I Norge brukes svært mye tvang i psykiatrien sammenliknet med de fleste andre europeiske land. Det synes klart at mye av tvangsbruken må beskrives som etisk problematisk, fordi den i så stor utstrekning er i strid med respekt for menneskers autonomi. Bruk av mer tvang enn strengt nødvendig er å frata pasienten ansvar for seg selv, og er slik sett i strid med selve målet for behandlingen.
Dette notatet tar for seg de moralfilosofiske perspektivene ved tvang i psykiatrien.