Velferd og den nordiske modellen

Norge har langt flere sykepleiere i forhold til folketallet enn noe EU-land. Likevel er mangel på sykepleiere den største utfordringen i helsesektoren, ifølge helsemyndighetene. Hvordan henger dette egentlig sammen, spør Torstein Ulserød i DN.

Det skal ikke stikkes under stol at også KrF har en tendens til å lene seg for mye på det offentlige fremfor å fremheve sivilsamfunnet, familien eller det privates ansvar. Men når partiet endelig gjør noe annet – slik som i debatten om foreldreperm – så er det snarere visjonært på vegne av friheten enn vrøvlete, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Det er rart at ikke venstresiden bruker kreftene sine på å forbedre styringen og reguleringen av både de private, kommunale og ideelle aktørene fremfor å ekskludere en av dem, skriver Kristin Clemet i Minerva.

Velgere flest ønsker en raus og omfattende velferdsstat. Men noen av oss konservative grinebitere etterspør også stabilitet og ansvarlighet. Hvis det siste ikke får flertall, kan det være like greit å kaste kortene og komme tilbake i 2025.

Dersom alle skal ha muligheten til å velge, må det være mulig å velge mellom offentlige tilbud og mellom offentlige og private tilbud som er offentlig finansiert, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

I diskusjoner om klasse og anerkjennelse ser vi to syn manifestere seg. Konflikten dreier seg enkelt sagt om kollektivisme versus individualisme. Med en mer kollektivistisk tilnærming er man opptatt av å anerkjenne arbeiderklassen som klasse. Med en mer individualistisk og liberal tilnærming er man opptatt av å anerkjenne individet og dets rett og mulighet til sosial mobilitet.

Det passer ikke inn i forestillingen til noen sosiologer at norsk arbeiderklasse kan være fornøyd, skriver Lars Kolbeinstveit.

I en lederartikkel i Trønder-Avisa 6. oktober, som kommenterer en artikkel jeg skrev i Aftenposten 3. oktober, ser det ut som skribenten ikke vet forskjell på offentlig finansierte og privatfinansierte velferds- og utdanningstilbud. Kristin Clemet i Trønderdebatt.

Må de nye jobbene komme i privat sektor, eller vil flere arbeidsplasser i det offentlige være redningen? Se video fra frokostmøtet her!

Trine Bakkeli, mener at private tilbydere er viktige i omsorgsmiksen og at de bidrar med fleksibilitet, innovasjon og kvalitet, samtidig som brukerne får gode tjenester og muligheter til å velge. Hør podcastepisoden her!

Det norske debattklimaet er klamt nok som det er. Denne uken ble det enda litt klammere. Et liberalkonservativt ungdomsparti kan altså ikke få lov til å være så frimodig å foreslå kutt i velferdsordninger, med mindre budskapet er filt til av Høyres kommunikasjonsavdeling, slik at ingen kan bli støtt, skriver Torstein Ulserød i Minerva.

Det blir ikke mer mangfold i barnehagesektoren med kommunisme, Rødt, skriver Aslak Versto Storsletten i VG.

Det er ingen som ønsker økte forskjeller bare for at de rike skal bli rikere. Likevel aksepterer moderate politikere både til venstre og høyre noe ulikhet. Grunnen er at økonomisk likhet ikke er den eneste verdien som teller, hvis vi skal bevare og videreutvikle et godt samfunn, skriver Lars Kolbeinstveit i avisen Fremover.

Foran valget i 2021 vil valgfrihet bli et sentralt tema. Skal vi kunne velge skole, barnehage, sykehjem, hjemmehjelp og sykehus selv – eller skal kommunene og staten bestemme for oss?

I VG fremstiller professor Hilde Gunn Slottemo det som at sanitetskvinnene og de andre veldedige organisasjonene som var viktige i utviklingen av den norske velferdsstaten, har blitt skvist bort av private «velferdsprofitører». Det er nok snarere mer riktig å si at de ideelle aktørene har blitt skvist bort av stat og kommuner.

Brundtland-regjeringen ga en utvetydig invitasjon til private aktører av ulikt slag om å satse på barnehager. Den siste tiden er det mye som tyder på at Ap vil bytte ut den historiske pragmatismen med lånt ideologi, skriver Storsletten i Aftenposten.

«Vi foreslår å innføre en garantiinntekt med to enkle standardiserte tillegg, for å erstatte andre velferdsytelser i Nav. Tilleggene kan innvilges gjennom behovsprøving, men med en svært forenklet vilkårsvurdering i forhold til dagens prosesser.»

Jan Erik Grindheim i Dag og Tid.

«Det bør bli lettere å få utsatt skolestart for barn som kan trenge det. Men det er forskjell på å myke opp litt på dagens system og å lage et helt nytt system hvor fleksibilitet er hovedprinsippet, slik mindretallet i ekspertutvalget gikk inn for.»

Det liberale forsvar av klassereise og sosial mobilitet er prisverdig, men hvis behovet for anerkjennelse overses, er man naiv, skriver Lars Kolbeinstveit i Stavanger Aftenblad.