hjemlandet. En au pair-jobb i Norge kan bety nytt hus, finansiering av barns utdannelse eller god økonomisk støtte for familien i hjemlandet.
Bruken av au pairer har økt i Norge, og de kommer ikke lenger fra vest-europeiske land, men fra nye EU-land eller fra Filippinene. Likevel er Regjeringen mot å gjøre au pair-ordningen om til en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring. De anser denne formen for arbeidsinnvandring som sosial dumping og utnytting av billig arbeidskraft.
Etter min mening er det både bedre og mer realistisk å anerkjenne au pairen som en arbeidstaker som dekker et behov for hjelp mange familier har i hjemmet. I 2011 endret Danmarks integrasjons- og utviklingsminister au pair-loven, slik at også danske pensjonister nå skal kunne skaffe seg en au pair.
Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, rimelige boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer. I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger.
Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på.
Innlegget er publisert i VG fredag 15. mars 2013.
Relatert
En gyllen mulighet til å få flere unge i arbeid
Hello world!
Uncategorized
Endringer i skolen bør være mest mulig kunnskapsbasert
Anerkjennelse av arbeiderklassen
Kvalitetsforskjeller i norsk skole
