Velferd og den nordiske modellen

«Alle partier på Stortinget vil si at de er opptatt av grunnleggende ferdigheter. Det er vanskelig å si noe annet. Det kan likevel ikke være noen tvil om at partiene prioriterer forskjellig, og at forskjellene mellom partiene på dette området er økende.»

Tove Karoline Knutsen (Ap) er åpenbart glad i å diskutere, men diskusjon forutsetter et minimum av dialog.

Det er viktig å ha en tilstrekkelig stor, lønnsom og konkurransedyktig privat sektor, fordi det i private bedrifter som regel er lettere å presse frem produktivitetsvekst, blant annet fordi alternativet kan være konkurs.

Når det skal være et likeverdig velferdstilbud, sier det seg selv at det blir begrenset daglig konkurranse mellom de ulike private og offentlige leverandørene. Private aktører er likevel i en annen situasjon enn offentlige. De kan miste oppdragene, og de kan gå konkurs.

Høyt konsum, i privat eller offentlig sektor, er avhengig av høy verdiskaping. Derfor er nivået på og veksten i velferdstjenestene også avhengig av en godt fungerende privat sektor.

Det som ble overført til kommunene i 2003, var derfor ikke arbeidsgiveransvaret, men forhandlingsansvaret.

Incentivene til effektivisering og forbedring er større i det private enn i offentlig sektor. Derfor bør en være kritisk til hvor stor offentlig sektor bør bli. Steinar Juel svarer Kalle Moene i Dagens Næringsliv.

Hvis offentlige utgifter til høyere utdanning var lavere, studentmassen mindre, gjennomføringen raskere og kvaliteten bedre, hadde det kanskje ikke oppstått en diskusjon om nytte, skriver Lars Kolbeinstveit.

Norske karrierekvinner er i skvis, mellom mann, barn, arbeidsgiver og ambisjoner. Likestillingspolitikken har ikke vært en fordel for karrierekvinnene.

I et liberalt demokrati er en liberal markedsøkonomi viktig for blant annet å ta vare på maktbalansen og mangfoldet i samfunnet og friheten til å skape noe. Kristin Clemet og Steinar Juel svarer Kalle Moene i Dagens Næringsliv.

Forskjeller i kulturell kapital er vel så viktig som økonomisk kapital, om ikke viktigere, og dette er forskjeller som det er mye vanskeligere å omfordele.

Se video fra frokostmøtet med Torbjørn Røe Isaksen, Ann-Hélen Bay, Kalle Moene og Simen Markussen her.

«En eller annen form for arbeidstilknytning i etterkant av studiene bør vurderes som en indikator i finansieringsmodellen», skriver Mats Kirkebirkeland.

«Til tross for generøs bruk av oljepenger, er det likevel ikke mulig å unngå at noen grupper vil komme dårligere ut av krisen enn andre. Og det er også tendenser til at partssamarbeidet forsterker noen slike forskjeller», skriver Torstein Ulserød.

Til tross for nasjonalistiske tendenser, politisk polarisering og utfordringer med falske forskningsnyheter, er det grunn til å tro og håpe at koronakrisen har den effekt at forskningen vil bli enda mer globalisert og effektiv, og at verdensbefolkningens generelle tillit til forskning vil styrke seg, slik at verden kan bekjempe koronaviruset effektivt og være bedre forberedt på neste pandemi.

«Det norske arbeidsmarkedet har tidligere vist stor omstillingsevne. Vi ser også at utdanningsvalg påvirkes av konjunkturer og samfunnsendringer.»

«Diskusjonene om velferdstiltak dreier seg som regel om hvordan velferdsordninger må ha langsiktig økonomisk bærekraft», skriver Lars Kolbeinstveit.

Liberalisering er ikke alltid løsningen for å oppnå felles mål om velferd og trygge arbeidsplasser. Men når liberalisering gir bedre resultat enn radikale politiske tiltak, bør de brukes.

Vi vet at akutte kriser kan gi en kortvarig knekk i tilliten til myndighetene, for eksempel til politiet, slik det skjedde etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport. Biter arbeidsledigheten seg fast på et høyt nivå, og vi får en langvarig økonomisk stagnasjon, er det mer sannsynlig at tilliten også blir mer varig svekket.     

«Mitt poeng er at hvis vi ønsker lav ulikhet og en effektiv regulering av markedsøkonomien, så er kvaliteten på den politiske styringen avgjørende for å lykkes.»